Kandidattall og mistilpasninger
Til gruppen av samfunnsvitenskapelige fag hører sosialøkonomi, sosiologi, statsvitenskap, psykologi (gjelder bare kandidater med hovedfag i psykologi, kandidater med cand.psychol.grad er gruppert sammen med helsefagene), sosialantropologi, pedagogikk samt enkelte andre små fag.
Også blant samfunnsviterne har det vært en kraftig økning i antall kandidater i løpet av 90-tallet, og våren 1997 ble det til sammen uteksami-nert om lag 500 kandidater. 60 prosent av kandidatene var kvinner, men i enkelte av fagene som sosiologi og pedagogikk var kvinneandelene mye høyere, henholdsvis 73 og 81 prosent. Gjennomsnittsalderen for uteksami-nerte kandidater var 33 år.
Samfunnsvitere
91
93
95
96
97
600 500 400 300 200 100 0 5 10 15 20 25 30 35
Antall Prosent
Figur 3 Antall uteksaminerte samfunnsvitere og mistilpasning på arbeidsmarkedet et halvt år etter eksamen. Vårkull 1991-1997.
5 Definisjoner og omtale av begreper finnes i innledningen.
Som vi ser av venstre side på figur 3, var antallet kandidater i 1997 tredoblet i forholdet til antallet kandidater i 1991, det var særlig frem mot midten av 90-tallet at antallet kandidater steg kraftig. Med unntak av sosialøkonomer, der antallet har vært mer eller mindre konstant gjennom hele perioden, har det vært en økning i alle gruppene. Særlig stor har økningen vært for sosiologer og kandidater innenfor kategorien samfunnsfag ellers. Her utgjør kandidater i sosialantropologi og medievitenskap de største gruppene.
Figur 3 viser også utviklingen av arbeidsledighet over tid for denne gruppen. Ledigheten nådde en topp i 1995 da den var på 13 prosent, men den har siden falt og var 7 prosent høsten 1997. På første halvdel av 90-tallet hadde vi altså en kombinasjon av rask vekst i antall kandidater og høy ledighet i samfunnet. Dette resulterte i relativt høy ledighet også for nye kandidater innen samfunnsfag. Siden den gang har kandidattallene stabilisert seg mer, og kombinert med høykonjunkturen i økonomien, har ledigheten sunket.
Som tidligere nevnt er det imidlertid ikke bare ledighet som er et uttrykk for misforhold på arbeidsmarkedet. Ufrivillig deltid og irrelevant arbeid er andre tegn på mistilpasninger, disse er også inkludert i figur 3. Resultatene viser at nedgangen i total mistilpasning som har funnet sted de siste årene, hovedsakelig skyldes en reduksjon i ledigheten. Andelen som enten arbeider ufrivillig deltid eller har irrelevant arbeid, har holdt seg mer eller mindre konstant. I likhet med humanistene har noen samfunnsvitere problemer med å finne relevant arbeid. De generelle oppgangstidene har imidlertid gjort at disse kandidatene har funnet en irrelevant eller deltidsjobb mens de leter etter annet arbeid.
Samfunnsvitere 1997
l•Arbeldsledlge Utriv. deltid Dlrrel. arbeid
I
40 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -- - -30 - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
-Figur 4 Samfunnsvitere våren 1997 og mistilpasning på arbeidsmarkedet et halvt år etter eksamen.
Dersom vi ser nærmere på de enkelte faggruppene blant samfunnsviterne, finner vi at det er statsvitere og sosiologer som oftest har problemer. Årsaken kan være at dette er de to største gruppene med henholdsvis 112 og 93 kandidater, og at det dermed er mange som konkurrerer om ledige jobber.
Vi ser også at pedagogene skiller seg ut som en gruppe hvor relativt få har problemer. Dette har sammenheng med at mange av kandidatene allerede har arbeidserfaring, hovedsakelig fra undervisning. Dette gjør at de i mange sammenhenger fremstår som attraktiv arbeidskraft. Noen har hatt hel eller delvis permisjon fra sin stilling under hovedfagsstudiet, og vil etter endt utdanning gå tilbake til den.
Hvilke typer jobb har samfunnsviterne?
Samfunnsvitere som gruppe har tradisjonelt funnet arbeid innenfor offentlig administrasjon samt arbeid ved universiteter, høyskoler og innenfor forskning. Etter en stor økning i antall kandidater er det imidlertid rimelig å tenke seg at også samfunnsviterne har måttet gå nye veier i jakten på relevant arbeid. Spørsmålet blir dermed om vi kan finne endringer når det gjelder hvor samfunnsvitere finner relevant arbeid.
Tallene viser at andelen samfunnsvitere med relevant arbeid som er sysselsatt i offentlig sektor, har vært mer eller mindre konstant gjennom hele 90-tallet. En liten nedgang fra 77 prosent i 1991 til 74 prosent i 1997 gir ikke holdepunkter for at det har foregått noen reell vridning fra offentlig til privat sektor. Vi kan likevel tenke oss at samfunnsviterne finner arbeid i andre næringsgrupper innenfor de to hovedsektorene.
Høsten 1997 finner vi at blant samfunnsviterne som var i relevant arbeid, jobbet 27 prosent på universiteter og høyskoler, 20 prosent innenfor offentlig forvaltning, 16 prosent innefor grunn- og videregående skole og 12 prosent innenfor finans og forretningsmessig tjenesteyting. Andelen sysselsatt på universiteter og høyskoler har falt på 90-tallet, i 1991 jobbet 36 prosent av kandidatene på universiteter eller høyskoler. I den samme perioden har andelen som driver med forskning (utenfor universiteter og høyskoler), falt fra 18 til 7 prosent. Vi ser altså at en synkende andel av kandidatene jobber med det som kan kalles faglig avansert arbeid. Dette er imidlertid ikke et resultat av redusert rekruttering til slike stillinger; det faktiske antallet kandidater sysselsatt i slike stillinger har økt noe. Endringen består dermed i at institusjoner som tradisjonelt har sysselsatt en stor andel av kandidatene, ikke har økt rekrutteringen i takt med antallet uteksaminerte kandidater.
Istedenfor vitenskapelig arbeid har samfunnsviterne i økende grad funnet arbeid i grunn- og videregående skole, her har andelen økt fra 8 prosent i 1991 til 16 prosent i 1997. Vi finner også en økning i andelen samfunnsvitere som er sysselsatt innenfor forretningsmessig tjenesteyting, fra 4 prosent i 1991 til 12 prosent i 1997. Forretningsmessig tjenesteyting innbefatter blant annet ulike former for konsulenttjenester. Her kan vi kanskje se tegn til at samfunnsviterne er i ferd med å finne alternativer til tradisjonelle yrkesområder.
Gjennomsnittslønnen for nyutdannede samfunnsvitere i relevant arbeid var høsten 1997 vel 20.000 kroner i måneden, omtrent som gjennomsnittet for alle høyere grads kandidater. Med andre ord finner vi at til tross for at samfunnsviterne har den høyeste gjennomsnittsalderen blant alle kandi-datene, har de ikke høyere lønn enn gjennomsnittet. Gjennomsnittslønnen var 19 prosent høyere i 1997 enn i 1991. Heller ikke blant samfunnsviterne var det store forskjeller på lønnsnivået i offentlig og privat sektor, i 1997 var gjennomsnittslønnen 800 kroner høyere i privat sektor. Denne forskjellen skyldtes at lønnsveksten var noe kraftigere i privat sektor enn i offentlig sektor fra 1996 til 1997.