4. Museenes samfunnsroller
4.3.1 Relasjoner
Museene blir av og til beskrevet som identitetsbyggende institusjoner, i den betydning at de forvalter og bidrar til en større eller mindre gruppes selvforståelse. Mer generelt kan vi også si at mange av museene er særlig viktig for bestemte grupper, selv om de har mål om å nå alle. For å få vite mer om hvordan seene selv vurderte disse temaene, stilte vi to spørsmål med overlappende innhold: «Opplever du at mu-seet ditt er særlig viktig for en gruppe mennesker? I så fall, hvilke?» og «Noen mener at museene er insti-tusjoner for identitet. Oppfatter du at ditt museum forvalter identiteten til et fellesskap? I så fall, hvil-ket?».
På det første spørsmålet oppfattet nok mange av respondentene dette som et spørsmål som etterspurte dels publikumsprofilen og dels ambisjoner om publiksumsutvikling ved det enkelte museet. Det vil si at mange av svarene på dette spørsmålet er ganske allmenne. Det er likevel noen interessante trekk vi kan lese ut av dem, dersom vi ser på tendensene i de gruppene museene trekker frem. Det var 61 av respon-dentene som valgte å besvare dette åpne spørsmålet, og 15 av disse svarte enten helt allment – at museet var viktig for flere ulike grupper – eller negativt på spørsmålet. De resterende trakk frem en eller to særs-kilte grupper som særlig betydningsfulle. Den klart viktigste gruppen som man kan lese ut av svarene er barn og unge, særlig i betydningen skoleelever. To andre sentrale grupper er lokalbefolkningen på den ene siden og de som har en faglig interesse som ligger innenfor museets fagfelt på den andre siden. En god del av museene peker på eldre, familier og turister som viktige grupper, og noen få trekker frem mer spesifikke grupper. Blant disse finner vi f.eks. dette svaret: «Menn 35-75 med lav sosioøkonomisk sta-tus».
Den andre spørsmålet i denne kategorien spurte altså mer spesifikt om museenes betydning for identitet.
52 valgte å svare på dette spørsmålet. Her er antallet generelle og allmenne svar enda høyere. Mange av informantene svarer i nokså generelle vendinger at museet de arbeider ved forvalter identitet i en eller an-nen betydning. Blant de som svarer mer spesifikt på spørsmålet, er det særlig en oppfatning av at museet forvalter eller er viktig for en lokal og/eller en regional identitet. Det er også noen som fremhever at de forvalter identitet for en mer spesifikk gruppe, for eksempel de som har arbeidet innenfor en næring som museet forteller historien til. Der vi imidlertid finner de tydeligste svarene på at museene har en rolle som identitetsinstitusjoner, er hos de museene som formidler historien til en nasjonal minoritet eller urbefolk-ning. For disse er det tilsynelatende hevet over enhver tvil at de forvalter, bygger eller bidrar til identitet.
Forventninger
«Vårt museum er svært godt forankret i en formålsparagraf og en strategi og visjonsplan som gir oss en god kurs for fornying og formidling. Det er derfor lett for oss å forholde oss til ytre press», sier en av mu-seumslederne i et åpent svar. En innfallsvinkel for å se på museenes relasjoner til medborgerne, er ved å se på ulike forventninger til museene. Vi stilte derfor spørsmålet: «Museene møtes av forventninger fra mange kanter. Hva eller hvem er det som påvirker valg og prioriteringer av arbeidsoppgaver ved ditt mu-seum?». De fikk en rekke alternativer som de ble bedt om å rangere fra 6 (svært viktig) til 1 (ikke viktig), samt to kvalitative oppfølgingsspørsmål. De føringer og aktører de ble bedt å rangere betydningen av var disse:
• Statlige føringer
• Fylkeskommunale føringer
• Kommunale føringer
• Internasjonale konvensjoner
• Publikum
• Lokalbefolkningen
• Fellesskap eller gruppe man forvalter historien til
• Frivillige og/eller venneforeninger
• Eiere
• Styre/styremedlemmer
• Reiselivet
• Sponsorer og private givere
• Akademisk/vitenskapelige fagmiljøer
Vi skal se på de kvantitative svarene først. Figur 18 viser oversikt over hvordan svarene fordeler seg. Som vi kan se, er det offentlige myndigheter som oppfattes å ha klart størst påvirkning på valg og priorite-ringer. Blant de offentlige myndighetene, er det de statlige føringene (inklusiv føringer fra Sametinget for de samiske museene) som i størst grad påvirker valgene museene gjør. Det er imidlertid ikke alle museer som mottar støtte fra statlige aktører. Disse har i all hovedsak svart «ikke viktig». Tilsvarende er det mange som ikke mottar støtte fra kommunalt og fylkeskommunale hold som også svarer «ikke viktig» på dette. Generelt ser vi likevel at kommunene og fylkene har mindre oppfattet innflytelse på museene enn staten. Ser vi på andre interne interessenter, svarer 60 % at styret har mye innflytelse og 50 % at eierne har stor innflytelse (har svart 5 eller 6 på dette).
Blant eksterne interessenter er publikum viktig. 60 % mener publikum har mye innflytelse. Dette er også den interessenten som nær alle museene mener er viktige. Sagt på en annen måte: Det er kun 3 % som mener at publikum er «ikke viktig».
Videre ser vi at omtrent halvparten mener at lokalbefolkningen har stor innflytelse, det samme mener de ulike grupper museene forvalter historien til. Frivillige ser ut til å ha betydelig innflytelse i de tilfeller mu-seene har venneforeninger, men mindre betydning for museer som ikke har dette. Reiselivet har noe inn-flytelse, og det samme har akademiske/vitenskapelige fagmiljøer. Innflytelsen til sponsorer og private gi-vere er imidlertid svært lav. Dette har nok også sammenheng med at svært få museer mottar private til-skudd i særlig grad.
Figur 18: Museenes vurdering av viktigheten av ulike interessenter. Spørsmål: Museene møtes av forventninger fra mange kanter. Hva eller hvem er det som påvirker valg og prioriteringer av arbeidsoppgaver ved ditt museum?
(N=89).
Det ble stilt to tilleggsspørsmål her: «Er det andre aktører om påvirker valg i vesentlig grad?», og «Har du andre kommentarer til hvordan forventninger til museet styrer arbeidet deres?». Av andre viktige interes-senter trekker museumslederne fram de ansatte som en viktig gruppe: «Egne ansatte kan ofte være sterke aktører og de representerer "sine" fag- eller interesseområder som de ønsker å fremme uavhengig av hva museets ledelse har prioritert eller hva staten forventer», skriver en. Andre trekker fram skoleverket, lo-kale lag og foreninger, kollegaer i andre museer, sterke stemmer i lokalsamfunn eller kunstnere og aktører eller i kulturlivet. Selv om det ikke spørres eksplisitt etter dette temaet, er det flere som beskriver hvordan forventninger fra ulike aktører kan stå i konflikt og være utfordrende for museumsarbeidet. To ulike sita-ter kan illustrere dette poenget:
Dette [ulike forventninger] må en leve med, men når oppgavestrukturen og samfunnsrollen er så kom-pleks, ville det vært desto nyttigere om det gikk an å redusere kompleksiteten i eierstruktur og finan-sieringsmodell. Det er mange kategorier av aktører her: venner og interessehavere, eiere, drifter (mu-seet selv) og tilskuddsgiver(e). Jo mer komplekst dette bildet er jo større er potensialet for styrings-konflikter og behovet for forventnings- og rolleavklaringer og ansvarsoppganger, noe som tar krefter fra museets faglige kjerneoppgaver.
En annen museumsleder beskriver en viss ambivalens til eksterne forventninger:
11%
Det er en kombinasjon av kjærkommen hjelp til å fatte prioriteringer, og innblanding som kan bryte med prinsipp om armlengdes avstand. Eiere og til dels kommuner kan bringe mye støy, og har også opplevd offentlig konflikt med fylkeskommune. Det påvirker til en viss grad arbeidet (valg og priori-teringer), men opplever mest at det stjeler tid fra det vi egentlig skal drive med. Mye «voksenopplæ-ring» i hva museets samfunnsoppdrag er, og hvor grensene går mellom medvirkning og innblanding.
Frivillige
Et undertema i undersøkelsen handlet om forholdet til frivillige. Her ble det stilt spørsmål om hvor mange venneforeninger som var knyttet til det enkelte museet, og om hvilke oppgaver disse venneforeningene var involvert i. Det ble også stilt spørsmål om vurderingen av betydningen av venneforeningens innsats, og om samarbeid med andre frivillige lag og foreninger.
På spørsmålet om hvor mange venneforeninger som er knyttet til museene, varierte svarene mellom 0 og 20. Den store variasjonen henger blant annet sammen med variasjonen i størrelsen på museene, men sier også noe om relasjoner til publikum og lokalbefolkning. Det var 82 av respondentene som svarte på dette spørsmålet, som til sammen representerte 68 ulike museer. 48 av disse, dvs. 70 %, hadde en og flere ven-neforeninger. Disse museene hadde i snitt rundt 5 venven-neforeninger. Det samlede tallet på venneforeninger i denne undersøkelsen var 233. Siden det var enkelte respondenter som ikke besvarte dette spørsmålet, ligger det faktiske tallet på venneforeninger i norske museer trolig et stykke over dette.
Oppfølgingsspørsmålet til dette gjaldt hvilke oppgaver venneforeningene var involvert i. Respondentene ble bedt om å krysse av på følgende liste, der flere kryss var mulig:
• Omvisning/formidling
• Servering
• Praktisk hjelp ved arrangementer
• Faglige innspill
• Faglige beslutninger
• Vedlikehold/restaurering
• Andre områder, hvilke______
Fordelingen av svar er vist i figur 19.
Figur 19: Områder der venneforeningene bistår museene (N=63).
Her ser vi at det klart viktigste bidraget fra venneforeningene er i form av praktisk hjelp ved arrangemen-ter. Vedlikehold/restaurering fremstår også som et felt der mange museer får hjelp fra sine venne-foreninger. Så vidt mange som 41 % oppgir også at de får faglige innspill fra vennevenne-foreninger.
Blant de andre områdene som museene oppgir at de frivillige er involvert i, finner vi disse:
5%
33%
41%
41%
52%
65%
81%
0% 10% 20% 30% 40% 50% 60% 70% 80% 90%
Faglige beslutninger Andre områder, hvilke Servering Faglige innspill Omvisning/formidling Vedlikehold/restaurering Praktisk hjelp ved arrangementer
• Innsamling, registrering, kunnskapsinnhenting m.m.
• Samlingsforvaltning
• Økonomiske bidrag til virksomheten
• Egne aktiviteter
• Inntektsbringende aktiviteter
• Publisering
• Bruk av fartøy
• Årbok, redaksjon årbok
• Undervisning og praktisk opplæring
• Renhold, hage, istandsetting av museet,
• Dugnader
• Bistand ved utstillinger
• Registrering
Det neste spørsmålet om dette temaet var en vurdering av om venneforeningenes innsats ble vurdert som en ressurs i museumsarbeidet, der 1 var Svært lite viktig og 6 var svært viktig. 65 respondenter besvarte dette spørsmålet. Blant disse varierer svarene mellom 1 og 6. Det er 15 % av respondentene som setter tallet 1 på sitt svar, og som dermed sier at venneforeningens rolle er svært lite viktig. På den andre siden er det 20 % av de som har svart som sier at disse foreningene er svært viktige, med tallet 6. Fordelingen mellom svar er vist i figur 20. Gjennomsnittet av vurderingene er 3,6 og medianvurderingen er 4. Som figuren illustrerer er vurderingen av venneforeningenes betydning spredt og blandet.
Figur 20: Museenes opplevelse av venneforeninger som ressurs (N=65).
Vi stilte også spørsmål om museene hadde samarbeid med andre frivillige lag og foreninger, og i tilfelle hvilke, samt om de hadde andre kommentarer til samarbeidet med venneforeninger og frivillige. I under-kant av 80 av museene svarte bekreftende på det første spørsmålet. Her er det en stor bredde av organisa-sjoner som nevnes som samarbeidspartnere. Den kategorien som oftest nevnes blant disse er historielag. I tillegg er det mange som nevner at de samarbeider med kunstforeninger, bondelag/bondekvinnelag og ulike pensjonistforeninger. Noen nevnes også mer spesifikke organisasjonstyper som kystlag, mållag og veteranbilforeninger. Variasjonen er som nevnt stor, og enkelte av museene oppgir at de samarbeider med 8-10 ulike foreninger.
I de åpne kommentarene til samarbeidet med venneforeninger og frivillige er det enkelte svar og syns-punkter som går igjen. Et generelt inntrykk som svarene gir er at både frivilligheten og samarbeidet med frivillige er under endring. Det gjelder blant annet hvordan venneforeninger blir organisert og drevet. En av museumslederne sier dette: «Tida da venneforeningen ble drevet av frivillige med mye tid og vilje til å gi bidrag til museet går mot en forening der man er medlem for å få fordeler som medlem er tydelig». En annen formulerer det slik: «den klassiske museumsfrivilligheten er nok litt på vei ut, noe profesjonalise-ringen og konsolideringsreformen nok har bidratt vesentlig til». En tredje informant oppsummerer end-ringer og utfordend-ringer på en måte som synes å være dekkende for manges erfaend-ringer:
Frivilligheten er annerledes - færre ønsker å engasjere seg gjennom å forplikte seg til medlemskap og representasjon i lag og foreninger, men vil likevel gjerne delta - ikke bare for å "hjelpe til", men for å
20% 11% 23% 20% 11% 15%
0% 20% 40% 60% 80% 100%
I hvilken grad opplever du venneforeningene som en ressurs i museumsarbeidet?
6 svært viktig 5 4 3 2 1 Svært lite viktig
dele, lære noe nytt, ha sosial omgang med andre og "høre til". Det er krevende å knytte engasjementet til det profesjonaliserte museet uten å sette av særlige ressurser til koordinering, tilrettelegging og iva-retakelse av de involverte. Det er også krevende å knytte aktiviteter vi tilbyr frivillige eller inviterer til medskaping gjennom tett nok til pågående kjerneaktivitet innenfor forskning, formidling og forvalt-ning.
I dette svaret ser vi antydet noe som ser ut til å være en generell holdning i svært mange av svarene; en gjennomført ambivalent holdning til frivillighet. Frivilligheten er viktig og uviktig, tidkrevende og bespa-rende, prioritert og nedprioritert. Noen kaller det «et tveegget sverd». Det er uansett et arbeid som oppfat-tes som ressurskrevende, dersom det skal gi de gevinster som ønskes. Et vellykket samarbeid med frivil-lige er også mest produktivt der arbeidsdelingen er tydelig: «Så lenge venneforeningen holder seg til kjer-neoppgaver til opprettholdelse av museene er det strålende - motsatt er de svært krevende når de innlater seg i styre og stell». Eller, som en annen informant skriver:
Foreninger vil helst drive med sitt uten innblanding fra museet, det gjelder spesielt historielag og his-toriske foreninger. Men samarbeide om prosjekter der begge parter har noe å hente er populært. Do-kumentasjonsarbeid og felles formidlingsaktiviteter/arrangementer er positivt. Historiske vandringer og tablåer/historiske spill er gode samarbeidsområder.
En særegen form for frivillighet finnes i tilknytning til vikingmuseer og ‘moderne vikinger’. I Norge fin-nes det en rekke miljøer som lever som moderne vikinger på fritida. Hva vi kjenner til, er dette et spesielt fenomen som ikke kan gjenfinnes ved andre historiske epoker. Noen av surveysvarene kommenterer nett-opp denne gruppen: «Krevende å finne en god samarbeidsform med de frivillige som egentlig har mest lyst til å leve som vikinger på sine egne premisser. Lite eller ingen forståelse for det offentlige byråkratiet, lovverk, regler etc. som museene er underlagt».
Det overordnede dilemmaet som mange av svarene peker i retning av, går mellom profesjonalisering og frivillighet. Av enkelte kobles dette dilemmaet helt eksplisitt til endringene gjennom museumsreformen, som skulle skape større, sterkere og mer profesjonelle museumsorganisasjoner.