6. Holdninger tolket utifra krigens konkrete handlinger og hendelser
6.1. Hus, familie og mat – de nære ting
Selv om landet var midt oppe i en krig, var det de nære ting som sto fremst i folks bevisshet.
All slags forsyninger, viktigst mat, hadde før krigen kommet fra Sør-Norge. Nå var de vanlige transportveiene brutt. Løsningen ble delvis økt import fra Storbritannia og delvis surrogater.
Forsyningssituasjonen sto sentralt i de sivile myndigheters virksomhet. Myndighetene visste også at en forutsetning for vellykket krigføring var at både soldater og sivilbefolkning fikk dekket sine viktigste behov.
Utgangspunktet var ikke dårlig. Norge hadde fra 1. oktober 1939 hatt et eget
Forsyningsdepartement ledet av Trygve Lie. ”Pga regjeringens framsynte politikk når det gjaldt å skaffe landet forsyninger, var man i Nord-Norge våren 1940 godt forsynt med matvarer.”100 Da fylkesmann Gabrielsen overtok i Troms 20. april, ble forsyningssituasjonen høyt prioritert. Allerede 23. april skrev Gabrielsen et brev ”Vedkommende foreløpig dekning av påtrengende varebehov til Nordland, Troms og Finnmark fylker” til den britiske vise-konsul Cumming i Tromsø med detaljert oversikt og konkrete forslag. 25. april samlet Gabrielsen i Tromsø formannskapssal politiske, økonomiske og administrative ledere for å planlegge forsyningssituasjonen, og bl.a. ble det bestemt å sende en handelsdelegasjon til London.101 Det ble opprettet et eget Finans- og Næringsråd som f.eks. 4. mai sendte telegram til Harstad Handelsstands forening der disse ble bedt om forslå utenlandske varekjøp og fordele importerte varer, noe foreningen fulgte opp i et møte 8. mai. Utover i mai fulgte forsyningsminister Lie opp det arbeidet som fylkesmann Gabrielsen hadde startet, ifølge Lie i fortsatt samarbeid med Gabrielsen. Lie lot seg intervjue av NTB, trykket f.eks. i Tromsø 21.
mai, der NTB skrev at Lie ”var i stand til å gi meget gledelige oplysninger, som viser at Nord-Norge er sikret tilførsler av de nødvendige varer.” 15 år senere skrev Lie: ”Jeg fikk ikke høre noen klager eller kritikk over Forsyningsdepartementets virksomhet; jeg tror publikum, de næringsdrivende og de som hadde ansvaret for forsyningene innen fylket og kommunene var tilfredse. Fylkesmann Gabrielsen uttrykte nok den alminnelige mening da han – siste gang vi
100 Pedersen 1995:408
101 Statsarkivet i Tromsø, Fylkesmannen i Troms, Boks 3247, I 475 I Alm. Korrespondanse og Boks 2089, F 656
møttes i Tromsø – sa at Nord-Norge ikke hadde vært bedre forsynt enn nå da regjeringen Nygaardsvold måtte forlate landet.”102
Brød var en sentral del av maten. Det synes å ha vært nok mel, selv om disponent Torgersen i firmaet Algea fortalte om ”taremel i brød” i Folkeviljen 20. mai. Men gjær var et større problem skal man dømme etter hvor mye avisene skrev om det. Folkeviljen 6. mai fortalte hvorfor: Norge hadde ikke ”en eneste gjærfabrikk nord for Trondheim. Nå har bl.a. bryggeriet i Bodø begynt å framstille gjær, men det tar en tid før produktet kommer på markedet.”
Nordlys 17. april brakte en oppskrift på gjær under overskriften ”lag gjær sjøl”, og Senjens Blad 10. mai ”oppskrift på humlegjær”. Harstad-folk hadde en fordel ved at de fikk kjøpt gjær og annet i de butikkene som de allierte styrkene opprettet.
En gruppe med store problemer var fiskerne. Mange hadde vært i sluttfasen av Lofotfisket da fisket ble avbrutt 9. april, men p.g.a. krigen fikk ikke fiskerne oppgjør fra fiskekjøperne som heller ikke fikk solgt sin fisk. Kåfjord kommune skrev allerede 12. april følgende til
fylkesmann Norbye: ”Folket er kommet heim fra Lofoten ’skinnblakk’ paa grunn av at de ikke har faat oppgjør for fisken de har solgt. Handelsmennene er nødt til aa innstille all leverangse av matvarer paa fattigvesenets regning.” Fylkesmann Gabrielsen fikk følgende fortvilte telegram fra ordføreren i Bjarkøy 22. april: ”Inntrufne situasjon har medført stans i fiskernes næring stopp kommunens kontante beholdning meget liten og en venter at
forretningsstanden nekter kreditt til kommunens trengende stopp hvordan skal en forholde sig.” En fisker i Mefjordvær skrev direkte til fylkesmannen 16. mai og fortalte at han forsørget fem personer og ikke hadde 2 øre fordi han ikke fikk solgt fisken, og han spurte fylkesmannen hva han skulle gjøre.103 Nordlys skrev i sin leder 26. april at ”hjulene må rulle”
og ba myndighetene i samarbeid med Råfisklaget ordne opp i dette. Ikke bare av hensyn til fiskernes familier, men også for å få utrustet fiskerne til å dra på Finnmarksfisket. Og fylkesmann Gabrielsen så problemet og rettet 27. april i kringkastingen en appell med
konkrete retningslinjer til fiskere og fiskekjøpere om å få i gang fisket og kunne fortelle at han arbeidet med å ordne med eksport av fisk til England.104
102 Lie 1955:225f
103 Statsarkivet i Tromsø, Fylkesmannen i Troms, Boks 3248, 24 Kåfjord kommune, og Boks 2094, Stivt omslag, og Boks 2090, S 635
104 Tromsø 29.04.1940
Av de nære ting som folk tydeligvis var opptatt av, var om noen skulle utnytte situasjonen til å sette opp prisene urimelig på varer eller tjenester. Et tegn på det er mange eksempler på annonser om det motsatte, som når det f.eks. i Nordlys 11. mai var annonse for Freia Kakao Regia med stor skrift ”ingen prisforhøielse” og om såpe ”til de gamle lave priser”. Harstad Kontrollnevnd advarte 25. april i Harstad Tidende mot blodpriser, og på lederplass 28. april skrev samme avis om ”en skammelig opptreden” der enkelte forretningsdrivende drev med
”optrekkeri” overfor engelskmennene ved å benytte seg av deres manglende kunnskap om norske priser og valutakursene. Nordlys skrev harmdirrende 27. april etter klager på
forretningsfolks urimelige pålegg på vareprisene, bl.a. ble fyrstikkprisen satt opp rett etter 9.
april. Avisen kalte det ”...lumpen framferd. Det er Sundlo- og Quislingånd som gir seg slike utslag.”, sammenlignet det med vanlige folks offervilje i å gi gaver til soldatene ved fronten og oppfordret kontrollnemdnene til å våkne nå. Nordlys 4. juni skrev om folk som profiterte på frakt av evakuerte og kalte det ”dårlig samfunnsånd” der ”enkelte søker å utnytte
situasjonen til egen vinning” og ”noen få har drevet bortimot opptrekkeri. Et tilfelle skal til og med være anmeldt.”
Bekymring for sikkerheten til en selv og andre familiemedlemmer sto sentralt. Fra Gratangen, Harstad, Sjøvegan og Tromsø evakuerte folk fordi dette var bombemål. Mange ordnet seg bolig selv hos slektninger i distriktet eller på hytter, andre måtte hjelpes. Kommunene og politiet i Harstad og Tromsø måtte ordne med evakuering for mange, først og fremst barn og kvinner som ikke var nødt til å arbeide i byene. Kringkastingen ble også her brukt. 22. april skrev Vannareid tuberkuloseforening brev til Evakueringsnemnda i Tromsø og tilbød plasser for evakuerte og refererte til ”et oprop som var sendt ut i radio”. Lensmannen i Skjervøy kunne i brev 3. mai tilby evakueringsplasser organisert av Vorterøy Tuberkuloseforening, en privatperson i Oksfjordhamn og Løkøy Ungdomslag i Nikkeby. Ungdomslaget i
Straumsbukta tilbød huset sitt til evakuerte fra Tromsø med følgende ord: ”Eg har idag den gleda å melde frå (...)”. På en samleoversikt datert 24. mai var det i alt innmeldt 1892 plasser for evakuerte fra Tromsø. Inntrykket er at det var stor offervilje og et folkelig engasjement særlig fra tuberkuloseforeninger, sanitetsforeninger og ungdomslag.105
Oppsummeringsvis kan sies at noen total krise ble det aldri i Troms. Troms ble aldri så utsatt for bombing og krigføring som man fryktet. De fleste kunne forbli i sine boliger, og ellers
105 Tromsø kommunes byarkiv, Evakueringsnemnda 1953 1940 Korrespondanse 1944 Evakueringen av Troms
stilte folk villig opp for å hjelpe de som evakuerte. Når det gjelder vareforsyning, var det lagt et godt grunnlag før 9. april, og i tillegg var fylkesmann Gabrielsen og forsyningsminister Lie dyktige i å få tak i nye forsyninger til Troms.