I tilknytning til omdanningen mottok Den norske kirke et tilskudd for å dekke pensjonspremie til Statens pensjonskasse, for pensjonsrettigheter opptjent før 1. januar 2017, samt et tilskudd til egenkapital.144 Etter en grundig vurdering fra Kulturdepartementet og Justis- og beredskapsdepartements lovavdeling i forbindelse med lovarbeidet, ble det konkludert med at disse tilskuddene kunne holdes utenfor grunnlaget for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn uten at dette kom i strid med Grunnloven eller Norges internasjonale
menneske rettslige forpliktelser.145
Den nye ordningen, herunder utformingen av Grunnloven § 16 og ordlyden om at «Den norske kirke […] forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten […]», kan gi grobunn for ytterligere problemstillinger knyttet til religionsfriheten og diskrimineringsvernet i årene som kommer. Etter forholdene kan slike problemstillinger gjelde spørsmål om andre tros- og livssynssamfunn diskrimineres, slik spørsmålet var i saken om pensjonspremie, men også spørsmål om Den norske kirke blir diskriminert sammenlignet med andre trossamfunn.
Utfordring
Den nye organiseringen av Den norske kirke vil etter forholdene kunne føre til problemstillinger knyttet til religionsfriheten og diskrimineringsvernet, både av hensyn til andre tros- og livssynssamfunn og av hensyn til Den norske kirke selv.
Forbud mot religiøs bekledning
I 2016, og også tidligere, har det vært enkelte diskusjoner tilknyttet problem-stillinger om å forby, begrense eller motarbeide146 enkelte former for religiøs bekledning.147 Eksempler inkluderer forbud mot ansiktsdekkende plagg, slik som niqab, på skole/utdanningsinstitusjoner,148 og det større inngrep, om å forby det i det offentlige rom, i tillegg til spørsmål om forbud mot hijab i barne-skolen, og ulike typer forbud på ulike offentlige arbeidsplasser.149 Et nokså vidtgående eksempel internasjonalt, som fikk mye medieoppmerksomhet i 2016, var enkelte franske byers lokale forbud mot plagget burkini. Frankrikes grunnlovsdomstol kom, da det vurderte burkiniforbudet i én av byene, til at forbudet stred mot den franske grunnloven.150
Spørsmål om å innføre begrensninger eller forbud mot bruk av slike plagg vil i utgangspunktet utgjøre et inngrep i religionsfriheten til de som ønsker å bruke
144 Se Lovvedtak 27 (2016-2017), vedtak til lov om endringar i lov om tru
domssamfunn og ymist Grunnloven § 16. Under høringsrunden ga flere uttrykk for at de ikke var enig i denne vurderingen.
146 Hvilken benevnelse som brukes, hvorvidt man kaller det et
«forbud» e.l., er ikke avgjørende, så lenge virkningene de facto er inngripende for dem det gjelder, se f.eks.
EMDs vurdering i Leela Förderskreis E.V.
og andre v. Tyskland (58911/00).
147 Se f.eks. forslag fra Tankesmien Agenda:
Ti bud for bedre inte
grering, august 2016, s. 28-29 og s. 39.
148 Flere kommuner, f.eks.
Oslo, har alt et form for forbud mot an-siktsdekkende plagg i skolen, som de hjemler i opplæringslovens bestemmelser om å kunne innføre orden-sreglement lokalt.
149 Det vil menneske rettslig sett være en prinsipiell forskjell i vurderingen av et forbud på offentlig arbeidsplass i forhold til en privat arbeids plass.
På en offentlig arbeid-splass vil dette være å anse som et inngrep fra myndighetene i individets religions-frihet, og bero på samme generelle vurdering av om vilkårene for inngrepet er oppfylt. På private arbeidsplasser blir vurderingen noe annerledes, ettersom det er mest naturlig å vurdere dette, menneske rettslig sett, som et spørsmål om staten har gjort nok for å sikre religionsfri-heten fra å bli krenket av en privat aktør.
Denne problemstill-ingen adresseres ikke her, men statenes positive plikt til å sikre
UtviklingstrekkFordypningOm oss
det aktuelle plagget, forutsatt at plagget brukes av religiøse grunner. Hvorvidt inngrepet menneskerettslig sett likevel er tillatt, vil bero på den alminnelige vurderingen av om vilkårene for inngrep i religionsfriheten er oppfylt.151 Dette innebærer blant annet at et eventuelt forbud må forfølge et legitimt formål. Formål som har blitt anført i debatten, litt avhengig av hvilken type forbud som diskuteres, er for eksempel likestilling, integrering, hensyn til andres rettigheter, motvirke utilbørlig press og ønsket om et religionsnøytralt skolesystem. Videre innebærer det også at inngrepet må være forholdsmessig med det formål det søker å dekke: Inngrepet må blant annet både være egnet til å oppfylle formålet og det må ikke kunne oppfylles gjennom andre, mindre inngripende alternativer.
Denne vurderingen vil naturligvis både være sammensatt og verdistyrt, og vil variere for hvilken type forbud som eventuelt ønskes innført, hvor ulike hensyn vil gjøre seg gjeldende. For eksempel vil et forbud mot ansiktsdekkende plagg på høyere utdanningsinstitusjoner i utgangspunktet være mindre inngripende enn et absolutt forbud i hele det offentlige rom eller et forbud mot ikke-ansikts-dekkende plagg som hijab.
En fellesnevner for disse ulike problemstillingene er at en sentral del av vurderingen av om forbudet menneskerettslig sett er lovlig eller ikke, vil bero på en vurdering av prosessen som er gjennomført i forbindelse med innføringen av et eventuelt forbud: Er det foretatt informerte vurderinger og beslutninger fra statens side? Er behovet for inngrepet utredet og begrunnet, herunder hva som er problemet, hvor stort problemet er, om inngrepet vil avhjelpe problemet, og om og hvorfor eventuelle alternativer ikke vil kunne fungere? Er de ulike hensyn på begge sider gjort rede for samt rimelig og forsvarlig avveid? Dette er ikke bare viktige spørsmål for politiske eller andre samfunnsvitenskapelige vurderinger, det er også viktig for den rettslige vurderingen av inngrepet, noe som blant annet bekreftes av langvarig praksis fra EMD. I de tilfellene hvor inngrep gjennomføres på bakgrunn av en grundig prosess og avveiing av konvensjonsrelevante hensyn fra statens side, vil EMD være mer tilbøyelig til å gi staten en videre skjønnsmargin og i mindre grad overprøve statens egen vurdering.152
Det vil også være slik at det som er et tvingende samfunnsmessig behov i ett land ikke nødvendigvis er det i et annet land. Det er ofte individuelle forskjeller mellom statene, også innbyrdes i Europa. EMDs praksis angående forbud mot religiøs bekledning gjelder så langt hovedsakelig Frankrike og Tyrkia.153 Etter-som blant annet sekularisme Etter-som grunnverdi står veldig sterkt i Frankrike, og Tyrkia har ekstraordinære utfordringer med eksempelvis totalitære krefter, så er det ikke sikkert at det er noe automatikk i at disse dommene er overførbare
menneske rettighetene ville blitt den samme om spørsmålet hadde blitt vurdert etter inter-nasjonale menneske-rettighetskonvensjoner som EMK.
151 Justis- og beredskaps-departementets lov-avdeling har tidligere vurdert spørsmålene tilknyttet Bruk av hode
og ansiktsplagg i skolene (21. august 2007) og Forbud mot hijab i skolen (19. mars 2010).
Lovavdelingen avga 23. januar 2017 en ny tolkningsuttalelse på området om «Innføring av et nasjonal forbud mot ansiktsdekkende plagg i utdanningsinsti
tusjoner – menneske
rettslige spørsmål».
152 Se f.eks. Osmanoğlu og Kocabaş v. Sveits (29086/12), av 10. januar 2017, hvor EMD kom til at at det forelå en grundig prosess og avveining fra myndighetene i bunn.
Sveitsiske myndigheter hadde herunder vært imøtekommende og fleksible når det kom til å legge til rette for løsninger og tiltak som reduserte omfanget av inngrepet, f.eks. ved at bruk av burkini var tillatt. Dommen er ikke rettskraftig pa skrivende tidspunkt.
153 Se bl.a. EMDs dommer i Aktas v. Frankrike mv.
(43563/08), S.A.S v.
Frankrike (43835/11), Leyla Sahin v. Tyrkia (44774/98) og Köse
154 Hatkriminalitet har ingen formell rettslig definisjon. På bakgrunn av de mest sentrale bestemmelense i straffe loven om temaet, dvs. §§ 185 og 186 om hhv. hatefulle ytringer og diskrim-inering, har Oslo politidistrikt definert hatkriminalitet som:
«Straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av hat eller negative holdninger på grunn av etnisitet, religion/livssyn, homofil fra serien Rett på gata (november 2015).
155 Hatkriminalitet – gjennomgang av anmeldelser i Oslo 2015 (mars 2016). Oslo politidistrikt er valgt som referanse ettersom de har tilgjengelig statistikk for flere år tilbake. Oslo er også det politidistriktet hvor klart flest forhold av hatkriminalitet registreres. I tillegg anses det som en fordel å forholde seg til statistikken fra kun et politidistrikt for å forsøke unngå feil-marginer tilknyttet ulik registreringspraksis i de ulike politidistriktene.
156 Ibid. Øvrige tall i 2015:
Etnisitet: 70, LHBT: 33, Nedsatt funksjons-evne: 0. Merk at Oslo politidistrikt oppgir at kategoriseringen er noe flytende og over-lappende, og at f.eks.
forhold som blir kodet som etnisitet kunne blitt kodet som religion og motsatt. F.eks.
inkluderes antisemit-tisme under etnisitet og ikke religion. Dette kan gi noe feilmargin.
Oslo politidistrikt understreker også at det antas å være store mørketall.
157 Ibid.
158 Hatkriminalitet – gjen
nomgang av anmeldelser i Oslo 2012 (april 2013).
til alle andre land i Europa. Derfor vil det alltid være nødvendig med en selvstendig vurdering etter norske forhold.
Anbefaling
I forbindelse med eventuelle myndighetsinngrep i religionsfriheten og andre relevante menneskerettigheter, må det sørges for at det foreligger en grundig prosess, hensynsavveiing og begrunnelse, i bunn.