Sider ved det statlige eierskapet bankansatte

Statlige banker har et konkurransefortrinn i forhold til private I banker som fremdeles er helt eller delvis private, oppfattes det som et problem at de statskontrollerte forretningsbankene har en så lav rente på enkelte av sine utlånsprodukter at de utkonkurrerer det øvrige bankvesen. Deres antatte mulighet til å "saldere mot statsbudsjettet"

åpner for en konkurransevridning i favør av de statlig kontrollerte bankene.8 Videre blir det hevdet at de store, kriserammede bankene grunnet sitt behov for likviditet er med på å by opp innskuddsrenten på markedet, noe som igjen virker inn på de øvrige bankene. Rente­

marginene svekkes og bankene kan komme i en inntjeningsskvis.

Representanter for private banker jeg har vært i kontakt med, hevder at de statlige bankene kan ta denne belastningen fordi de regner med at myndighetene vil ordne opp. Problemet sett i fra deres synsvinkel er at banker som klarer seg med liten eller ingen hjelp fra staten, på sikt kan komme i vanskeligheter og dermed medvirke til at bank­

krisen forverres og forlenges.

7 1 Revidert nasjonalbudsjett fremgår det at "det er uheldig for aktiviteten i norsk økonomi om (bankenes) inntjeningsbehov skulle gi seg utslag i økte utlånsrenter i bankene. Det bør være mer nærliggende at inntjeningen styrkes gjennom reduserte driftskostnader ...

(Stmeld. nr. 2 1991-92, s. 25)

8 Dette er et problem Sparebankforeningen har tatt opp ved flere anledninger. Det hevdes at de statlig kontrollerte forretningsbankene bruker milliardtilskudd fra staten til å utkonkur­

rere lokale (fortrinnsvis sparebanker) banker i kommunesektoren. Representanter for berørte forretningsbanker imøtegår imidlertid at statens midler brukes som ledd i en konkurranse­

vridning. (I et intervju i Aftenposten 5.8.92 hevder adm. dir. Borger Lenth i Kreditkassen å kunne fremlegge tall som viser at Kreditkassen har vunnet 2 av 23 anbudskonkurranser.)

Svaret på spørsmålet om eventuelle konkurransefortrinn for de statlig kontrollerte bankene, avhenger av "øyet som ser". Aktørene vil vurdere statlig inngrep på forskjellig vis. Derfor er det umulig å fastslå hvorvidt den ene opfatningen er "riktig" og mer dekkende for situasjonen enn den andre. Sett fra de ansattes synsvinkel åpner spørsmålet om konkurransefordeler for statsbankene for enkelte konflikter. For det første kan spØrsmålet skape splid mellom medlemmene i NBF. Ansatte i fortsatt private banker kan på grunn av mistanken om konkurransevridning møte kollegaer i statlig kontrol­

lerte banker med en negativ in stilling. Dette kan igjen virke inn på samarbeidet i NBFs organer, det være seg på lokalt eller sentralt plan.

For det andre kan mistanken om at konkurrenten har bedre ramme­

betingelser gjøre ansatte mer engasjert i egne forhold, og mindre kollektive i sin innstilling. Dette er dilemmaer jeg kommer nærmere tilbake til i kapittel 7.

Volumsvikt i banknæringen

Ansatte i forretnings- og sparebanker jeg har vært i kontakt med, ser med engstelse på at publikums etterspØrsel etter kreditter reduseres samtidig med at rammene til de tradisjonelle statsbankene utvides.9

I et marked hvor volumet reduseres, er den eneste muligheten for individuell vekst å ta markedsandeler fra konkurrentene. Spørsmålet sentrale aktører i banknæringen stiller seg, er hvorvidt det blir mulig å øke eget volum når Regjeringen vil bruke "statsbankene aktivt for å holde kredittilgangen oppe":

" . . . Statsbankrammene er i 1992 videreført på et høyt nivå.

Utlånsveksten fra statsbankene utenom Postsparebanken forven­

tes å bli om lag 10 % i 1992. Regjeringens forslag om å oppret­

te Statens nærings- og distriktsutviklingsfond vil bidra til å styrke kredittilgangen til næringslivet og distriktene. Forslaget om å opprette Norges Postbank med en friere stilling enn dagens Postsparebank, vil øke kredittilgangen særlig i person­

kundemarkedet." (Kilde: St.meld. nr. 2 1991-92, s. 24)

9 Ifølge Bankforeningen har kredittetterspørselen vist fallende vekst de siste fem Arene, og det siste Aret har veksten til og med vært negativ slik at kreditvolumet har gAtt ned (Økonomisk Revy, 2/92). Ved utgangen av februar 1991 ble 621.401 mill. kr. lånt ut til publikum fra private og offentlige banker. Dette beløpet var redusert til 614.174 mill. kr.

ved utgangen av februar 1992 (Statistisk MAnedshefte, 5/92).

75

En bank som ikke makter å opprettholde eksisterende markedsandeler, vil bli mindre. Banker rammet av volum svikt vil kunne få problemer med å kombinere en kostnadsvekst lavere enn prisstigningen med et stagnerende inntjeningsnivå. Press på kostnader har vist seg å ramme de ansatte i form av nedbemanninger. Både tillitsvalgte og "alminneli­

ge ansatte" ser med bekymring på den volum svikten forretnings- og sparebankene opplever. Ansatte i de tradisjonelle statsbankene utgjør ikke NBFs målgruppe (se kapittel 2). Det synes derfor ikke å være noen umiddelbar fare for interessekonflikter blant medlemmene tilsvarende den som er drøftet ovenfor, selv om konflikten vanskelig­

gjør rekruttering fra statsbankene. En svekkelse av virksomhetsgrunn­

laget for NBFs primære nedslagsfelt (forretnings- og sparebankene) kan føre til ytterligere reduksjon i medlemsantallet. Det stiller NBF overfor flere faglige utfordringer som drøftes nærmere i kapittel 7.

For mye intern rapportering?

Staten stiller strenge krav til banker som mottar støtte fra Statens Banksikringsfond. I tillegg til rutinemessig rapportering om kostnads­

utvikling og driftsresultat, forplikter bankene seg til å informere fondet om "alle forhold av vesentlig betydning for bankens stil­

ling".lO Bedre intern styring i banker som mottar offentlig støtte, er sannsynligvis både et sunnhetstegn og en forutsetning for å gjenopp­

rette et solid bankvesen. u Men omlegging av rutinene skaper også nye problemer. Samtaler i kriserammede banker etterlater et inntrykk av at de ansattes (ikke minst bankledelsens) tid hovedsakelig går med til å forbedre styringsrutinene, utvikle kontrollrutinene samt hyppig rapportering til myndighetene. Flere hevder at arbeidet med effektivi­

sering og kostnadsbesparelser går på bekostning av nytenkning og salg. Som representanten for en av de kriserammede bankene uttrykte det: "Ingen tenker fornyelse på lengre sikt. Alle gjør bare det de må.

Det mest nødvendige er å oppfylle budsjettene, og disse revideres hver 14. dag".

10 FAFO har tilgang på flere av de avtalene om stØttelån som Statens Banksikringsfond har inngått. Kravene til rapportering og informasjon er gjennomgående svært omfattende.

11 Med referanse til en forskergruppe ved SNF i Bergen, slo fmansministeren høsten 1991 fast at en vesentlig årsak til bankkrisen var "ekspansjonslyst, kortsiktige resultatmål og dårlig internstyring i bankene". (Kilde: Finansminister Sigbjørn Johnsens redegjørelse til Stortinget om "Den aktuelle situasjonen i bankvesenet" 17.10.1991).

Omlegging av interne rutiner virker rimeligvis inn på bankenes ansatte. De fleste bankansatte jeg har vært i kontakt med gir uttrykk for at mange av dagens bankoppgaver er mindre interessante enn tidligere. Dette må ses i sammenheng med både økt sentralisering av fullmakter og innføring av ny teknologi (se 4.3). Endrede arbeidsopp­

gaver er et resultat av et komplisert samvirke mellom flere faktorer internt i bankene og i samfunnet for øvrig, og det ville være uriktig å fremheve statens krav til intern rapportering som den avgjørende faktor. Derimot kan fokus på interne oppgaver og rapportering resultere i at det ikke settes inn tilstrekkelige ressurser på salgs- og markedsfremstøt. Med tanke på den volum svikt som ble diskutert ovenfor, er dette en problemstilling som berører bankenes ansatte.