Politiske synspunkter i Troms

De fire store stortingspartiene Ap, H, V og B hadde vært med på stortingsmøtene på Hamar og Elverum 9. april. Der ble regjeringens krigspolitikk godtatt, Elverumsfullmakten ble gitt, og Ap-regjeringen ble supplert med et nytt medlem fra hvert av de tre borgerlige partiene.

Disse partienes avdelinger i Troms skulle derfor også stå bak krigspolitikken, og jeg kan ikke finne noe i kildene som sier noe annet. Viktigst var de tre partiene Ap, H og V som alle hadde aviser i Troms. Som vist i kapittel 1.4. sto Samfundspartiet spesielt sterkt i Troms, og det kan derfor være av interesse å spørre etter dette partiets holdning til krigen. Partiet hadde kun en på Stortinget, han var fra Vesterålen, og jeg kan ikke finne at han markerte seg i

offentligheten i Troms i løpet av krigsmånedene. Samfundspartiets leder, Bertram Dybwad Brochmann, hadde før krigen advart kraftig mot den fremvoksende nazismen i Tyskland, og

184 Gotaas 1945:77f

185 Bl.a. trykt i Folkeviljen 09.05.1940

derfor ble Samfundspartiets aviser og forlag straks nedlagt etter 9. april. Senere i 1940, fra juli og utover, holdt Brochmann en radiotale og ga ut en bok som kunne tolkes som støtte til Tyskland og nazismen.¹⁸⁶ Men dette er ikke av interesse i forhold til krigsmånedene i Troms, der det er all grunn til å tro at Samfundspartiets tilhengere var like så patriotiske som de fire store stortingspartienes tilhengere.

To småpartier i Troms er viktige: NS og NKP. Et ledende medlem av Quislings parti Nasjonal Samling, Sigurd Fredriksen i Tromsø, skrev i Tromsø 15. april: ”Jeg er nordmann og ingen sviker og mitt hjerte og min gjerning er der hvor alle nordmenn står i dag: å yde etter evne og det som kreves for å slå voldsmennene ned.” I følge Harstad Tidende 11. mai tok også et ledende NS-medlem i Bodø, Knut Voigt, avstand fra Quisling. Det samme inntrykket fikk folk i Troms ved de godt publiserte meldingene om at to av Quislings statsråder i

kuppregjeringen 9. april raskt tok avstand fra Quisling, nemlig forsvarsminister Hvoslef og justisminister Jonas Lie.¹⁸⁷ Også de tyske konsulene i Tromsø og Harstad fratrådte etter det tyske angrepet p.g.a. lojalitet til Norges kamp mot Tyskland.¹⁸⁸

Troms NKP erklærte på sin side i fylkets aviser: ”Alle medlemmer og sympatiserende av det kommunistiske parti og ungdomsforbund i Troms fylke oppfordres i denne alvorlige situasjon for vårt land på den mest aktive måte å understøtte den lovlige regjering Nygårdsvold – såvel i militærtjeneste som i sivilt hjelpearbeid. La oss være foregangsmenn i kampen mot den angripende nazifiende på den ytre og indre front.”¹⁸⁹ Denne erklæring har vært viktig i NKPs framstilling av sin krigshistorie og ble bl.a. trykt i NKPs egen hvitbok om 1940 utgitt i 1975. I Nordlys 16. april hadde enten Troms NKP eller avisa hengt på en hale på denne erklæringen fra Troms NKP, og i halen sto det: ”Hovedorganisasjonen Norges Kommunistiske Parti har også sendt ut et opprop hvori det henstiller til alle partiets medlemmer med all kraft å delta i landets forsvar.” Terje Halvorsen har påvist at dette ikke stemmer, og at

kommunikasjonsbrudd og mangel på sentrale retningslinjer åpnet opp for lokal og personlig autonomi: ”Det klareste brudd med sentralledelsens avvisende holdning til regjeringens motstandslinje, sto Troms distrikt av NKP for (...)”¹⁹⁰ Tromsavisene kunne sitere NKPs avis

186 Even Lorch-Falch i Norsk Biografisk Leksikon 1999

187 Tromsø 13.4. og Nordlys 11.4.

188 Tromsø 13.4. og Harstad Tidende 18.4.

189 Nordlys 16.4. og Harstad Tidende 28.4.

190 Halvorsen 1996:63

Finnmarks Fremtid i Vardø som i sin omtale av krigen var mer anti-britisk enn anti-tysk.¹⁹¹ Finnmarks Fremtid var derfor mer på linje med NKPs sentralledelse, men Troms NKPs holdning var helt klart forskjellig og patriotisk.

Partiet Venstre hadde tradisjonelt sett seg som det samlende nasjonale partiet i Norge, bl.a. i opposisjon til Arbeiderpartiets klasseprofil. Det var derfor i tråd med dette da venstreavisa Tromsø på lederplass 20. april mante til nasjonal enighet og enhet og skrev: ”Tiden er ikke inne til partipolitiske oprop om ikke la alt partiarbeide hvile, men endog agitere for at etikettere selve redningsarbeidet politisk.” Nordlys svarte 23. april: ”Det forekommer oss at det er ganske merkelig at venstrebladet skal være sur over at arbeiderbevegelsens folk går så aktivt inn for forsvaret av landet og det som har forbindelse med det. Man skulle tro at det også der i gården burde vekke bare tilfredshet at heile folket slutter opp om forsvaret.” Denne polemikken mellom de to byavis-rivalene berører egentlig ikke holdningene til den militære motstandskampen, bare hvordan denne skulle organiseres, og trenger ikke ytterligere

utdyping.

1. mai hadde vært arbeiderbevegelsens kampdag, og på mange arbeidsplasser hadde

arbeiderne fri 1. mai, men i 1940 kom dagen i et annet lys. LO¹⁹² opplyste i Nordlys 30. april at ”På foranledning av de sivile myndigheter meldes at 1. mai i år skal være alminnelig arbeidsdag.” Det ble også tatt initiativ til at verdien av arbeidet 1. mai skulle tilfalle Norsk Folkehjelps innsamling til soldatene. Tromsøs leder på selve dagen om ”aktuelle 1.mai-tanker” hevdet at kravmentalitet og en viss bortskjemthet hadde preget folket før krigen, og avisa avsluttet sin kommentar slik: ”Fra nå av gjelder ikke hverken stand eller klasse. – Nu og i fremtiden spørres det ikke om m i t t – men bare om v å r t. – Hele folkets evighet.”

Venstreavisa Haalogaland var inne på det samme på samme dag: ”Det viser seg nå igjen at dette om at ’vi ikke har noe fedreland’, - ’at vi ikke har noe å forsvare’ allikevel ikke var så alvorlig ment.(...) I dag står det et s a m l e t Norge 1. mai.” Arbeiderpartiavisa Nordlys var forsåvidt av samme oppfatning i sin utfordring 1. mai: ”Tallet på flagg idag vil gi beskjed om man også på borgerlig hold har maktet å begrave alle politiske og klassemessige motsetninger i denne vårt lands skjebnetime.”, og også i sin omtale 3. mai av kringkastingens program 1.

mai: ”Særlig gjorde de nye arbeidersangene stor lykke blandt folk. De er jo også de reine nasjonalsanger i denne situasjon, slik som de appelerer til vern om heim og land.”

191 Haalogaland 20.4. og Nordlys 27.4.

192 I 1940 het det Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, forkortet AFL, men jeg bruker dagens betegnelse.

På selve 17. mai i sin leder på førstesiden trykte Tromsø et utfall som er litt vanskelig å tolke, og som derfor siteres: ”At det er nordmenn som har vært direkte forrædere – dette

menneskelige avfall – tenker vi ikke så meget på, nettopp nå i denne sammenheng. Men at det er norske kvinner og menn, som ikke bedre har hatt sine instinkter i orden enn at de har vært med på å sympatisert med et samfundssystem som er stikk i strid med 17. mai-ideen – og derfor er medskyldige og medansvarlige i det brutale nazioverfall på Norge. De er likeså godt landsforrædere som de elendige oplagte forbrytere, som solgte sitt land. – De har vært i et hvertfall kriminelle dårer og skjøre hjerner. Når Norge engang blir fritt og uavhengig, må de ikke tåles – giftspredere som de har vært og er – på bra folks veier.” Som alltid tok Nordlys opp hansken 20. mai og spurte ”hva er meininga?”. Nordlys siterte hele kapitlet overfor fra Tromsø og kommenterte: ”Vi skal ikke ta opp noen polemikk med Tromsø. Tiden er for alvorlig til det. Men vi vil henstille til bladet at den slags ikke blir skrevet en gang til. Hvor skal det ende, dersom de som arbeider og setter livet inn for landet, skal bli stemplet som landsforrædere? Synes Tromsø at vi er for mange ved fronten? At det er for mange som deltar sammen med konge og regjering i det livsviktige sivilarbeidet? Eller er det stikkord til våre fiender? Det er mange som spør som vi.” Tromsø svarte 21. mai: ”For å fjerne enhver mulig optenkelig grunn til misforståelse og misopfatning og fortolkning erklæres at det selvsagt ikke var tenkt eller siktet til Det norske arbeiderparti eller dets medlemmer i følgende passus (her siteres andre setning i Tromsø-sitatet fra 17. mai gjengitt overfor, VE). Det norske

arbeiderparti har jo for år tilbake høitidelig proklamert at det står uavkortet på folkestyrets grunn.” Det er sannsynlig at Tromsø med sine ord 17. mai særlig ønsket å ramme kjente kommunister som Viggo Hansteen og Nordahl Grieg, som begge oppholdt seg i Tromsø på denne tiden, men at dette også var et lite spark til Arbeiderpartiets revolusjonære fortid.

Et interessant sluttpoeng når det gjelder politiske motsetninger i Troms er følgende. Troms Infanteriregiment IR16 var organisert bl.a. i to feltbataljoner med hver sin major som

bataljonsjef. Nils Hunstad var av yrke forretningsfører i høyreavisa Harstad Tidende og hadde i 1940 i flere år vært Høyre-ordfører i Harstad.¹⁹³ Otto Munthe-Kaas hadde som borgerlig ordfører i Tromsø i 1921 vært i konfrontasjon med Tromsø-arbeiderne i storstreiken i 1921 og var yrkesmilitær.¹⁹⁴ Bataljonene de ledet i kamp i 1940 besto for en stor del av arbeidsfolk og

193 Steinnes 2003:521

194 Christensen 1995:347

arbeiderpartivelgere. Det er ikke noe som tyder på at dette var noe problem i kampen mot tyskerne på Narvik-fronten. Den nasjonale samlingen mot tyskerne og NS var bred.