barnevernet den faktiske gjennomføringen av blant annet barns rett til omsorg, helse, utdanning, og beskytter dem mot både psykisk og fysisk vold.
110 NOU 2016:16 Ny barnevernslov, 29.
september 2016.
UtviklingstrekkFordypningOm oss
prosessuelle garantier for både barn og foreldre, herunder i forbindelse med akuttvedtak og barnets rett til å bli hørt. Forslaget styrker også barn med minoritet- eller urfolksbakgrunns rettigheter hva gjelder kultur, religion og språk.
En av problemstillingene som adresseres i utredningen, og som vi vil omtale nærmere her, er om en samværspraksis ved langvarige omsorgsplasseringer på normalt tre til seks samvær i året, under gitte omstendigheter, kan være i strid med våre menneskerettslige forpliktelser.111 Høyesterett har uttalt at samværsomfanget ved langvarige fosterhjemsplasseringer i de fleste tilfeller varierer mellom tre og seks samvær pr. år, og tar dette som et utgangspunkt i sin vurdering av den enkelte sak.112
EMK artikkel 8 om retten til familieliv, gir særlige føringer for hvordan sam-værsomfang skal fastsettes. Retten til familieliv innebærer at både barn og foreldre har en rett til kontakt med hverandre. For at staten skal kunne gjøre inngrep i denne retten, må inngrepet blant annet være «i samsvar med loven»
og «nødvendig i et demokratisk samfunn». I det siste ligger at tiltaket må være proporsjonalt, som betyr at det barnevernstiltaket myndighetene iverksetter må være det minst inngripende tiltaket for å ivareta de relevante hensyn i saken. Hensynet til barnets beste slik det er nedfelt i Grunnloven og barne-konvensjonen gir også viktige føringer her.
Etter EMDs rettspraksis skal samværsomfanget søke å legge til rette for en potensiell gjenforening, samtidig som man må fastsette et samværsomfang som er til det beste for barnet selv. Dette betyr at man i den enkelte sak må se tiden noe an før endelig samværsnivå fastsettes, mens det i andre saker raskt er åpenbart at gjenforening ikke vil være mulig. Staten kan også etter omstendig hetene ha plikt til å hjelpe foreldrene til å bedre sin omsorgs-kompetanse.113 Høyesterett har uttalt at det ikke er mulig «å etablere en fast tålegrense» på hvilket samværsomfang som er barnets beste, samtidig er det ved langvarige plasseringer normalt å gi mellom tre til seks samvær.114 Utvalget uttaler at det å fastsette et samvær tre til seks ganger i året umiddelbart etter en omsorgsovertakelse, som synes å være praksis i dag, kanskje kombinert med fravær av hjelp til foreldrene til å bedre sin omsorgskompetanse, etter omstendighetene vil kunne føre til en krenkelse av EMK artikkel 8.
Utvalget peker også på at EMD har uttalt at et samværsomfang der barn og foreldre møtes én gang i måneden ikke i tilstrekkelig grad fremmet gjenforenings-hensynet, og følgelig var i strid med EMK artikkel 8.115 I Danmark vil en avgjørelse om samvær og kontakt sjeldnere enn en gang i måneden likestilles med
«afbrydelse af forbindelsen».116 I lys av dette fremstår norsk praksis som nokså restriktiv. og Levin v. Sverige (35141/06).
114 Rt. 2012 s. 1832.
115 K og T v. Finland (25702/94). Samtidig har EMD akseptert en toårsperiode med to samvær i året i Levin v.
Sverige fra 2012. I den saken var det likevel et avgjørende poeng at svenske myndigheter hadde lagt til rette for et omfattende samvær rett etter omsorgsovertakelsen og etter toårsperioden økt samværet til fire samvær i året. EMD konstaterte at svenske myndigheter hele tiden hadde forsøkt å legge til rette for et samvær som ivaretok Barnevern og retten til familieliv
Nasjonal institusjon mener utvalget reiser viktige menneskerettslige spørsmål rundt den norske samværspraksisen ved langvarige omsorgsovertakelser, og vi slutter oss til de vurderinger som utvalget gjør. Nasjonal institusjon mener at det i det videre lovarbeidet bør klargjøres hvordan samværsomfang skal fast-settes for å være i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.
Nasjonal institusjon vil også peke på at det er Fylkesnemnda som er den primære beslutningstakeren i saker om omsorgsovertakelse og samvær, og de aller fleste saker går ikke til Høyesterett eller EMD.
Etter det Nasjonal institusjon erfarer, finnes det ikke tilgjengelig statistikk om hvilket samværsomfang som normalt fastsettes, hvilke vilkår som settes, antall saker der det treffes avgjørelse om annen kontakt enn samvær eller lignende.117 Slik statistikk kan være et nyttig verktøy for å sikre at våre menneske-rettslige forpliktelser overholdes på feltet. Nasjonal institusjon har heller ikke hatt mulighet til å manuelt gjennomgå et representativt antall vedtak for å undersøke samværspraksis i fylkesnemndene, og om denne er i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser.
Det er vår oppfatning at praksis fra Høyesteretts kan gi et inntrykk av at det er etablert en praksis med et fast samværsomfang ved langvarige plasseringer.
Vi stiller spørsmål ved om dette sender et signal til underinstansene som i noen grad dekker over at det skal gjøres en helhetsvurdering i den konkrete sak når samværsomfanget skal bestemmes. For å sikre at vi overholder våre menneskerettslige forpliktelser, bør samværspraksisen ved langvarige omsorgsplasseringer i Fylkesnemndenes vedtak undersøkes.
Barne- og likestillingsdepartementet har i 2016 bedt Helsetilsynet om å gå igjennom minst 100 saker om omsorgsovertakelse. Formålet er å få et bilde av hvordan systemet fungerer, hvordan tvangssakene behandles og av hva som skjer i de tilfellene det eventuelt svikter.118 Spørsmålet om samværspraksis som skissert over, bør legges til i Helsetilsynets mandat når det nå skal undersøke saker om omsorgsovertakelse hos fylkesnemndene.
117 NOU 2016:16 kap 13.6.
118 Se pressemelding nr. 16020 på www.
regjeringen.no av 19.
april 2016. Arbeidet er beregnet å ta to år.
UtviklingstrekkFordypningOm oss
119 Samværspørsmålet reguleres av Ofstad og Randi Skar (2015) s. 178 flg.