Ansvarsfordeling for klimatilpasning i Norge

I Norge er det Miljøverndepartementet (MD) som har det øverste overordnete ansvar for klimatilpasning. MD har ansvaret for lovene, og utsteder statlige retningslinjer, bestillinger, forskrifter og veiledninger. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) er nasjonalt klimatilpasningssekretariat for en tverrdepartemental gruppe med representanter fra 13 departementer. DSB er underlagt Justisdepartementet (JD), men får retningslinjer fra MD i deres funksjon som nasjonalt sekretariat for arbeidet med klimatilpasning. DSBs sekretariat for klimatilpasning har som oppgave å informere og holde seg oppdatert. De har opprettet en nettportal, som finnes på www.klimatilpasning.no. Gjennom Nasjonalt utdanningssenter for samfunnssikkerhet og beredskap (NUSB) har de et kurs for kommuneplanleggere om klimatilpasning. De lager veiledere, og foretar en del undersøkelser. F. eks. en

kommuneundersøkelse i 2007, om hvordan kommunene jobber med klimatilpasning. I tillegg jobber de også internasjonalt, og i forhold til forskning.

DSB er også med i Framtidens byer, som ble foreslått utviklet i Stortingsmelding 34 (2006-2007). Det er et program med de største 13 kommunene/byene i Norge og staten som går fra 2008-2014. De 13 byene som er med i samarbeidet er Oslo, Bærum, Drammen, Sarpsborg, Fredrikstad, Porsgrunn, Skien, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Til sammen bor omtrent halvparten av Norges befolking i en av disse byene. Staten i

EMPIRI

kommunal- og regionaldepartementet og olje- og energidepartementet. Hovedoppgavene som Framtidens byer skal jobbe med er å redusere klimagassutslipp, og gjøre byene bedre å bo i.

Areal og transport, energi i bygg, forbruk og avfall, og klimatilpasning er de fire

samarbeidsområdene i programmet. Dette programmet skal ha overføringsverdi til andre kommuner om hvordan en kan jobbe med klimatilpasning.

DSB jobber mye med veiledning overfor Fylkesmennene, fylkeskommunene og kommunene.

De regionale myndighetene, det vil si Fylkesmennene og fylkeskommunene, har ansvar for å veilede kommunene innenfor plan- og bygningslovens virkeområde. De regionale

myndighetene er høringsinstans når planene blir sendt ut på høring, og har da anledning til å kommentere og kvalitetssikre planene, eventuelt komme med innsigelser.

Hver enkelt kommune har selvstendig ansvar for sitt arbeid med lokale klimatiltak. Hva dette innebærer for kommunene vil bli redegjort for litt senere i dette kapittelet.

4.3.1 Planverket

I Stortingsmelding 22 (2007-2008) heter det at kommunene er bærebjelkene i

beredskapsarbeidet i Norge. Videre heter det at ”det er en kommunal oppgave å sørge for at arealplanleggingen og byggesaksbehandlingen sikrer at bygg og anlegg ikke plasseres eller utformes på en slik måte at de utsetter mennesker eller materielle verdier for unødig fare”.(s.

21). Det refereres her til Plan- og bygningsloven (PBL), og forslaget om kommunal beredskapsplikt omtales også.

I Stortingsmelding 26 (2006-2007) slås det fast at kommunene har et hovedansvar for å ivareta regionale og nasjonale interesser i planleggingen. Regionale myndigheter skal bistå kommunale myndigheter i dette arbeidet, og også komme med innsigelser til kommunale planer som ikke tar slike hensyn.

Videre er to av målene i Stortingsmelding 26 at:

• ”Arealpolitikken både nasjonalt og lokalt skal legges til rette for redusert utslipp av klimagasser.”

• ”Arealplanleggingen skal bidra til å redusere klimaendringenes trussel mot liv, helse og materielle verdier samt samfunnsviktige funksjoner og infrastruktur”

NOU 2006: 18 Et klimavennlig Norge fokuserer på reduksjon av utslipp av klimagasser.

Norge skal innen 2050 ha redusert sine utslipp med 50-80 % av nivået i 2006. En av

EMPIRI

konklusjonene i denne rapporten er at tiltakene for å redusere klimagassutslipp bør forankres godt i befolkningen. Dette sees på som nødvendig for å få politisk aksept for konkrete tiltak.

Dette er noe som vil være viktig i kommunene og lokalpolitikken.

Det nevnes også i NOU 2006:18 at regjeringen har oppfordret kommunene til å lage energi- og klimaplaner. I 2009 ble det et krav at alle kommunene skal lage en energi- og klimaplan, og at disse forventes ferdigstilt innen 1.juli 2010.

Det er gitt ut en statlig planretningslinje for energi- og klimaplanlegging i kommunene. Her heter det at:

... kommunene, herunder fylkeskommunene, skal gjennom planlegging og øvrig myndighets- og virksomhetsutøvelse stimulere og bidra til reduksjon av utslipp av klimagassutslipp, samt økt miljøvennlig energiomlegging.

Formålet med denne retningslinjen er tredelt. Den skal sikre at kommunene går foran i arbeidet med å redusere utslipp, den skal sikre omlegging til mer effektiv energibruk i kommunene, og den skal sikre at kommunene bruker et bredt spekter av sine virkemidler til å jobbe med reduksjon av klimagassutslipp. I retningslinjen heter det at kommunene skal utarbeide en egen delplan, eller legge inn i sin kommuneplan tiltak og virkemidler for å redusere klimagassutslipp, og sikre mer effektiv miljøbruk. Planene skal inneholde

informasjon om utslipp i kommunen, og hva som kan forventes av utslipp i framtiden. Den skal inneholde ambisiøse mål for reduksjon av utslipp og forslag til virkemidler som kan benyttes. Det skal også være et handlingsprogram for videre oppfølgning.

Fristen for å ha laget en energi- og klimaplan er satt til 1. juli 2010. Det finnes ingen sanksjoner dersom kommunene ikke overholder fristen. Men selv om det ikke finnes

sanksjoner på dette, vil det i følge informanten fra MD kunne få konsekvenser for den enkelte kommune. Om en kommune ikke lager en energi- og klimaplan, vil de være svært sårbare dersom det skulle skje plutselige hendelser pga økt nedbør, økt temperatur osv. Kommunen vil være usikker på hvilke tiltak som skal tas raskt, og det kan også ende opp i

erstatningssøksmål. Videre vil en plan være viktig dersom kommunen skal søke om offentlige midler til f.eks. klimatiltak. Dersom kommunen ikke har en energi- og klimaplan å vise til, står de i fare for ikke å motta tilskudd.

Ifølge seniorrådgiveren fra DSB anbefaler de at kommunene har med et kapittel om

EMPIRI

utslipp. Kommunene som er med i Framtidens byer har klimapasning med i sine energi- og klimaplaner.

Ifølge Stortingsmelding 34 (2006-2007) er Plan og bygningsloven (PBL) et av de viktigste langsiktige klimavirkemidlene for kommunesektoren. Plan og bygningsloven(PBL) er en av de viktigste lovene som regulerer kommunenes ansvar i forhold til klimatilpasning. Paragraf 4 av PBL omhandler kommunens plikt til å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) ved utbygging av nye områder, eller påse at en ROS analyse blir laget. ROS analysen skal vise alle sårbarhets- og risikoforhold som følge av planlagt utbygging. Paragrafen sier også at konsekvensutredninger skal utarbeides der reguleringsplaner viser at det vil føre til vesentlige virkninger for miljø og samfunn ved ny utbygging.

Lov om kommunal beredskapsplikt, sivile beskyttelsestiltak og sivilforsvaret, også kalt Sivilsforsvarloven, har blant annet som formål at alle kommuner har plikt til å kartlegge uønskede hendelser og vurdere sannsynligheten for at hendelsene vil skje. Dette skal resultere i en helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse. I helhetlig ligger det at kommunene skal ta i bruk den kunnskap de har om hva klimaendringene vil bety for det aktuelle området. Basert på denne ROS-analysen, skal kommunene så utarbeide en beredskapsplan, som skal inneholde en oversikt over hvilke tiltak kommunen har for å håndtere uønskede hendelser. (kap. 3, paragraf 15). Denne delen av loven trådte i kraft 1.1.2010.

En kort oppsummering av hva som konkret er kommunenes ansvar i arbeidet med klimatilpasning, er at de skal utarbeide og vedta energi- og klimaplaner for å redusere klimagassutslipp. De skal utføre helhetlige ROS analyser med tanke på klimaendringene.

Klimatilpasning skal inn i kommuneplanen som er det overordnete planverket i hver kommune.