I fortellingene møter vi Jon og Inge. Inge forteller om å vokse opp uten klar samisk identitet.
Han var godt voksen før at han begynte å problematisere sin egen bakgrunn. Han forteller om sorg over alt som har gått tapt, om alle tråder som er skåret over, og om en tomhet det har etterlatt seg i han:
”Du kan tenke på det, at jeg var 52 år før jeg endelig turte å ta søknadskjemaet frem, å skrive søknaden om å bli anerkjent som same. .., 52 år, … Det er for lang tid. … Det forteller vel om den tvilen som grodde fast på grunn av det man hørte om det samiske og om hvor ille det var. Men da klarte jeg ikke å holde igjen lenger.”
Ganske mange i Nord-Norge befinner seg i samme situasjon som Inge. De har etter hvert blitt klar over sin samiske bakgrunn og kjenner en lengsel i seg etter at det samiske skal
anerkjennes, både i dem selv og i samfunnet rundt seg. Mange forteller om biter som faller på plass i dem, etter at de er blitt klar over sin samiske bakgrunn. Det handler om adferd, om ord som er blitt sagt, om en fornemmelse om noe som ikke helt er begripelig for dem i deres familiebakgrunn 1. Mange ser i dag med sorg tilbake på det som skjedde, at foreldre og besteforeldre måtte legge bort deler av seg selv, da det samiske i deres familie ble skjult og valgt bort.
Senere vil jeg drøfte hvordan språkvalget fra samisk til norsk kunne være tause valg, og at konflikter og dilemma som ikke ble satt ord på og forsvant delvis fra den enkeltes bevissthet (Johansen 2009). Inge gir uttrykk for hvordan han opplevd at det samiske skulle forties: ”Jeg tror nok at både han (faren) og flere har kunnskap om det samiske. Men det skulle forties, det skulle være…..” Jeg tror at det samme kan gjelde for mange av situasjonene der samene har
!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
E!* jfr Filmen ”Familiebildet” av regissør Yvonne Thomassen fra Alta!
! SK!
tilpasset seg det norske samfunnet. Smerten, sorgen, sinne og avmaktsfølelsen som var en del av situasjonen ble ikke kommunisert. Uten ord og bevissthet, har man ikke et forhold til egen smerte. Da er transport eneste mulighet. Smerte, som ikke rommes, begynner derfor å leve sitt eget liv i relasjonene i familien og nettverket (Haugsgjerd i Nergård 2004).
Jeg mener ikke at denne psykiske smerten i det samiske-/nordnorske samfunnet skal forstås som en smerte som vi går å kjenner på hele tiden, men heller forstå den som det teoretiske begrepet Haugsgjerd bruker det som, for å forklare en ”mangel” ved vår tilværelse. Smerten er generelt en del av det å eksistere og dermed veldig allmennmenneskelig. Likevel tør jeg hevde at i det samiske og nordnorske samfunnet er det en ”mangel”, en psykisk smerte, på grunn av fornorskningen. Den trenger ikke være synlig for oss alle, men av og til kommer den frem, og på grunn av den pressede situasjonen folk har levd under, har de ikke lært å håndtere sin egen smerte, projektiv identifikasjon er resultatet, og smerten transporteres ikke bare som en diffus følelse av tomhet og lengsel, men også i form av raseri og sinne på ”de andre”. ”Jeg har smerte” leves ut gjennom at ”du er ondt”. Informantene fortelling om at de som var de verste mobberne på skolen, var elver med samisk bakgrunn, kan forstås i et slik perspektiv.
Smerten de opplevde med at det samiske i den ble avvist, ble projisert ut på andre.
Jeg opplever at Inges fortelling er om erkjennelse og språkliggjøring av smerte: ”Men da klarte jeg ikke å holde igjen lenger” forteller om ”mangel”, en psykisk smerte som han har kjent store deler av sitt liv. Han forteller også om en lengsel han alltid har hatt mot Sverige og det samiske miljøet der. Sitat: ”Røttene mine er forsarva…Det så mange tråder som er skåret av, man fikk ikke lære det på skikkelig vis”, forteller også om et savn i han.
Anerkjennelsen Inge fikk gjennom innføringen av i samemanntallet var viktig for han. ” og jeg fikk det godkjent” . I det ligger det at det var ingen selvfølge for han. Han forteller at han var først på besøk hos noen andre samer og fortalte at han hadde planlagt å søke om å bli innført i samemanntallet. Støtten og aksepten han fikk hos dem var viktig for at han ”endelig turde…” Jeg opplever at Inge gjennom egen anerkjennelse, språkliggjøring, anerkjennelse av andre samer og innføringen i samemanntallet transformerte egen smerte.
Jon forteller om en følelsen av å være annerledes enn de andre barna på skolen. Han forteller om sinne og sorg over å bli sviktet av sine egne, andre samer som underkommuniserte at de var samer: ”Det var veldig mange som var samer, eller er samer, men som ikke snakker om
! SG!
det, eller som er bare samer heime, eller helt privat inni seg, og aldri, aldri, aldri si noen ting om det. Sånn at jeg, var den eneste sameungene på skolen.”
Som en del av revitaliseringen har mange av disse tidligere skjulte samene tatt tilbake sin samiske identitet. Jon har et veldig ambivalent forhold til dette. Samtidig som han
understreker at han ikke har rett til ta identiteten fra noen, kjenner han på sviktet som han ble utsatt for. Det medfører at han ikke føler fellesskap med dem og at sliter med å anerkjenne deres samiske identitet. På skolen var det vanskelig for Jon å få anerkjennelse. ”Jeg var sameunge, litt sær, litt rare. Det var ingen andre, og jeg kjente meg alltid litt annerledes og litt utenfor, og jeg ble også behandlet som det”. Å forholde seg til krenkelser er lettere hvis det kommer fra personer som er perifer i ditt liv. Jo nærmere de kommer deg, jo vanskeligere er det å forholde seg til det (Farstad 2011). Jon opplevde det fra personer som han identifiserte seg med, fra andre med samisk bakgrunn og derfor ble smerten mer omfattende.
Veien ut av dette, å få transformert smerten, er i første omgang å erkjenne smerte og sette ord på den. Samtidig tror jeg det er nødvendig at denne smerten tas imot, at den anerkjennes, og helst av dem som har forårsaket den, av dem som sviktet. Og her møter vi anerkjennelsens dilemma. Mennesker trenger hverandre for å få anerkjennelse og bli et selvstendig selv (Hegel i Schibbye 2002). Begge parter vil ha anerkjennelse, men helst uten å anerkjenne den andre.
Dermed blir det en kamp om anerkjennelse. I tillegg kan det være ekstra vanskelig hvis
”mangelen” er tilstede hos begge parter i en anerkjennelsesprosess. I det samiske samfunnet kan dette bli vanskelig fordi fornorskningpresset mange har levd under, kan ha medført at evnen til å romme smerte er redusert, og dermed vil mange forholde seg til smerte ved projektiv identifikasjon. På den måten plasseres smerten utenfor oss selv, på de andre – det blir noe galt med dem. Gjensidig anerkjennelse kan derfor bli særdeles vanskelig.
Er det i det hele tatt mulig å få en gjensidig anerkjennelse? Jeg tror det Jon gjorde var et steg på veien. Han satte ord på smerten av å ha blitt sviktet av andre med samisk bakgrunn:
! SS!
”Når jeg ikke har kjent et felleskap overhode, …har jeg hatt lyst å skrike ut og si: Du vet ikke hva du snakker om. Du har ikke vokst opp som same, det er det jeg som har gjort. Jeg har tatt alle de her trykkene, jeg vet! Jeg har kjent det på min kropp …….Jeg har gått på skolen hver dag og kjent på dette og blitt sterk fordi at jeg klarte å håndtere mye, og det sitter du her å egentlig trykker det ned til ingenting …skammelig! ”