Russlands virkemidler

Russland disponerer betydelige virkemidler til innflytelse og maktutøvelse i SUS-området for å fremme landets hegemoniambisjoner. Disse rangerer fra politisk og økonomisk press, via destabilisering av motstridige regimer til åpen militær maktbruk.

7.1.1 Multilateralt politisk samarbeid gjennom SUS

Den viktigste multilaterale institusjonen innenfor det regionale sikkerhetskomplekset har vært Samveldet av Uavhengige Stater (SUS). Det multilaterale politiske samarbeid mellom SUS medlemstater blir tilrettelagt gjennom ulike SUS råd. SUS er et rammeverk som Russland kan bruke for å fremme politiske mål og integrasjonsprosesser. Det er i stor grad Russland selv som har lagt premissene for dette samarbeidet. Russland har forsøkt å bruke SUS-organisasjonen som et middel til å styrke båndene mellom de tidligere sovjetrepublikkene med Russland som et naturlig sentrum (Smith 1998).

I denne sammenheng har Russland strukturell makt i forhold til SUS-statene ved at Russland har hatt fordel av å bygge videre på de strukturene og det nettverket som ble etablert mellom

Moskva og republikkene i sovjettiden, og ved at Russland spiller en dominerende rolle i de institusjonelle strukturer som er bygget opp innen SUS. Russlands intensjon med SUS har i stor grad vært å videreutvikle de eksisterende SUS-strukturer til å kunne regulere internasjonale forhold i det tidligere sovjetiske området, for gjennom en slik utvikling å styrke Russlands stilling, ikke bare innen selve SUS området, men også som en motvekt til Vesten og NATO.

Denne vektleggingen av Russland som sentrum for SUS-området og som motvekt til Vesten viser hvordan både sentrum-periferi dimensjonen og øst-vest dimensjonen samspiller i russiske utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningsprosesser.

Russlands identitive makt innen SUS er ikke så sterk som den Sovjetunionen hadde innen Warszawa-pakten. Dette skyldes blant annet at man ikke lenger har noen samlende ideologi, og at regimene i de forskjellige statene baserer sin legitimitet på et nasjonalt grunnlag, ikke på deltakelse i en internasjonal bevegelse ledet fra Moskva. Når Russland likevel har en forholdsvis viktig maktbase innen SUS så henger dette sammen med to forhold. Det ene er sovjettidens vektlegging av enhet og fellesskap innen dette området, og det andre er den rolle de etniske russere spiller i de enkelte stater og for utformingen av russisk utenrikspolitikk (Kjølberg 1998b).

Et stort antall avtaler og traktater har blitt vedtatt av SUS-landenes statsoverhoder siden 1991.

Hva er da grunnen til at disse multilaterale avtalene likevel ikke har kunnet føre integrasjons-prosessen vesentlig videre? En årsak kan være at SUS som organisasjon mangler de institu-sjonelle mekanismer som skal til for å gjøre vedtak bindene for medlemslandene. Det finnes heller ingen formelle sanksjonsmuligheter mot medlemmer som ikke følger de vedtak som fattes (Hagström 1998). En annen mulighet kan være at enkelte medlemslands nasjonale interesser ofte er definert slik at en for tett integrasjon ikke fremstår som ønskelig. En tredje grunn er at muligheten for å utøve en helhetlig innflytelse fra russisk side begrenses av to sentrale faktorer.

Den ene er Russlands egne politiske og økonomiske problemer, og den andre er at flere av de tidligere sovjetrepublikkenes politiske og til dels økonomiske interesser etterhvert har blitt for ulike til i seg selv å fremme integrasjon, selv om felles historie og geografisk nærhet gjør et utstrakt samarbeide uunngåelig. Dette har ført til en sterk tendens til at vedtak som blir besluttet innen de formelle SUS-strukturer og som ikke har fått enstemmig tilslutning, utvannes til intensjonserklæringer, eller ignoreres av enkeltstater.

7.1.2 Bilateralt politisk samarbeid

Denne utviklingen har ført til at Russlands politiske myndigheter i stadig større grad har satset på bilaterale avtaler med de enkelte post-sovjetiske stater som et virkemiddel til å fremme russiske interesser. Bilaterale avtaler ble derfor et viktig virkemiddel i statenes politiske, økonomiske og utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeid. Antallet bilaterale økonomiske og sikkerhetspolitiske avtaler mellom Russland og enkelte SUS-land har gradvis økt og har

medvirket til å forsterke det russiske militære nærvær i flere SUS-stater (Hagström 1998). Siden implementeringsproblemene innen SUS-organisasjonen har vedvart, har trenden med økt vekt på bilaterale avtaler fortsatt.

Russland har inngått bilaterale avtaler i nesten like stort omfang med stater som har vært interessert i et utvidet samarbeid som med stater som har vært negative til en sterk SUS-organisasjon. Stater som har uttrykt motstand mot et multilateralt SUS-samarbeide har sett på de bilaterale avtalene som en måte å unngå å slutte seg til SUS-avtalene. Det endrede fokus fra multilateralt til bilateralt samarbeide har imidlertid ført til at Russland i større grad har kunnet øke sin innflytelse og utnytte sin maktposisjon i forhold til de andre SUS-statene innen det post-sovjetiske sikkerhetskomplekset (Hagström 1998:23). Sett fra Moskva var derfor bilaterale rela-sjoner mellom Moskva og hver av de tidligere sovjetstatene innen denne russiske innflytelses-sfæren viktigere enn relasjoner mellom de andre post-sovjetiske statene. De var også viktigere enn relasjoner mellom disse post-sovjetiske statene og stater utenfor regionen (Roeder 1997).

7.1.3 Økonomisk dominans

Russland disponerer betydelige økonomiske maktmidler i forhold til SUS-statene, blant annet gjennom kontroll med leveranser av vitale varer som olje og naturgass, som flere av landene er avhengig av. Ettersom flere SUS-stater ikke har klart å betale for leveransene fra Russland, har de opparbeidet en stor gjeld til landet. Dette har gitt Russland et viktig økonomisk pressmiddel.

Statene i regionen var tidligere tett sammenvevd i et planøkonomisk system hvor de forskjellige regionenes økonomiske utvikling var tilpasset et større hele ut fra sentrums, Moskvas,

prioriteringer. Oppløsningen av dette systemet har rammet alle de post-sovjetiske statene og medført store strukturelle omstillingsproblemer og svak økonomisk utvikling. Sterke politiske

krefter i flere av de post-sovjetiske statene har som en følge av dette ytret ønske om å bevare gamle økonomiske strukturer for å redusere problemene. Industri- og finansgrupperinger i Russland og flere SUS-stater har også ønsket å gjenopprette tidligere bånd. Dette har gitt Moskva store muligheter til å påvirke utviklingen. Til forskjell fra det politiske området hvor interessene spriker, har det virket som SUS-statene har flere sammenfallende interesser på det økonomiske området. Dette har ført til at økonomiske samarbeidsstrukturer er sterkere utbygget, og medvirket til at økonomi er en av de viktigste faktorene som kan bidra til å styrke

sentripetale tendenser i SUS-regionen.

7.1.4 Utenriks- og sikkerhetspolitisk dominans

I forhold til SUS-statene har Russland i første rekke stor diplomatisk makt, fordi Russland, i langt større grad enn de andre statene har diplomatisk ekspertise som kjenner normer og spilleregler i internasjonal politikk. Dette har gitt russerne bedre muligheter til å definere situasjoner slik at det er Russland, og ikke de øvrige statene som kan påvirke omverdenens syn på hva som skjer i regionen. Mottakeligheten for Russlands synspunkter i vestlige land kan imidlertid være liten grunnet negative erfaringer og assosiasjoner med det tidligere

Sovjetunionen, slik at den reelle betydning av denne ekspertisen kan være begrenset (Kjølberg 1998b).

Russland har også en rekke betydelige militære virkemidler til å øve innflytelse i SUS-området, for eksempel i form av militære baseavtaler. Russlands politiske og militære lederskap har sett på SUS statenes ytre statsgrenser som et russisk sikkerhetspolitisk anliggende. Russland har både sendt "fredsbevarende" styrker til enkelte konflikt områder, og sendt russiske grensevakter for å overvåke flere SUS staters yttergrense mot ikke SUS-land. Ved å utplassere russiske tropper i de tidligere sovjetrepublikkene, får Russland etablert en fysisk tilstedeværelse. Andre viktige faktorer for å opprettholde Russlands hegemoni og autonomi i det post-sovjetiske sikkerhetskomplekset har vært å ekskludere utenlandske troppers (FN eller NATO) nærvær i regionen. Russland har også motsatt seg enhver diskusjon om å tillate noen av etterfølgerstatene NATO-medlemsskap (Roeder 1997). I Vesten har det stilltiende blitt akseptert at Russland har brukt militære styrker i "fredsbevarende" oppgaver, til tross for at dette har fremmet russiske hegemoniambisjoner. Sett fra et vestlig synspunkt var et russisk hegemoni et mindre onde enn kaos og ustabilitet i regionen. Den stabiliteten Russland har oppnådd i regionen ble derfor sett på som å være i Vestens interesse.

Alle statene i regionen har også fått sin del av den sovjetiske militære "arv", både i strukturell, industriell og materiell forstand, samt militært personell. Dette forholdet har knyttet dem til Russland i et avhengighetsforhold, som Russland kan utnytte. De post-sovjetiske statene har i tillegg møtt på store problemer både i oppbyggingen av egne militære styrker og i håndteringen av vanskelige sikkerhetspolitiske utfordringer i egne stater. Stort sett har det bare vært Russland som har hatt mulighet og vilje til å yte militær støtte til disse statene, samtidig som Russland aktivt har forsøkt å hindre at stater utenfor regionen har bidratt til dette (Kjølberg 1998b).

Presentasjonen ovenfor har fremstilt Russlands maktmidler for å belyse Russlands rolle som en dominerende aktør i den post-sovjetiske regionen. Arven fra tsarveldet og spesielt fra sovjet-perioden har fortsatt å prege Russlands rolle i det internasjonale samfunn ved at Russland i noen

grad har overtatt Sovjetunionens politiske, økonomiske og delvis militære, om enn ikke ideolo-giske ambisjoner. Russlands ambisjoner alene kan imidlertid ikke forklare hvorfor flere av etterfølgerstatene frivillig har vendt tilbake i folden, enkelte har til og med iherdig søkt russisk hegemoni. Det er derfor grunn til stille spørsmål ved hvorfor enkelte stater har akseptert russisk hegemoni, mens andre har motsatt seg dette? For å svare på dette spørsmålet må vi se på de enkelte staters interesser og deres muligheter til å hevde disse.