Resiliens og robusthet

Det å planlegge og bygge et samfunn som er robust og resilient, vil være viktig for å enten avverge hendelser eller å begrense skader ved hendelser. Manyena diskuterer om resiliens er et ønsket resultat, eller en prosess som fører til et ønsket resultat. I sammenheng med klimatilpasning vil det være nyttig å se på dette som en prosess, som fører til et ønsket resultat. Det er det som skjer i prosessen som vil være viktig for hvordan resultatet blir. Som nevnt har en krise forskjellige faser, og klimakrisen befinner seg i en ’før’ fase, og i denne fasen kan handling ha stor nytteverdi.

Kruke og Olsen mener ’anticipation’ eller forventninger for det som kan komme til å skje er et viktig element i forhold til resiliens. Hvis en har forventinger om hva som kan komme til å skje, vil det være naturlig å planlegge for disse forventningene. Planlegging vil redusere sårbarhet, og dermed bygge robusthet. De fleste av informantene har forventinger om at hendelser kan komme til å skje. Men det som gjør det vanskelig er at ingen kan si når disse tingene vil skje, det kan være langt inn i fremtiden. Den store usikkerheten er noe flere informanter fremhever. Ifølge Weick og Sutcliffe er usikkerhet noe som heller bør ønskes velkommen, enn og gjøres til et problem.

Resiliens kan på mange måter være relatert til sårbarhet. Manyena mener at jo mer sårbar en er, jo mindre resiliens har en, og jo mer resiliens en har, jo mindre sårbar er en. O’Brien skriver i en artikkel at Norge er sårbart for klimaendringer (O’Brien, 2004). Men i artikkelen mener O’Brien også at Norge vil bli sett på som et land som er klart til å tilpasse seg

klimaendringer. Problemet er om den kapasiteten også vil gjøre seg gjeldende på det lokale nivå. ”However, whether Norway’s high adaptive capacity is actually translated into regional and local-level adaptations remain to be seen” (O’Brien, 2004:219). Denne artikkelen mener at Norge er mest resilient på det statlige nivå, og at tilpasningsdyktigheten på lokalt nivå vil komme an på lokale myndigheters forståelse av deres sårbarhet. Noen av informantene i denne oppgaven mener at deres kommune ikke er spesielt utsatt for klimaendringer. Dette kan bety to ting, enten at deres kommuner ikke er spesielt utsatt, eller at de ikke har full forståelse av hvilken sårbarhet kommunene deres står ovenfor. Hvis det siste er tilfellet, vil det bety at de er kommuner med stor sårbarhet, siden de ikke har oppnådd forståelse av hva

klimaendringene vil bety for deres kommune.

En faktor som blir fremhevet både i lovverk, og av flere informanter, er nødvendigheten for samarbeid og samordning. ”Klimaendringene er utfordringer som ikke stopper ved

DRØFTING

kommunegrenser og vil berøre de fleste etater”, uttaler en informant. De fleste er enige om at dette er viktig, både når det gjelder kompetanseutvikling i kommunene, og den faktiske planlegging. Når en da ser på tabellen over hvem kommunene samarbeider med, ser vi at det mangler en del på dette samarbeidet. Alle informantene har oppgitt at deres kommune samarbeider med Fylkesmannen, men de fleste gir ikke inntrykk av at dette samarbeidet er veldig tett. Alle informantene har også oppgitt at de samarbeider med Enova, og at dette stort sett dreier seg om økonomisk støtte til å utarbeide energi- og klimaplaner. Omtrent halvparten av informantene oppgir at de samarbeider med nabokommunene, men også dette er av

varierende grad og viktighet. Stavanger og Sandnes har samarbeid med de aller fleste aktører innen feltet, mye på grunn av deres deltakelse i Framtidens byer.

Noen av informantene sier de samarbeider på tvers av etatene i egen kommune, og

informanten fra Stavanger mener dette er noe som blir viktigere og viktigere. Konsekvensene av klimaendringene er noe som vil berøre hele kommunen og de fleste etater. På området samarbeid og samordning er det nok mye å hente i forhold til å bygge robusthet. Her kan lokale myndigheter hjelpe hverandre med en utfordring som er preget av stor usikkerhet. Røde Kors sin rapport viser til viktigheten av å bygge resiliens i lokalsamfunnet, og det kan

lokalsamfunnene gjøre, og spesielt gjennom et samarbeid mellom nabokommuner og fylket.

Hvem har ansvaret for at det blir bygget et resilient og robust samfunn som kan tilpasse seg klimaendringene? Det er Miljøverndepartementet som har det overordnete ansvar for

klimatilpasning i Norge. Men kommunene har også et stort ansvar, og mange virkemidler som kan brukes i klimatilpasningsarbeidet. Alle informantene mener det er riktig at kommunene har et så stort ansvar, og rådgiveren fra KS mener til og med at kommunene bør ha mer ansvar. Men det trengs sentrale retningslinjer fra overordnete myndigheter slik at kommunene vet hvordan de skal forholde seg i forskjellige saker.

Statlige direktiv sier at kommunene skal, som en del av klimatilpasning, lage klima- og energiplaner. De skal også legge inn klimatilpasning i arealplanleggingen, og utføre helhetlige ROS-analyser. Hvis en ser på hva kommunene faktisk har gjort, kan en på den måten forsøke å måle hvor resiliente kommunene er.

Fem av de ti kommunene i studien har gjennomført klima- og energiplaner. Men av 26 kommuner i Rogaland, er det bare åtte kommuner som har gjennomført disse planene, og fem

DRØFTING

planene skal være ferdig til 1.juli i år, må det sies å være problematisk. Kvalitetssikringen av planene er opp til kommunene selv. Når flere informanter mener at kommunene trenger mye ny kompetanse for å jobbe med klimatilpasning, burde kanskje dette være en oppgave for regionale myndigheter, for å forsikre seg om at planene inneholder det de skal.

Når en ser på kommuneplanene til kommunene i denne oppgaven, som er de overordnede planer for arealplanleggingen i en kommune, ser det ikke stort lysere ut. De fleste planene sier ikke noe om klimatilpasning, mens noen nevner energi og klima. De fleste informantene er enige om at klimatilpasning ikke er godt nok integrert i deres kommuners planer. Men samtidig sier flere at deres kommuneplaner er under rullering, og at klimatilpasning vil bli tema i nye planer. Kommuneplaner skal rulleres minst hvert fjerde år, så det kan være en av årsakene til at det arbeidet ikke er kommet lengre.

Det er mulig at kommunene per i dag har utfordringer i forhold til å takle

klimatilpasningsarbeidet. De gir ikke uttrykk for å være ideelle organisasjoner som håndterer læring, informasjon og kunnskap med stor usikkerhet på beste måte. Men ifølge informanten fra KS har kommunene potensial for å kunne nå dit de skal. Og staten må følge opp med å gi kommunene virkemidler, verktøy og økonomien de trenger.

KONKLUSJON