S KOLEN SOM ORGANISASJON

I en studie av skoler som lærende organisasjoner vil det være nødvendig å se på skoler som organisasjoner og på utviklingsprosesser som læring. Innledningsvis vil jeg komme inn på ulike syn på begrepene organisasjon, læring og utviklingsarbeid. Er skolen en organisasjon? Kan vi forstå skolen innenfor den tenkning og terminologi som forbindes med organisasjonsbegrepet?

I studier av organisasjoner er det vanlig å benytte seg av ulike fortolkningsrammer.

Hos Bolman & Deal (1991) finner vi en oppstilling av fire ulike perspektiv som kan benyttes for å forstå en organisasjon:

- Strukturelt - Kulturelt - Humanistisk - Politisk

De ulike tilnærmingene åpner for at man kan benytte ulike fortolkningsrammer uavhengig av om man studerer organisasjonen utenfra eller arbeider med organisasjonsutvikling som leder eller medarbeider.

I det strukturelle perspektivet ser en på organisasjoner som rasjonelle systemer som fokuserer på å nå gitte mål. Nøkkelbegreper innenfor dette perspektivet vil være prosedyrer, arbeidsdeling, ansvarsforhold og organisasjonsstruktur.

Det humanistiske perspektivet legger vekt på samspillet mellom bidrag fra menneskene i organisasjonen og fra det enkelte individ. Behov og motivasjon er sentrale begreper innenfor dette perspektivet.

I det politiske perspektivet ser en på organisasjoner som en arena for interessekamper og konflikter hvor fokus rettes mot de verdier enkeltpersoner og grupperinger søker å realisere når ressurser skal fordeles.

I det kulturelle perspektivet fokuseres det mer på de uformelle sidene av en

organisasjon. Nøkkelbegreper innen dette perspektivet er meninger, tro, tillit, symbol og ritualer.

Ved gjennomgang av litteratur synes det som om organisasjoner kan forklares som sosiale system som kjennetegnes av

- definert medlemskap

- formelle regler som gjelder arbeidsfordeling og beslutningsprosesser - relativt stabile mål og verdier

- forhold som varer over tid

Sentralt i organisasjonen står relasjoner mellom de tre grunnelementene: funksjonelle læringsaktiviteter, medlemmer og samordning (Dale, 1999). Skolen som organisasjon vil da oppstå gjennom måten medlemmene samarbeider på. Skolens formål er å

organisere læreprosesser, primært for elevene, men også for lærer – og lederkollegiet.

Astley og Van de Ven (1981) ser på organisasjoner ut i fra to hoveddimensjoner:

- Makronivå versus mikronivå

- Deterministisk versus voluntaristisk

Makronivået representerer organisasjoner som kollektive fenomen hvor fokus rettes mot organisasjoner som helhet og mot systemer. Mikronivået representerer det indre livet i organisasjonen, enkeltindividene og prosessene mellom disse. I et

deterministisk perspektiv vil handlinger og beslutninger være regulert av

omgivelsene, mens en voluntaristisk tilnærming innebærer at en oppfatter det som skjer i en organisasjon som viljestyrte handlinger. Forholdet mellom disse

dimensjonene makro – mikro og deterministisk – voluntaristisk gir grunnlag for å etablere fire ulike tilnærminger for studier av organisasjoner slik de fremgår av figur 1:

Deterministisk Voluntaristisk

Makronivå 1 4

Mikronivå 2 3

Figur 1: Ulike tilnærminger for studier av organisasjoner (Roald 2006 etter Astley og Van de Ven 1981)

Vi ser at ved et deterministisk perspektiv på makronivå (1) vil utviklingen av en organisasjon hovedsakelig være tilpasset omgivelsene, og det gis lite individuelt rom for handling og bevisst intern ledelse. Et deterministisk perspektiv på mikronivå (2) retter fokus på i hvilken grad individuelle handlinger er bestemt av den

organisasjonsmessige konteksten en handler innenfor. Begge perspektivene begrenser handlingsrommet til organisasjonens medlemmer og vil kunne tendere til at en ser på organisasjonsmedlemmene som brikker i systemet.

Menneskelige handlinger betraktes som relativt frie i forhold til organisasjonens strukturelle rammer hvis vi benytter et voluntaristisk perspektiv på mikronivå (3).

Interne forhold og omgivelsene kan påvirkes av individuelle handlinger. Et

voluntaristisk perspektiv på makronivå (4) retter søkelyset på i hvilken grad impliserte personer kollektivt kan påvirke og forme både det indre livet i organisasjonen og sine egne omgivelser. Vi ser at i motsetning til det deterministiske perspektivet fokuserer det voluntaristiske perspektivet på organisasjonens medlemmer som aktører og ikke som brikker.

Bukve (1997) benytter også to hoveddimensjoner i sitt analysearbeid av

organisasjoner. Han skiller mellom ”rasjonelle” i motsetning til ”naturlige” systemer og ”lukkede” i forhold til ”åpne” systemer. Dimensjonene ser vi illustrert i figur 2:

Lukket system Åpent system Rasjonelt system Rasjonell maskin Åpent system Naturlig system Selvgrodd organisme Multiaktørsystem Figur 2: Ulike perspektiver på organisasjoner (Bukve 1997)

Bukve ser på rasjonelle og lukkede systemer som redskaper for måloppnåelse som styres fra toppen gjennom formelle vedtak. Naturlige og lukkede systemer er i større grad styrt av uformelle strukturer hvor indre forhold også står i fokus. I et åpent og rasjonelt system er utgangspunktet en mål – middel – forståelse der organisasjonen ledes i en virkelighet hvor omgivelsene stadig byr på nye problemer og utfordringer.

Et åpent og naturlig perspektiv fokuserer på at både interne og eksterne aktører handler ut ifra egne avgrensede ståsteder. Spenninger og konflikter mellom de ulike delene av systemet vil være en del av den daglige virksomheten. I et slikt

multiaktørsystem kreves det at fokus rettes mot hvordan samordningen er mellom de ulike aktørene i organisasjonen. Vi ser her paralleller til Dalin (1994) som vektlegger at systemteorien vil føre til at organisasjoner og omgivelser gjensidig påvirker

hverandre. Det oppstår en situasjon hvor menneskene i organisasjoner tilstreber stabilitet i form av ro og trygghet samtidig som man fra et systemteoretisk perspektiv vil se stabilitet der organisasjonen utvikles i takt med omgivelsene. Sett i et

skoleperspektiv vil det ideelt sett være ønskelig at skolen som organisasjon fungerer som et multiaktørsystem hvor de enkelte aktører handler ut ifra sitt avgrensede

ståsted, men hvor de befinner seg i en utviklingsfase hvor kunnskapen stadig økes og systemtenkningen styrkes. Dette vil kunne føre til at vi får en skole i kontinuerlig positiv utvikling, hvor deuterolæring står sentralt og aktørenes systemiske tenking styrkes.