Rettslige utgangspunkter

I det følgende vil jeg gjennomgå noen rettslige utgangspunkter for diskrimineringsvernet knyttet til grunnlaget «kjønn». Dette er et stort rettsområde med mange norske og internasjonale rettskilder. Av plasshensyn har jeg kun tatt med de viktigste for denne oppgaven.

3.2.1 Likhets- og ikke-diskrimineringsprinsippet

Likhets- og ikke-diskrimineringsprinsippet kommer til uttrykk i Grunnloven § 98.

Bestemmelsen kom inn i Grunnlovens menneskerettskapittel ved grunnlovsreformen i 2014.

Det er statens myndigheter som er pliktsubjekt for rettighetene som er listet opp i menneskerettskapittelet, jf. Grl. § 92. I forarbeidene er det fremhevet at likhetsprinsippet i §

102 Barne- og likestillingsdepartementet (2016) s. 2

103 Ibid. s. 8

104 Innst. 238 S (2017-2018)

28

98 vil fungere som skranke for både lovgiver, domstoler og forvaltning.105 Bestemmelsen innebærer en rettesnor for lovgiver ved utformingen av regelverket, men gir stort spillerom for måter å oppfylle forpliktelsen på. Det vil være «sjelden» at lovgiver tråkker så feil at det blir nødvendig å sette lovgivning til side av hensyn til likhetsprinsippet.106 Praktisk sett innebærer bestemmelsen at lovgiver ikke vil ha adgang til å gi privilegier til enkelte personer eller grupper i samfunnet på bekostning av andre grupper. Videre har Grunnloven § 98 betydning for praktiseringen og fortolkningen av den øvrige lovgivningen som et tolkningsprinsipp.107 Særlig på denne måten fungerer likhetsprinsippet som en tolkningsfaktor som må tas med i avveiningen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern.

3.2.2 Likestillings- og diskrimineringsloven

Likestillings- og diskrimineringsloven av 2017 gir også vern mot diskriminering. Beskyttede grunnlag etter loven er «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene».108

Formålet med loven er å fremme likestilling, likeverd, like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering.109 Loven tar «særlig sikte på» å bedre kvinners og minoriteters stilling.

Da lovforslaget ble sendt på høring ønsket man opprinnelig å ha en kjønnsnøytral formålsbestemmelse. I høringsnotatet ble det presisert at det er liten tvil om at kvinner fortsatt diskrimineres mer enn menn, at etniske minoriteter diskrimineres mer enn den etniske majoritetsbefolkningen og at skeive diskrimineres mer enn heterofile. Formålsbestemmelsen kunne uansett tolkes i lys av hvem som er mest sårbare for diskriminering.110

Dette ble møtt med motstand fra høringsinstansene, som mente det var viktig å fremheve kvinners særstilling i samfunnet.111 Departementet tok dette til etterretning, og viste til at å inkludere kvinner ville være best i samsvar med anbefalinger fra FNs kvinnekomité og en rekke EU-direktiver om diskriminering.112

Etter likestillingsloven § 13 er trakassering på grunnlag av tilhørighet i et av de beskyttede grunnlagene og seksuell trakassering forbudt. Dette er utgangspunktet for det sivilrettslige

105 Dokument 16 (2011–2012) s. 144.

106 Dokument 16 (2011–2012) s. 144.

107 Dokument 16 (2011–2012) s. 143-144.

108 § 6

109 § 1

110 Prop 81 L (2016-2017) Punkt 8.7

111 Prop 81 L (2016-2017) Punkt 8.7.2

112 Prop 81 L (2016-2017) Punkt 8.8.5 og punkt 8.8.6

29

vernet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer, og omfatter også kvinner. Loven gjelder på alle samfunnsområder.113 I forarbeidene er det imidlertid forutsatt at den ikke skal gjelde i familieliv og andre rent personlige forhold.114 Vernet har altså vesentlig snevrere virkeområde og færre konsekvenser enn straffeloven § 185.

3.2.3 FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (KDK)

FNs konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner (KDK) gjelder som norsk lov og er gitt forrang gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3. Konvensjonen ble vedtatt da man så at kvinners menneskerettigheter ikke ble tilstrekkelig hensyntatt gjennom de andre konvensjonene, og at det var et behov for å sette søkelyset på kvinners rettsstilling.

I fortalen til konvensjonen presiseres det at man gjennom de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene er forpliktet til å sikre begge kjønn lik rett til å nyte alle økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile og politiske rettigheter. Videre gis det uttrykk for en bekymring over at kvinner fortsatt er utsatt for «betydelig diskriminering, til tross for alle disse ulike instrumentene».

Det fremheves også at diskriminering av kvinner «bryter med prinsippene om like rettigheter og respekt for menneskeverdet, hindrer kvinner i å delta på lik linje med menn i det politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle liv i sine land». Denne ideen kommer også til uttrykk i KDK artikkel 3 som forplikter konvensjonspartene til å «på alle områder, særlig på det politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle området, treffe alle tiltak som er nødvendige, også i lovs form, for å sikre kvinnene fulle utviklingsmuligheter og framgang, med garanti for å kunne utøve og nyte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter på lik linje som menn». I forbindelse med det strafferettslige vernet mot hatefulle ytringer kan dette synspunktet gjøre seg gjeldende. Vernet eksisterer nettopp for å sikre at de beskyttede gruppene skal kunne utøve og nyte sine rettigheter.

Kvinnediskrimineringskonvensjonen inneholder intet eksplisitt krav om nasjonale straffebestemmelser for å motvirke diskriminering, slik som straffeloven § 185 innebærer.

KDK art. 5 a innebærer derimot en plikt for konvensjonspartene til å treffe «alle tiltak som er nødvendige» for å «endre menns og kvinners sosiale og kulturelle atferdsmønstre, med sikte på å avskaffe fordommer og hevdvunnen og all annen praksis som bygger på stereotype manns- og kvinneroller, eller på forestillingen om at et av kjønnene er det andre underlegent eller overlegent».

113 § 2

114 Innst. 389 L (2016-2017)

30

I 2017 avga Kvinnediskrimineringskomiteen sine konkluderende konklusjoner til Norges niende periodiske rapport. I denne uttrykte komiteen bekymring ved at straffeloven § 185 ikke inkluderer kjønnsbaserte hatytringer, og anbefalte Norge å legge til kjønn som beskyttet grunnlag. 115

3.2.4 Europarådets arbeid mot kjønnsdiskriminering

3.2.4.1 Istanbul-konvensjonen

Ved siden av EMK er Istanbulkonvensjonen Europarådets viktigste internasjonale konvensjon for å bekjempe vold mot kvinner. Denne ble ratifisert og trådte i kraft i Norge i 2017.

Konvensjonen forplikter staten til å føre en politikk som medfører tiltak for å bekjempe alle former for vold mot kvinner.116 Konvensjonen definerer vold mot kvinner som alle former for kjønnsbasert vold som resulterer i, eller med sannsynlighet resulterer i fysisk, seksuell, psykologisk eller økonomisk skade eller lidelse for kvinner – inkludert trussel om slike handlinger, tvang eller vilkårlig frihetsberøvelse.117 Kjønnsbasert vold er vold som er rettet mot en kvinne fordi hun er kvinne.118 Konvensjonsparter må iverksette nødvendige tiltak med sikte på å utrydde fordommer, skikker, tradisjoner og praksis basert på kvinners underordning eller stereotypiske kjønnsroller.119

3.2.4.2 Europarådets ministerkomites anbefaling for å forebygge og bekjempe sexisme

Europarådets likestillingsstrategi for 2018-2023 definerer sexistisk hatprat som en form for vold mot kvinner.120 Strategien inkluderer å stoppe slikt hatprat under sitt første mål: å bekjempe kjønnsstereotyper og sexisme.121 For gjennomføringen av målet vedtok Europarådets ministerkomité en anbefaling om forebygging og bekjempelse av sexisme i 2019.122 Ministerkomiteen oppfordrer medlemsstatene til å vurdere lovendringer som fordømmer sexisme og som definerer og kriminaliserer sexistisk hatprat.123 De mener at nåværende politikk og lovgivning ikke har vært tilstrekkelig for å bekjempe dette, og oppfordrer medlemsstatene til å ta ansvar for å bekjempe hatefulle ytringer på grunnlag av

115 CEDAW/C/NOR/CO/9 s. 6

116 Artikkel 7

117 Artikkel 3 bokstav a

118 Artikkel 3 bokstav d

119 Artikkel 12

120 Europarådet (2018) s. 18

121 Europarådet (2018) s. 16

122 CM/Rec (2019) 1

123 CM/Rec (2019) 1, s. 13

31

kjønn, og sikre at de samme strafferettslige reglene gjelder for hatefulle ytringer basert på kjønn som for rasistisk hatprat.124