Mennenes  bruk  av  mestringsstrategier

Ingen av mennene som opplevde vold i hjemmet, gikk til politiet, krisesenteret eller annet hjelpeapparat med en gang. Mennene prøvde å håndtere volden på hjemmebane på ulike måter. I kapittel 5.1 kunne vi se eksempler på at noen bagatelliserte betydningen eller

alvorlighetsgraden av den fysiske volden. Flere av mennene forteller at de lenge tenkte at ting ville bli bedre, og et par av mennene gir uttrykk for at kvinnen som utsatte dem for vold tross alt hadde mange gode sider, og at de gode delene av forholdet gjorde det lettere å holde ut.

Børge tenkte i begynnelsen at situasjonen mellom ham og samboeren ikke var så alvorlig, selv om han innså at ting ikke var helt som de skulle være. Kanskje bagatelliserte han hvor alvorlig problemene deres var. Han hadde lenge en sterk tro på at han kunne forandre, eller hjelpe, samboeren:

Jeg hadde jo troen på at jeg som person, som er så rolig og reflektert, og veldig sånn sterkt forankret i verdigrunnlaget… jeg trodde da at den personen som jeg var sammen med, som viste spesielle tendenser allerede fra starten av, ville se at måten

jeg var på... altså, nesten som en rollemodell, hvis du forstår hva jeg mener? Altså, jeg hadde litt for stor tro på meg selv, rett og slett. Det ble jeg straffet for, da, hvis en kan kalle det det. At jeg ikke gikk tidligere.

Noen av mennene prøvde å gå i terapi sammen med voldsutøver, for å bedre situasjonen.

Børge og samboeren gjorde ikke dette. Han forteller at han i tillegg til å være en positiv rollemodell, aktivt forsøkte å snakke samboeren til fornuft. Den verbale motstanden kan ses som en aktiv mestringsstrategi (Skjørten 1994; Hydén 1994), og han forteller at han prøvde å snakke med henne gjentatte ganger. Han ønsket å få samboeren til å slutte å bruke vold istedenfor argumenter, men resultatet ble ikke mindre vold, heller det motsatte:

Jeg spurte om hvorfor hun hadde gjort noe, jeg pratet sånn som vi gjør nå, jeg spurte ganske enkelt et spørsmål, ”hvorfor velger du å gjøre det...?” Og så klarer ikke hun å svare på det. Og så legger jeg meg ned og sover, og jeg er akkurat i ferd med å få sove, så plutselig kjenner jeg at jeg får et knallhardt slag mellom skulderbladene. Jeg bare sånn... Det var vondt, da. Så sier jeg... ”Du trenger hjelp. Du trenger veldig mye hjelp”. Og ingen andre reaksjoner enn det. Og så er jeg i ferd med å sovne inn igjen, vi hadde en stor seng, da, så hun la seg på tvers av senga, og så [smeller med

hendene], spente hun meg i bakhodet. Så begynte jeg å skjelve, og jeg fikk da

hjernerystelse, og ja, lå hele natten på toalettet og kastet opp. Sånne ting, da skulle jeg dratt til politiet. Det er sånne ting jeg skulle ha gjort. Men jeg gjorde det ikke.

Børge er også opptatt av å være den rolige parten. I følge ham selv forholdt han seg helt rolig, både overfor samboeren, hennes venner og bekjente, og politiet. ”Jeg har jo gjennom hele den perioden her vært, altså, hvis jeg hadde hatt litt mer temperament i meg… med tanke på alt jeg har opplevd, så hadde jo, ja det hadde jo flippa for de fleste, men jeg har holdt meg rolig hele veien.” Det kan virke som om Børge assosierer det å være rolig med å være uskyldig, og gir uttrykk for at hans rolighet underbygger troverdigheten hans.

Fysisk motstand nevnes ikke som et alternativ for noen av mennene. Flere bemerket at dersom de hadde valgt å være voldelig mot kvinnen, ville de få mye større problemer i retur, og ville da være den ”skyldige”. Fordi mennene er bevisst på at vold mot menn er lite kjent, virket det som om de var redd for å ikke bli trodd, og at dette var noe de bekymret seg for spesielt før de kom i kontakt med krisesenteret. Både Hamid og Gunnar var svært opptatt av å dokumentere volden. Begge hadde uoppfordret med seg bilder og videoklipp på intervjuet.

Dette skyldes kanskje at de fra tidligere har erfaringer med å ikke bli trodd.

I tillegg til mestringsstrategier som tas i bruk overfor partneren, utøver mennene strategier for håndtering av traumene overfor andre personer. Børge opplevde situasjoner der kroppens umiddelbare reaksjon skapte utfordringer for hans forsøk på å skjule hva som skjedde hjemme hos ham. Han forteller om da han dro på jobb og prøvde å fungere normalt etter en alvorlig voldsepisode om natten:

Jeg dro på jobb neste dag, fordi hun skulle ikke begynne før sent. Og jeg orket ikke mer, så da dro jeg på jobb. Men det var sånn at jeg plutselig måtte springe ut på do da, for å spy, og da spurte en kollega av meg, hvorfor... Jeg sa bare at jeg var dårlig.

(…) Det var flere som spurte om hvorfor jeg måtte springe ut og spy, av kolleger da, men da sa jeg bare at jeg skulle ta ut av oppvaskmaskinen hjemme, så hadde vi en skapdør som var åpen, så hadde jeg slått huet mitt oppi et hjørne. Så liksom, jeg ropte jo ikke ut – ja, jeg ble spent av samboeren min i natt.

At Børge ikke forteller kollegene hva som har skjedd, kan handle om flere ting. Kanskje kjenner de hverandre ikke så godt at de pleier å fortelle hverandre mye om sitt privatliv. Vi kan likevel anta at Børges ønske om å skjule hendelsen for kollegene stikker litt dypere. Både Børge og kollegene er klar over at vold er tabubelagt. Goffman (1975) beskriver hvordan en som står i fare for å bli stigmatisert vil forsøke å holde tilbake sensitiv sosial informasjon om seg selv, også kalt passing (1975: 61). Ved å late som om alt er normalt, holder Børge fasaden og fremstår som et normalt, feilfritt menneske. Vi vet ikke om kollegene trodde på Børges forklaring, eller om de mistenkte at det lå noe mer bak. Kanskje hadde noen av dem en anelse, men valgte å ikke spørre mer. De hjalp dermed Børge med å opprettholde fasaden. Denne måten å se tilbakeholdelse av informasjon på, for å unngå å bli stigmatisert, får støtte hos Enander (2008: 72). Samtidig bidrar tausheten rundt vold i nære relasjoner til at det forblir knyttet til skam. Hun påpeker at følelser og handlinger varierer i ulike sosiale kontekster. Ved å være åpen om sitt stigma kan man bidra til større åpenhet og aksept rundt et fenomen eller karaktertrekk, og hun trekker frem homofili som et eksempel. Homofile har selv spilt en viktig rolle for at homofili ikke lenger skal anses som et stigma. Imidlertid er det sentrale forskjeller ved å være homofil og å være utsatt for vold. Enander (2008: 73) skriver:

However, pride is ambiguous, when it comes to the situation of my informants: being a woman who has been subjected to violence. One could (and should!) easily claim that that is nothing to be ashamed of. But proud? Here again are differences between kinds of stigmatisation: questioning the norm of heterosexuality one can claim that it is a good (though not necessarily better than heterosexual) thing to be lesbian/gay. But to claim that it is a good thing to have been battered is of course quite another matter.

The venues for pride are different, or in worst case lacking.

Ofte kan det være nettopp tausheten rundt temaet som bidrar til at den voldsutsatte blir i det voldelige forholdet (Askeland, Strand og Sætre 2002: 69). Benekting og bagatellisering av volden overfor andre kan være en måte å beskytte seg selv på, men kan på lang sikt føre til større grad av isolasjon, og en følelse av å være helt alene med problemene. Goffman (1975) mener at den potensielt miskrediterede vil vurdere i hver enkelt situasjon hva slags taktikk for å styre informasjon man skal bruke overfor hvem. Børge forteller at han etter hvert valgte å åpne seg og fortelle om hva som hadde skjedd til én bestemt kollega. Denne kollegaen hadde tidligere betrodd seg til Børge om problemer som lignet hans erfaringer, og Børge følte at denne personen var enklere å prate med etter dette.