Rolige  hverdager  på  senteret

For mennesker utsatt for vold vil gjerne bearbeidingen foregå i faser (Berntsen 2005). Det kan være individuelt hva beboerne på et krisesenter trenger hjelp til, og hjelpen skal tilpasses den enkelte. For flere av mine informanter var det å kunne senke skuldrene og slappe av viktig for dem. Ro og fred, i kontrast til en kaotisk hjemmesituasjon, kunne oppleves som

god hjelp i seg selv. Leif Åge fortalte hvordan han var ”i tåka” da han ankom senteret, men at han og sønnen etter hvert fant seg godt til rette:

Det var stille og rolig og veldig greit. (…) Vi hadde jo det rommet der inne og... Det tok jo, klart det var nytt og annerledes for han, så han brukte litt tid på å sovne om kveldene og litt sånn, det var ikke sånn som han hadde vært vant til å ha det. Og så har det jo dessverre vært sånn at det er stort sett bare moren som har lagt ham over veldig lang tid. Det var veldig vanskelig å slippe til, eller det ble mye vanskelige situasjoner og da ble det liksom å holde seg litt på avstand i en del tid. Så det var egentlig... Det var veldig ok både for han og for meg å få bruke så mye tid tett sammen.

For Leif Åge innebar oppholdet på krisesenteret muligheter for kvalitetstid med sønnen, noe han hadde savnet i hjemmet. Samboeren hans hadde i stor grad hatt ansvaret for deres felles barn, og Leif Åge opplevde at han ikke fikk slippe til i omsorgen for sønnen. Om dagliglivet på krisesenteret forteller han følgende:

En typisk dag var jo å våkne en gang mellom 6 og 8, med William [sønnen] hoppende rundt i senga. Så var det bare å komme seg opp da, få laget litt frokost og ordnet seg.

Og så var det jo litt forskjellig annet da, men det var gjerne avtaler og litt samtaler, litt i forhold til hvem som var her.

Han forteller videre at uteområdet på krisesenteret var litt stusslig da han kom, men at de ansatte prøvde å gjøre det beste ut av det, og dro for å kjøpe nye leker slik at sønnen hadde noe å holde på med. Utover dette ble det ikke arrangert aktiviteter fra krisesenterets side, men de fant likevel litt å holde på med:

Det har vært lek her inne da. Med de nye lekene som de kjøpte og... Så hadde vi muligheten for å dra bort på lekeplassen. Så vi har tasset rundt i parken og kost oss der, gått litt rundt i byen og... Trillet og gjort litt. Ellers så er det nok fort gjort å få litt brakkesyke her inne tror jeg. Så hvis man har muligheter til å gå ut... Jeg var veldig forsiktig i begynnelsen, men tenkte at man må ta noen sjanser. Men jeg så meg mye over skuldra, fulgte mye med. Men jeg opplevde etter hvert at det gikk jo greit, så vi tok litt mer sjanser og var litt mer ute. Brukte litt tid ute når det var ok vær. Men andre aktiviteter har det vel ikke vært så mye av nei.

Sigfridstad (2009) er opptatt av hvordan kvinnene på krisesenteret søker sammen i små grupper på to eller tre, som støtter hverandre og gjør dagligdagse aktiviteter sammen. Da Leif Åge og sønnen bodde på krisesenteret, bodde det også én annen mann der. Han forteller at vedkommende ikke snakket så mye norsk, men nok til at de fikk kommunisert litt, og sønnen fikk raskt tillit til ham. Likevel var de to mennene såpass ulike at de ikke fikk opplevde å få

et spesielt nært forhold til hverandre. For Khaled var det annerledes. På krisesenteret han bodde på, bodde det to andre unge menn. Han forteller at de stort sett kom veldig godt overens, og tilbragte en del tid sammen:

Noen så på TV, noen chattet på internett, noen lagde mat... Marius [annen beboer]

lagde alltid kaffe. Og det gikk mye i kaker og annen god mat. Vi pleide å prate til langt på natt. Jeg våknet kl 11-12, og så trene.. Obi [beboer] gikk på norskkurs, og Marius hadde ikke jobb og jeg hadde ikke jobb. Så fikk jeg noen venner her i byen, og vi traff hverandre hver dag på ettermiddagen. Og så tilbake til Marius og Obi på krisesenteret. Og så kunne jeg gå på diskotek, og alt... Det er veldig bra, at man kan gjøre alt selv om man bor på krisesenteret. Bortsett fra å drikke alkohol da. Og man kan ikke hente folk og vise hvor krisesenteret er (ler).

Selv om Khaled ikke kunne velge hvem han bodde såpass tett med, fant han seg godt til rette i den lille gruppen, og opplevde mye støtte i de andre beboerne. Han forteller også at de ansatte på krisesenteret besøkte dem hver dag, og at han så på dem som venner, ikke bare folk som jobbet der. Videre forteller han at ”Noen ganger det ble sånn drama på krisesenteret, at Marius hadde problemer, og noen ganger gråt han… Men som oftest var det hyggelig.”

Khaled hadde hatt mange utfordringer før han ankom krisesenteret, og hadde blant annet opplevd å bli fryst ut av store deler av nettverket i byen han bodde i før han flyttet. Khaled virker veldig takknemlig for alle som behandlet ham bra i den nye byen. Kontakten med både de ansatte og de andre som bodde på krisesenteret ble viktig for ham, og han forteller at han fikk mange nye venner i denne perioden. Kontrasten til tiden før han kom til krisesenteret ble stor.

En som absolutt ikke opplevde at hverdagene var rolige, var Gunnar. Han trivdes godt i jobben sin og ønsket ikke å la situasjonen han var i gå utover arbeidsinnsatsen:

Det gikk ganske greit, da, det som var en utfordring, det var liksom at, ok –

barnevernet vil møte meg, politiet vil møte meg, krisesenteret vil møte meg en gang i uka, ikke sant... Men jeg har en jobb å passe også. Så det blir veldig, veldig, veldig vanskelig. De anbefalte faktisk at jeg skulle sykemelde meg, da. Jeg gjorde ikke det.

Men det er en utfordring, altså. Tenk på disse sakene, altså... Skal du ha masse møter som er på andre siden av jorden, holdt jeg på å si, og jeg jobber her. Og så skal jeg levere og hente i barnehagen og, ikke sant...

Med en krevende jobb som lå et stykke unna krisesenteret, barn i barnehagen og mange møter ble det utfordrende for Gunnar å få tiden til å strekke til. At Gunnar valgte å fortsette å jobbe mye selv etter at han og barna flyttet på krisesenteret, kan kanskje ses som en form for mestringsstrategi. Selv om Gunnar ikke uttrykte det direkte, tolker jeg Gunnar som om

jobben er viktig for hans identitet. Å fortsette å mestre de daglige gjøremålene samtidig som han befant seg i en vanskelig situasjon, hjalp kanskje på selvfølelsen. Avledning ved å for eksempel jobbe mye kan også sees som en maskulin mestringsstrategi (Oftung 2009: 81).

Ved å fokusere på jobben kan man flytte fokuset bort fra de vonde følelsene. Leif Åge hadde en roligere hverdag enn Gunnar, men også han pekte på viktigheten av å finne på noe med sønnen istedenfor å sitte inne på krisesenteret hele dagen. Å opprettholde et visst

aktivitetsnivå var viktig for å unngå ”brakkesyke”.