6.3 Overordnet vurdering av verneområdenes dekning av leveområder for truete arter . 128
6.4.10 Pattedyr (P)
På grunnlag av norsk rødliste, norske ansvarsarter og IUCNs globale rødliste har vi valgt ut 20 prioriterte pattedyrarter. To er angitt som kritisk truet (CR) og to som sterkt truet (EN) på norsk rødliste, mens fire angis med status datamangel (DD). Det siste reflekterer manglende kunn-skap om utbredelse og forekomst av flaggermusartene, men gjennomgangen av de tilgjengeli-ge databasene viser en tilgjengeli-generell mantilgjengeli-gel på informasjon om pattedyrfaunaen i verneområdene, til dels også manglende innarbeiding av tilgjengelig informasjon om artenes forekomster fra ulike foreliggende fagpublikasjoner. Dessuten er kvalitetssikring av de opplysningene som har kommet med i Artskart, delvis mangelfull. Som for gruppen herptiler har vi her valgt å lage fak-taark for noen utvalgte arter. De fem utvalgte artene dekker mange landskapstyper og skalaer i forhold til størrelse på individenes leveområder; og skulle dermed gi et brukbart bilde av beva-ringsutfordringene (se ellers kommentarer til flere arter nedenfor).
Følgende arter er evaluert:
P01: Fjellrev; CR-art P02: Jerv; EN-art
P03: Europeisk oter; VU-art P04: Skjeggflaggermus; NT-art P05: Dvergmus; NT-art
Tabell 6.8 Sammenstilling av vurdert udekket vernebehov (1 = stort, 2 = middels, 3 = lavt) for de ulike evaluerte pattedyrartene innenfor de ulike fylkene og samlet for landet (Tot). Siden mønstret for disse gruppene varierer svært mye mellom fylkene, vurderes det ikke som me-ningsfylt å gi noen samlet vurdering.
Gruppe Øf Ak/Os He Op Bu Vf Te AA VA Ro Ho SF MR ST NT No Tr Fi Tot P01 3 3 3 3 3 3 3 3 3 2 2 3 P02 2 2 2 2-3 2-3 2 2 2 2 2 1-2 1 1-2 P03 1 1 2 2 2 1 1 1 1 2 2 2 2 2 2 2 2 2 1-2 P04 2 2 1-2 1-2 2 2 2? 2? 1-2 1-2 1-2 1-2 P05 1
Vurderingen av udekket vernebehov, fylkesvis og nasjonalt er satt opp i tabell 6.8.
Fjellrev (P01), sammen med ulv, står oppført med høyeste rødlistekategori, kritisk truet (CR), på den norske rødlista av 2006. For den skandinaviske ulvestammen er det andre faktorer enn vern av areal som betyr mest for bestandsutviklingen, og det samme er trolig tilfellet for fjellre-ven. Dette gjelder langt på vei også for de tre andre arealkrevende, store rovdyrartene som inngår på lista over prioriterte arter. Her har jerv (P02) og bjørn status sterkt truet (EN), og gaupe har status som sårbar (VU). Disse artene foretrekker store sammenhengende områder.
For de to siste innebærer dette primært opprettholdelse av viltrike skogshabitater. Bjørnen er dessuten avhengig av rike bærmarker (spesielt fjellskog med blåbærlyng).
I tillegg til disse ”villmarkstilknyttete” rovdyrartene har ansvarsarten villrein fortsatt spesielt fo-kus i norsk areal- og viltforvaltning. Store sammenhengende fjellområder uten barrierer i form av bebyggelse, forstyrrelse og tekniske inngrep (INON-områder), er avgjørende for oppretthol-delse av levedyktige villreinstammer. Indirekte kan gode villreinbestander på sikt også være en forutsetning for å kunne ha livskraftige bestander av arter som jerv og fjellrev i landet vårt (rei-nen er matkilde for jerv og representerer en viktig åtselkilde for fjellrev).
Videre kan habitatfragmentering på en mindre skala være sterkt uheldig for den påviste be-standen av dvergmus (P05) i Hedmark. Her er kontinuitet i kantvegetasjonen langs elve- og innsjøbredder en viktig premiss for en livskraftig og spredningskraftig bestand. Også for skjeggflaggermus (P04) kan fragmentering av egnete habitater være et problem. For denne arten vil tap av lineære strukturer i landskapet, som skogkanter, alleer, hekker og kanaler være skadelig. For øvrig er det et middels behov for bedre vern av artens tilholdssteder, som er i grotter og gruver (vinter), våtmarker, gammel edelløvskog, gammel løvskog, rik blandingsskog i lavlandet, beiteskog, artsrik veikant, parklandskap, småbiotoper med mer. De samme habitat-preferansene har langt på vei også de øvrige rødlistete flaggermusartene våre.
Oter (P03) og steinkobbe representerer de to siste artene med VU-status. Disse finnes begge primært langs kysten, der bedre vern av sammenhengende marine gruntvannsområder med holmer og skjær (naturtypene strandberg og større tareskogsforekomster er her vesentlige), vil bidra positivt. Men den løpende skjøtselen av de marine ressursene (bærekraftig høsting av fisk og bunndyr, fravær av tekniske inngrep og forstyrrelser i og ved viktige næringsområder) er trolig også vesentlig for opprettholdelsen av livskraftige bestander av disse kysttilknyttete viltar-tene. Det samme gjelder for havert, som har NT-status.
Hovedmønstre i manglende dekning
• Pattedyrene illustrerer godt problemene knyttet til barrierer og habitatfragmentering på grunn av infrastruktur og andre menneskelige konstruksjoner og inngrep. Dette innbærer primært et behov for en mer samordnet strategi som kan bevare store sammenhengende fjellområder uten barrierer i form av bebyggelse, forstyrrelse og tekniske inngrep (INON-områder). Dessuten er kontinuitet i vegetasjonsbelter og lineære strukturer i landskapet en viktig premiss for livskraftige og spredningskraftige bestander av mange arter. Dette innbæ-rer bedre vern av kantvegetasjon langs elve- og innsjøbredder, skogkanter, alleer, hekker og kanaler i lavlandet.
• Alle fylker har sine utfordringer i forhold til å opprettholde kvalitativt gode pattedyrhabitater.
• Hvilke hovedhabitattyper som har stort vernebehov, varierer mellom de ulike landsdelene, men marine gruntvannsområder med holmer og skjær langs hele kysten peker seg ut.
6.5 Samlet vurdering
Det er totalt vurdert 10 ulike systematiske grupper i prosjektet. Hver enkelt gruppe er vurdert i forhold til en rekke kriterier oppsummert i metodedelen i Blindheim et al. (2010) og konkretisert i faktaark her. Det vurderte udekkete vernebehovet for disse gruppene innenfor 59 benyttete naturtyper på nasjonalt nivå er oppsummert i tabell 6.9. I noen tilfeller har det vært nødvendig å definere egne naturtyper under evalueringene av de enkelte artsgruppene; disse er angitt med (suppl.) etter navnet på de aktuelle naturtypene i tabellen. Regionale/fylkesvise forskjeller framgår av gjennomgangen av de ulike gruppene i forrige kapittel, og her kan det være betyde-lige avvik fra gjennomsnittsituasjonen. I Finnmark er det f.eks. avdekket et stort til middels stor behov for ytterligere vern av fattig og intermediær myr på grunn av det store mangfoldet av pri-oriterte vannfuglarter som forekommer her, samtidig som vi opplever en stadig økende negativ påvirkningen fra barmarkskjøring.
Konklusjon
Dagens verneområder fanger i større eller mindre grad opp de prioriterte artene. En hovedut-fordring i denne evalueringen har vært at de tilgjengelige kunnskapsbasene ikke er gode nok til å avdekke i hvor stor grad verneområdene faktisk har fanget opp bestandene av de prioriterte artene. Vi har derfor ikke tilstrekkelig datagrunnlag til å gå inn på noen dypere analyse av hvorvidt dagens verneområder gir tilstrekkelig vern av de ulike artsgruppenes leveområder.
Flere av de mer sjeldne artene innenfor de prioriterte gruppene vil dessuten nødvendigvis fore-komme innenfor svært sparsomme arealer, innenfor noen ytterst få lokaliteter, og for mer mobi-le arter til dels også innenfor kortere perioder. Ved mindre omfattende registreringer vil de dermed lett bli oversett. Bedre dekning av de underrepresenterte naturtypene i verneområder vil imidlertid øke variasjonen av vernete habitater, og dermed sikre leveområder for truete og sårbare arter på en langt bedre måte. Vi har i stor grad måttet basere våre vurderinger på den generelle økologiske fagkunnskapen til de involverte fagpersonene.
Det er et generelt mønster for de fleste gruppene at behovet for vernesuppleringer er langt større for habitatene knyttet til lavereliggende og kystnære naturtyper enn for de høyereliggen-de. Det er imidlertid mange avvik fra dette mønstret, og for enkelte grupper vil det være nød-vendig å sette fokus også på andre naturtyper enn de som er angitt nedenfor (jf tabell 6.9). For noen grupper kan også artsspesifikke handlingsplaner, og i mindre grad vern av areal, være det beste grepet for bevaring av livskraftige bestander over tid. En helhetlig arealplanlegging der en tar hensyn til romlige egenskaper i landskapet, som bevaring av korridorer og spred-ningsveier (inklusive tilpasninger til endret klima), må derfor inngå i den videre vernestrategien, så vel som i den løpende arealplanleggingen på kommunalt nivå.
Flest grupper med ytterligere stort behov for vern er knyttet til edelløvskog (F01, 02 Rik alm-lindeskog, hasselkratt og gråor-almeskog). Spesielt stort er behovet for lav og moser, men også for sopp (også inkludert eikeskog/eikedominert skog F0101/F0201 og kalklindeskog), ter-restriske insekter (også inkludert eike- og bøkedominerte skoger F0101/F0201, F0102/F0202) og fugl er behovet stort, dessuten middels stort for pattedyr (jf tabell 6.9). Gråor-heggeskog (F05) er en annen naturtype der ytterligere vernebehov er stort for mange grupper (lav, terrest-riske insekter og fugl); det samme kan sies om rik sumpskog (F06) (stort behov for supplement i forhold til fugl, terrestriske insekter og lav) og strandeng og strandsump (G05) (karplanter, sopp, terrestriske insekter og edderkopper). Det er også stort udekket vernebehov for slåtte-mark (D01), naturbeiteslåtte-mark (D04) og hageslåtte-mark (D05), spesielt for sopp og karplanter, men dels også for lav, moser og insekter. Stort behov for ytterligere vern av nordvendt kystberg og blokkmark (B04) er angitt for moser, lav og karplanter, mens det for sørvendt berg og rasmark
Tabell 6.9 Oversikt over udekket vernebehov for hver av de 10 behandlete hovedartsgruppe-ne. S=sopp, L=lav, M = moser, K = karplanter, IF = ferskvannsinvertebrater; IT = insekter ter-restriske, E = edderkopper, H = herptiler, F = fugl, P = pattedyr. Hver av disse gruppenes be-hov for styrket vern innenfor aktuelle habitatyper (naturtyper) er angitt som: 1 = stort bebe-hov, 2 = middels behov (3 = lite behov, ikke vist i tabellen).
Naturtype / Artsgruppe S L M K IF IT E H F P A05-rikmyr (lavereliggende) 1-2 1 2 Fattig og intermediær myr (suppl.) 2 2
A06-kilde og kildebekk (lavereliggende) 1 A07-Intakt lavlandsmyr i innlandet (laverel.) 1 1
A08-kystmyr 2 B01-Sørvendt berg og rasmark 2 2 1-2 1-2
B04-Nordvendt kystberg og blokkmark 1-2 1 1
B05-Grotte/gruve 2 C-Kalkrike områder i fjellet 1-2 2-3
Lavalpin mosaikk rabb/myr/vann/kjerr (suppl.) 1-2 2 Fjell og fjellvidder (suppl.) 2-3 2 D01-Slåttemark 1 1 1-2 2 E03-Kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti 1 1 2 E04-Stor elveør 2 2 1 2 F01, 02 - Rik alm-lindeskog, hasselkratt og gråor-almeskog 1-2 1 1-2 1-2 1-2 2 F0301, F0302, F1204-Kalkfuruskog 1-2 F0304-Kalkgranskog 1-2 1-2 F0303-Kalkbjørkeskog 1-2 2 F04-Høgstaudebjørkeskog/fjellbjørkeskog 1-2 2 2 2 F0502-Gråor-heggeskog - lisidetype 1-2 1-2 1-2
F0501-Gråor-heggeskog - flommarkstype 1-2 1-2 1 F06-Rik sumpskog 2 1-2 2 2 1-2 1 F12, F1201,2,3 - Kystfuruskog 1-2 2
F13-Rik blandingsskog i lavlandet 2 1-2 2 2 Varmekjær, høgstammet løvskog (suppl.) 1-2 G03+G0401, G0402-Sanddyne og sandstrand 1-2 2-3 2 1-2 1
G05-strandeng og strandsump 1-2 1 1-2 1-2 2 G06-Tangvoll 2 (2) G07-Brakkvannsdelta 2 2 G09-Rikt strandberg 1-2 1 2 Store marine gruntvannsområder (suppl.) 1-2 1-2
(B01) er størst behov for ytterligere vern for karplanter, noen grupper terrestriske insekter og herptiler, samt middels behov for lav og moser. Likeledes blir behovet for vern av mer gammel barskog (F08) trukket fram for mange grupper (størst behovet for sopp og terrestriske insekter, middels behov for lav, moser, karplanter, fugl og pattedyr). Det samme er tilfellet for kystlyng-hei (D07) (stort behov for sopp og herptiler, middels behov for moser, karplanter, edderkopper og fugl) og for rik kulturlandskapssjø (E08) (stort ytterligere vernebehov for ferskvannsinver-tebrater, middels behov for karplanter, edderkopper, fugl og pattedyr). Høy verneprioritet for flere grupper framkommer videre for naturtypene lavereliggende rikmyr (A05) (moser, sopp), intakt lavlandsmyr i innlandet (A07) (moser, invertebrater i ferskvann), kroksjøer, flomdammer og meandrerende elveparti (E03) (moser, karplanter, fugl), fisketomme innsjøer og tjern (E10) (herptiler, ferskvannsinvertebrater, fugl), dammer (E09) (karplanter, herptiler, moser, fugl), sanddyner og sandstrand (G03, G04) (edderkopper, terrestriske insekter, sopp), kalkgranskog (F0304) (sopp, moser), gammel blandingsløvskog (F07) (lav, terrestriske insekter, fugl, patte-dyr), og rikt strandberg (G09) (moser, terrestriske insekter, noen fugler). For gruppene fugl og pattedyr peker for øvrig store, grunne marine arealer seg ut som et nødvendig vernesupple-ment. For lav og moser, samt for karplanter og pattedyr, blir dessuten parklandskap (D13) trukket fram med et udekket vernebehov.