6.4.1 Økonomiske insentiver
Tidligere forskning har vist at utformingen av pensjonssystemet synes å ha til dels stor betydning for tidligpensjoneringsatferden. Dette gjelder da særlig for frivillig tidligpensjonering som AFP. Mange land i Europa, også Norge, oppmuntret på 1980- og 90-tallet til tidligpensjonering for å redusere arbeidsledigheten blant unge. Det ble innført pensjonsordninger, som for eksempel AFP, som skulle gjøre det lettere å gå av tidlig. De senere årene har politikken blitt lagt om, slik vi kan se i ”Pensjonsreformen”
som er omtalt tidligere i denne oppgaven (jf. kap 1.3.5).
De økonomiske fordelene ved å pensjonere seg tidlig er gjerne større for arbeidstakere i lavinntektsyrker, enn for arbeidstakere med høy lønn. Det kommer av at for de som har/har hatt lav inntekt vil pensjonen fra Folketrygden utgjøre en høyere andel av tidligere lønn enn for de med høy inntekt. Tjenestepensjonsordningene gir derimot samme andel pensjon uavhengig av tidligere inntekt (Midtsundstad 2006:33).
I en rapport fra Frischsenteret, hvor man ser på hvordan økonomiske insentiver i pensjonssystemet innvirker på yrkesdeltakelse blant eldre arbeidstakere, konkluderer man med at økonomiske insentiver er svært viktige for når man velger å gå av med pensjon (Hærens m.fl 2002).
6.4.2 Holdningsendring
Det er ikke bare pensjonssystemets økonomiske insentiver som har betydning for pensjoneringstidspunktet. En ”faktor” som både kan være individuell, ha opprinnelse i arbeidsplassen og i samfunnet generelt, er om vi har fått en kultur for tidligpensjonering. Holdningsendringer i forhold til arbeid og fritid kan ha sammenheng med den økte materielle velstanden i samfunnet. Når man når et visst nivå på den materielle velstanden, flyttes gjerne fokuset i større grad til ikke-materielle goder. I forhold til pensjoneringsadferd kan dette gi seg utslag ved at den økte fritiden man får som pensjonist betyr mer enn at man har større inntekter gjennom å bli i arbeid (Hærnes m.fl 2002:36). Holdningsendringen kan også ha sammenheng med at vi gjennom et romslig velferdssystem har hatt råd til å innføre ulike ordninger for førtidspensjonering.
I en undersøkelse blant eldre sykepleiere, førskolelærere og lærere sier de ansatte selv at det har vært en holdningsendring mot at det har blitt mer normalt å gå av med tidligpensjon. De fleste spurte i denne undersøkelsen mente at det var passe å pensjonere seg når man ble 60-62 år (Halvorsen 2002: 36). Også i rapporten fra Frischsenteret kommer det frem at den nedre aldersgrensen for tidligpensjonering ofte blir normen for pensjonsavgang (Hærnes m.fl. 2002), noe som i tillegg bekreftes av andre studier. (Snartland og Øverbye 2003, Slagsvold og Solem 2005). Denne holdningen henger sammen med høye forventninger om et langt og godt liv som pensjonist, noe jeg har tatt opp tidligere i dette kapitlet. Mange arbeidstakere velger å gå av ved første anledning, når de får tilgang til en eller annen form for pensjon. Det kan derfor se ut til at de mulighetene for tidligpensjon som gradvis har blitt innført har bidratt til å endre normen for hva som anses å være ”normal” avgangsalder.
Dette kan også følge av at det kan se ut som om tidligpensjonering har en viss smitteeffekt, ved at når en person velger tidligpensjonering, følger flere etter. Dermed etableres det en kultur for tidligpensjonering på den enkelte arbeidsplass og i arbeidslivet generelt. Som nevnt i kapittel 2 under omtalen av ”Pensjonsreformen”, er
det ønskelig å møte denne utfordringen ved at pensjonsytelser avkortes i forhold til full pensjon hvis arbeidstakerne går av før ordinær pensjonsalder, og motsatt økes hvis man står lenger i jobb.
Det er altså en relativt samstemt oppfatning blant lærerne om at man i alderen 60-62 år fortjener å kunne trekke seg tilbake med en tilfredsstillende pensjonsordning.
Hovedinntrykket er at de fleste tror de kommer til å slutte før oppnådd pensjonsalder.
Økende grad av tidligpensjonering har ført til at den reelle pensjonsalderen er betydelig lavere enn den formelle. I mange tilfeller er det helsemessige årsaker til avgangen, og tidligpensjoneringen gir da en mulighet til å gå ut av arbeidslivet uten at det får alvorlige økonomiske konsekvenser for familien. Ved utformingen av tidligpensjonsordninger vil det derfor være en utfordring å sørge for at de som virkelig trenger disse ordningene får en tilfredsstillende levestandard, samtidig som ordningene ikke utnyttes av andre.
6.5 Avslutning
For uførepensjonister er dårlig helse hovedbegrunnelsen for å gå av, men at man ikke lenger føler at man mestrer jobben og at arbeidet er for anstrengende blir også oppgitt som viktige årsaker til uførepensjon. For dem som hadde gått av med AFP var derimot fritids- og familiepreferansene av størst betydning. Attraksjonsfaktorene (pull) har altså større betydning for dem som går av med AFP enn for dem som går av med uførepensjon (Midtsundstad 2006:39)
Flere studier viser at de tre formene for utstøting (Halvorsen 1994) som jeg skisserte i kapittel 2 har gyldighet (Solem 2001, Halvorsen m.fl. 2002, Snartland og Øverbye 2003, ECON 2003, Midtsundstad 2005, Hilsen og Steinum 2006).
Økonomisk utstøting skjer gjennom stadige krav til omstillinger og effektivitetsøkning som setter krav til at alle ansatte må yte maksimalt hele tiden. Ofte som en konsekvens av dette skjer helsemessig utstøting både ved frivillig reduksjon av stillingsandel, eller gjennom sykemelding og uføretrygding. Sosial utstøting ser ut til å skje i mindre grad siden lærere ofte bruker godt sosialt arbeidsmiljø som forklaring på at de fortsatt ønsker å stå i jobben. Man kan imidlertid omtale negative holdninger til å tilpasse arbeidssituasjonen for eldre lærere ut fra yteevne som en form for indirekte sosial utstøting.
Av de foreliggende tekstene og forskingsrapportene det er henvist til i denne oppgaven er det svært få studier som grundig omfatter alle sider av tidligpensjoneringen. De studier som legger vekt på økonomiske insentiver har i liten grad trukket inn andre relevante forhold, noe som også gjelder for studier som fokuserer på for eksempel arbeidsmiljø. Dette fører til at de foreliggende studiene gjør det vanskelig å kunne si noe om de ulike faktorenes relative betydning i forhold til hverandre.
Forskningen viser at årsakene til tidligpensjonering er sammensatte, og at det er flere faktorer som spiller inn når en person velger å gå av med pensjon før ordinær pensjonsalder.
Om det utvikler seg slik at læreryrket blir mindre attraktivt fordi unge ser at forhold ved jobben medfører at man ikke kan tenke seg å stå lenger i arbeidet enn til man er 50-60 år, samtidig som de som allerede jobber i skolen ikke ønsker eller orker å stå lenger i jobben, så sier det seg selv at skoleverket vil kunne få et stort underskudd av lærere. Det er derfor viktig at det kartlegges hvor problemene ligger, hva som kan gjøres med dem, og ikke minst at det gjøres noe med dem.
Kapittel 7 Tiltak for å motvirke tidlig yrkesavgang
7.1 Innledning
I dette kapitlet vil jeg diskutere noen av de konkrete tiltakene som forskningen har vist kan motvirke tidligpensjonering. Seniorpolitikken har som hovedmål å bidra til at eldre arbeidstakere blir værende i arbeidslivet så lenge som mulig. Staten har en avgjørende rolle i dette arbeidet, blant annet gjennom arbeidsmarkedspolitikken, sosial og pensjonspolitikken, og gjennom lovgivning på områder som for eksempel arbeidsmiljø. Det er likevel i hovedsak arbeidsgivers ansvar at virksomhetene legger til rette for seniorpolitikken, samtidig som arbeidstakerne selvfølgelig også selv må vise interesse og gjøre sitt for å bidra til en forlenget yrkeskarriere.