Sedgwick (2010) og Bjørgo og Gjelsvik (2015) påpeker at det ikke er enighet hverken i forskning eller det offentlige ordskifte om innholdet i begrepet «ra-dikalisering». Det samme gjelder «ekstremisme»-begrepet, og ifølge Bjørgo og Gjelsvik (2015, 14) «brukes begrepene ofte på måter som gjør at de inklu-derer altfor mange forskjellige fenomener og prosesser» og er «i betydelig (…) grad politiserte og bærer med seg normative vurderinger». I vår analyse legger vi til grunn PSTs bruk av begrepene. I deres definisjon refererer radika-lisering til en «prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål». Ekstremisme referer til «akti-viteten til personer og grupperinger som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål». Mens radikalisering innebærer en aksept for bruk av vold, innebærer altså ekstremisme en vilje til bruk av vold (se Bjørgo og Gjelsvik 2015, 9–18). Vi betrakter følgelig ekstremisme som en eskalering fra det «kun» å besitte radikale holdninger, som vist i Figur 2.1./«radikaliseringstunnelen»:
Figur 2.1: Radikaliseringstunnelen
Kilde: Justis- og beredskapsdepartementet. Figuren er trykket med tillatelse fra departementet.
https://www.regjeringen.no/no/sub/radikalisering/veileder/begreper-ord-og-uttrykk/radikaliseringstunnellen/id2399043/
Analytisk rammeverk 13
Årsaker til radikalisering: disponerende faktorer og uttalte motivasjoner Litteraturen om radikalisering og voldelig ekstremisme har identifisert mange forskjellige årsaker til at individer radikaliseres. Ulike faktorer kan være virksomme på ulike stadier i radikaliseringstunnelen. Alzaghari og Reiss (2014, 71) lister opp det de kaller «sårbarhetsfaktorer», som ikke nødvendigvis betyr at en radikaliseringsprosess er kommet i gang, men at «en kombinasjon av disse og sympatier med terrorideologi og/eller grupper, er faresignaler som må følges opp»: Identitetskrise (opplevelse av manglende tilhørighet hjemme eller i samfunnet); psykiske lidelser; søken etter spenning, berømmelse og anerkjennelse; søken etter mening i livet; opplevelse av diskriminering, mobbing eller vold; internasjonale konflikter (for eksempel i Syria, Irak, Palestina); fiendebilder og offermentalitet (for eksempel at Vesten er i krig med islam og muslimer ikke godtas); vanskelig oppvekst med familievold, autoritær oppdragelse, svak mestring eller lignende; livskriser (for eksempel kjærlighetsbrudd som endrer synet på verden); og rusmisbruk.
Felles kontraterrorsenter (2014), en underavdeling av PST, skriver i en rapport om norske Syria-farere at lav sosioøkonomisk status, som lav utdanning og løs tilknytning til arbeidslivet, og forbindelser til kriminelle miljøer kjennetegner mange av de utreisende. Lia og Nesser (2014, 409) finner også at sosiale problemer og utenforskap er fellestrekk ved bakgrunnen til flere norske fremmedkrigere, altså individer som «kjemper i en væpnet konflikt i et land eller en region der de selv ikke har etnisk eller familiær tilknytning».
Lia og Nesser diskuterer videre motivasjonene til fremmedkrigerne, og peker på at noen reiser av grunner som idealisme og solidaritet, ideologi og moralsk eller religiøs plikt, mens andre søker spenning, fellesskap eller anerkjennelse (ibid, 409). Denne oppsummeringen sammenfaller i stor grad med Hegghammers (2014, 281–2), som nevner fellestrekk ved motivasjonene til europeiske fremmedkrigere i Syria. Mens mange drives av mer idealistisk orienterte motiver som ønsket om å hjelpe Syrias sunnimuslimer, religiøs plikt/plikten til å kjempe mot islams fiender og et politisk ønske om å bekjempe Assad-regimet, har andre mer personlige motiver som spenningssøken, ønske om å utrette noe, kameratskap og ønske om oppmerksomhet/status. Mange av de samme motivasjonene nevnes i Felles kontraterrorsenters rapport, men rapporten legger til at «det å knytte seg til et ekstremt islamistisk miljø, både hjemme og i Syria, forstås som et opprør både mot det norske samfunnet generelt og mot en mer moderat og tradisjonell foreldregenerasjon».
Både Bjørgo (se f.eks. Bjørgo 2011a, 2011b, 2015) og Nesser (2011) har utviklet typologier som skisserer ulike typer av individer som er involvert i voldelig ekstremisme. Kategoriene fremhever både trekk ved bakgrunnen til personene og deres motivasjoner. Vi gjengir her ordrett Bjørgos fire typer –
«de ideologiske aktivistene», «medløperne», «eventyrerne» og «de sosialt frustrerte» (sitat fra Bjørgo 2015, 143–144):
• De ideologiske aktivistene er primært drevet av politiske og ideologiske motiver, og er ofte ressurssterke og idealistiske. De har en sterk rettferdighetssans, og kan engasjere seg på grunn av det de opplever som urett. De er ofte ganske ressurssterke, og kunne lykkes på mange sosiale arenaer. Men de velger heller militant aktivisme, hvor de gjerne får roller som ledere og ideologer. De påvirker og radikaliserer sine venner, og er kontaktleddet til andre militante aktivister og organisasjoner.
• Medløperne er først og fremst drevet av et ønske om tilhørighet, vennskap og beskyttelse. De er lette å lede til deltakelse i militante aktiviteter fordi de har et sterkt behov for anerkjennelse og aksept. I Norge har vi sett mange eksempler på at nynazistiske grupper har tilbudt støtte og beskyttelse til ofre for mobbing eller barneranere.
Slik oppfyller gruppen noen grunnleggende sosiale behov for disse ungdommene. De blir gjerne gradvis radikalisert som en konsekvens av (snarere enn som en årsak til) deltakelsen i gruppen og dens militante aktiviteter.
• Eventyrerne involverer seg i voldelig ekstremisme først og fremst for å oppleve spenning og action. De er tiltrukket av vold, våpen, uniformer og kamp, og har fantasier om en heroisk rolle som «hellig kriger», hvor de kan leve opp til maskuline idealer og fantasier om å være en helt.
• De sosialt frustrerte har ofte en problematisk familiebakgrunn med vold, rus eller kriminalitet, og kan ha traumatiserende opplevelser bak seg. De har gjerne selv erfart diskriminering og sosialt utenforskap.
De har svak utdanning og har problemer med å få jobb. Mange av disse havner i kriminelle miljøer og gjenger, og får erfaring med vold, kriminalitet og rusmisbruk. De er i utgangspunktet lite ideologisk orientert, men bærer på mye sinne og aggresjon som lett kan kanaliseres mot en fiende. Noen av disse blir radikalisert i fengsel, hvor de kan treffe på personer fra ekstremistiske miljøer, enten det er nynazister eller militante islamister. I en militant gruppe kan de finne en rolle hvor de får anerkjennelse for sin voldelige og kriminelle kompetanse. Og det er ofte disse som utøver den mest ekstreme volden.
Analytisk rammeverk 15
Bjørgo understreker at kategoriene må forstås som idealtyper, og at virkelige personer kan ha islett av flere av typene i seg. Kategoriene overlapper inn-holdsmessig med Nessers inndeling i «entreprenørene» (dvs. de ideologiske aktivistene), «protesjéene» (dvs. medløperne) og «de sosialt mistilpassede medlemmene» (dvs. de sosialt frustrerte). Nessers fjerde kategori – «tilfeldige rekrutter» er ifølge Bjørgo og Gjelsvik (2015, 142) mindre tydelig, muligens med trekk av de tre øvrige kategoriene i seg. Disse henger seg på andre og styres mer av nettverk enn egen overbevisning. I tillegg opererer Bjørgo altså med kategorien «eventyrerne».
Basert på sine fire typer foreslår Bjørgo (2015) også forebyggende strategier og virkemidler rettet inn mot individer som er inne i en radikaliseringsprosess eller grupper i risikosonen. Vi drøfter disse forslagene i diskusjonen av de tre forebyggingsnivåene, som følger i neste seksjon.