Parentifisering

Ifølge Håkonsen (2009) omhandler begrepet parentifisering (eng: young carers) et rollebytte, mellom barnet og dets omsorgsgivere. Kvello (2015) legger imidlertid til at uansett omfang, vil denne type rollereversering oppstå som en konsekvens av skadelig barneomsorg. Haugland (2006) viser samtidig at risikoen for å utvikle dette mønsteret, oppstår hos barn som mangler en eller flere aspekter i omsorgssystemet. Dette kan være forårsaket av sykdom, konflikter, samlivsbrudd, karriere, store familier eller vold, for å nevne noen eksempler. Imidlertid sier hun at forekomsten av parentifisering, grovt sett kan deles etter kategoriene umodne foreldre, eller familier med store belastninger. Øverland (2014) viser at ulikheten mellom disse blir synlige ved å se på konsekvensens omfang, mens Kvello (2015) sier at likheten er risikoen for at omsorgskvalitet blir overført fra generasjon til generasjon. Uheldig overføring mellom generasjonene vil kunne oppstå som en kombinasjonen av genetikk og atferdslære, og sådan være en risikofaktor med tanke på tilknytning og utvikling. På den måten kan parentifisering forstås som omsorgssvikt, utfra mulige omsorgsrelaterte konsekvenser, sier han videre.

2.2.1 Et oppstått mønster med skadelige konsekvenser

Barn som vokser opp i store familier, med karriere-foreldre, eller funksjonshemmede

familiemedlemmer, står i risiko for å påføres en omfattende belastning, gjerne av praktisk art (Haugland, 2006). Forekomsten er ofte forårsaket av akutte eller kroniske belastninger i familien, noe som kan medføre at den voksne ikke strekker til selv, sier hun videre. Kort fortalt kan den voksnes indre arbeidsmodell, være preget av hvordan dets egne foreldre håndterte ulike situasjoner. Dette sannsynliggjør at neste generasjon anvender samme strategi i lignende tilfeller, ifølge Kvello (2015). Samtidig kan et barn bli parentifisert som følge av omsorgspersonen egen erfaring, med skadelig og mangelfull omsorg i oppveksten (Haugland, 2006). Hun viser at den voksne forsøker å rette opp i det en selv opplevde som urett, noe som kan medføre at barna involveres i dets eget følelsesaspekter. Denne generasjonsoverføring vil med stor sannsynlighet oppstå som følge av at den voksne ikke har bearbeidet negative opplevelser, mener Kvello (2015). Han antyder også at den påvirkede omsorgsutøvelsen kan opptre både bevist og ubevist, men antar samtidig at de indre arbeidsmodellene har størst påvirkningskraft, ved generasjonsoverføringen av omsorgsevne.

Utfra dette kan vi se at Haugland (2006) deler parentifisering etter ulike rollemønstre, med å vise at barn med foreldrerolle eller partnerrolle i relasjonen, vil stå i posisjon for å få

familiehierarkiet brutt ned. Dette medfører at barnet får både ansvar og kontroll i relasjonen,

Ved foreldrerollen vil vi se at den voksne inntar barneposisjonen, mens ved partnerrolle vil barnet behandles som om det var av samme generasjon som den voksne (Haugland, 2006).

Disse formene for rollebytte beskrives som intergenerasjonell parentifisering, og er de mest omtalte typene når begrepet blir beskrevet. Med det tredje mønster vises barnets voksenrolle overfor andre i familien, som eksempelvis kan være søsken. Dette mønsteret vil i motsetning opprettholde generasjonsgrensen og hierarkiet, og beskrives som intragenerasjonell, sier hun.

2.2.2 Parentifisering, mer enn et enkelt begrep

Kvello (2015) viser til fire ulike inndeling av parentifiseringsbegrepet. Den første betegnes som praktisk, og de to neste som emosjonelle. Uavhengig av kategori, blir barnet stående i posisjon for å ivareta omsorgsoppgaver av enten praktisk eller emosjonell type (Haugland, 2006), som det utfra et utviklingspsykologisk ståsted og et kulturelt syn ikke ansees modent nok til å ivareta (Kvello, 2015). Som den fjerde undergruppen viser han til en oppstått

parentifisering, som følge av at omsorgsgiveren bruker barnet som et maktmiddel for å ramme en tredjepart. Den sistnevnte samt de emosjonelle typene er utvilsomt å anse som skadelig med tanke på barnets utvikling, og har i stor grad en direkte forbindelse med desorganisert tilknytning, ifølge Brandtzæg, Smith & Torsteinson (2011).

Med utgangspunkt i disse kategoriene synliggjøres det at begrepet parentifisering er både vidt og omfangsrikt, der det vil ansees som vanskelig å skille mellom grenser og forekomst

(Kvello, 2015). Ved å vise til Gregory J. Jurkovic (1997) sin avgrensning, bemerker Haugland (2006) at parentifiseringsbegrepet fortrinnsvis skal anvendes, for å beskrive barn med en ytre omsorgsatferd og tydelig overansvarlighet. Samtidig er det hensiktsmessig å bemerke at omsorgsrollen kan medføre at barnets selvforståelse og identitetsutvikling berøres. Når en blir kjent med seg selv i en posisjon som imøtekommer andres ønsker og behov, står en også i posisjon for å overse sitt eget beste. Man kan bli avhengig av den parentifiserte rollen, noe som også kan forme den indre forestillingen om seg selv (Øverland, 2014; Håkonsen, 2009).

I tillegg kan parentifisering resultere i en overdreven omsorgsorientering, sier Haugland (2006) og viser til viktigheten med å skille mellom barn som pålegges og de som påtar seg omsorgsrollen. Selv om atferdstrekkene kan oppfattes som like, vil de utviklingsmessige konsekvenser være svært forskjellige. Vi har eksempelvis foreldrene som stolt framstiller sine barn som både hjelpsomme og modne, der barna etterspør både praktiske og emosjonelle

Det er også høyt sannsynlig at barn som selv tar iniativ, vil motta positiv tilbakemelding for den innsatsen de gjør. Sådan kan barnet nå både mestring og økt selvsikkerhet, autonomien heves og barnet utvikler seg, sier Vallesverd (2014). Selv i tilfeller der et parentifisert mønster oppstår, har noen barn bedre muligheter for en positiv utvikling. Tilgjengelige støttespillere, type ansvar og varighet, har sådan en stor innvirkning på hvordan utfallet blir (Kvello, 2015).

2.2.3 Risikoforholdet mellom adaptiv og destruktiv parentifisering

Haugland (2006) benytter adaptiv og destruktiv type, når hun viser til skadeomfanget av parentifisering. Oppgaver og ansvar barnet pålegges, vil ha stor innvirkning på hvilken av de to typene som oppstår. I likhet med barn som ønsker ansvar, vil også adaptiv parentifisering gjelde for en avgrenset periode. Denne oppstår ofte i situasjonsspesifikke overgangsperioder.

Selv om adaptiv type medfører både omfattende praktiske og/- eller instrumentelle oppgaver, sier både Haugland (2006) og Kvello (2015) at forventningene til barnets bidrag vil være både tydelig og åpent. Denne faktoren sannsynliggjør at barnets opplevelse av psykologisk nærhet til familien ivaretas (Haugland, 2006). Parallelt med deres avhengighet for barnets bidrag, kan altså både familiemønster og relasjonsaspekter bestå, og flere former for tilknytning kan forekomme (Kvello, 2015). Dermed vil barn av denne typen parentifisering kunne oppnå både positiv støtte og oppmerksomhet. Barnets risiko for utviklingspsykologisk belasting blir ansett som moderat, siden mønsteret verken «fanger» barnet, eller påvirker dets identitetsutvikling, ifølge Haugland (2006).

Ved destruktiv parentifisering ansees det i motsetning som en betydelig risikofaktor, da denne bryter generasjonsgrensene, og sannsynliggjør at barnets opplevelse av trygghet og mestring uteblir (Haugland, 2006). Videre viser hun at denne typen vil beskrive det mange av oss vil forbinde med unge omsorgsgivere. Barnets bidrag vil overskride samfunnets normer om hva som kan forventes, sett utfra dets alder og modningsnivå. Ifølge Kvello (2015) er det ved destruktiv type stor forekomst av emosjonelle oppdrag, med lite støtte fra andre. Det er også stor forekomst av «problematferd» blant denne gruppen. Thorkilsen (2014) antyder at dette kan ha en sammenheng med behovet for stabilitet. Vallesverd (2014) beskriver omfanget som en barndom satt på vent, eller i verste fall at den går tapt. Årsaken er at et slikt mønster vil kunne vedvare i store deler av oppveksten, der de omfattende omsorgsoppgaver påvirker både hverdag og utvikling, legger han til. Et barn har samtidig ikke nødvendig kunnskap og evne til å håndtere et slikt ansvar alene, sådan er følelsen av utilstrekkelighet og et negativt selvbilde ansett å være en svært sannsynlig konsekvens (Haugland, 2006). Videre sier hun at den største

2.2.4 Emosjonell type, beskrivende for destruktiv parentifisering

Barn som vokser opp med en emosjonell ustabil ramme, hvor samhandling preges av

negativitet, vedvarende rollereversering eller utilfredsstilte behov, vil ifølge Brandtzæg, Smith

& Torsteinson (2011) kunne gjenkjennes i begrepet emosjonell mishandling. Beskrivelsen ser vi også i Kvello (2015) sin framstilling, hvor emosjonell parentifisering grupperes etter de to typene omsorgsgivende-kjærlighet eller kontrollerende-straffende mønster, som viser til sammenhengen mellom årsak og virkning. Likt som ved emosjonell mishandling, kan man også anse forekomsten som en konsekvens av at omsorgspersonens mentalisering bryter sammen (Kvello, 2015; Brandtzæg, Smith & Torsteinson, 2011). Selv om de fleste foreldre elsker sine barn, oppstår omsorgssvikten som følge av at den voksn ikke ser sin betydning, for barnets utvikling (Kvello, 2015). Omsorgssvikt vil ofte påføre barnet ulik forekomst av uro og frykt, som følge av den voksnes reduserte evnenivå eller psykiske umodenhet (Brandtzæg, Smith & Torsteinson, 2011).

Kvello (2015) viser at en kontrollerende-straffende stil, kan forårsakes av at omsorgsgiveren opptrer negativt, fiendtlig og straffende på et område, mens det på et annet gir støtte og omsorg. Med overført virkning til barnet kan man se et oppstått mønster, der barnet styrer omsorgsgiveren med verbale og nedlatende instrukser, med å eksempelvis ta i bruk kjefting, ignorering og kommandering. Utfra Brandtzæg, Smith & Torsteinson (2011) sin beskrivelse, kan vi også forstå denne stilen som et oppstått mønster, som følge av verbal mishandling. På den andre siden vil en omsorgsgivende-kjærlighet stil, medføre en innvielse i den voksnes verden, ifølge Kvello (2015). Forekomsten av typene er videre ansett som en betydelig risiko, med tanke på hvilke strategier barnet anvender som overlevelsesstrategi og oppnådd mestring.

Dissosiasjon er blant forekomstene som ofte opptrer (Kvello, 2015). Reichelt (2012) beskriver dette som at forsvarsmekanismene spalter bort deler av bevisstheten, der følelsesmessige reaksjoner stenges her utenfor. I tilfeller der individet har kontrollen er forekomsten ansett som hensiktsmessig, mens det ved motsatte tilfeller kan medføre at barnet «forlater» seg selv (Reichelt, 2012; Kvello, 2015). Ved både parentifisering og mishandling, kan påkjenningene være såpass ekstreme, at dissosiasjon blir en vanemessig reaksjon (Kvello, 2015). Ingeberg, Tallaksen & Eide (2006) viser en annen forekomst, der opplevelsen av ustabilitet, frustrasjon og redsel, kan medføre at barnet danner indre objekter som forsvarsmekanismer. Forekomsten

2.3 Resiliens

Barns evne til å oppnå god psykososial fungering under belastende forhold, omhandler det komplekse samspillet mellom risikofylte omgivelser og barnets egen motstandskraft, ifølge Borge (2010). Hun poengterer imidlertid at det må foreligge en risiko for utvikling av psykiske vansker, for at forekomsten skal kunne betegnes med resiliens som et psykologisk begrep. Kvello (2015) legger til at resiliensbegrepets hensikt, var å belyse at lik

alvorlighetsgrad og omfang ikke trenger å føre til likt utfall, da enkeltindividets håndtering av risiko vil være forskjellig. Det vil si at kompleksiteten ved resiliens, kan forstås med grad av påvirkning fra miljøet, kombinert med egne evner til å motstå negativ utvikling (Olsen &

Traavik, 2010). En ofte benyttet beskrivelse, som også gir utrykk for fenomenets innhold, er

«å klare seg mot alle odds» (Kvello, 2015; Olsen & Traavik, 2010; Borge, 2010).

Forekomsten av resiliens har igjennom tidene blitt omtalt på ulikt vis. Kvello (2015) viser at begreper som usårbar, løvetannbarn, eller motstandsdyktig ofte anvendes for å belyse at noen barn tåler mer enn andre. Imidlertid vil en slik beskrivelse av resiliens være misvisende, da det antyder at barnets egenskaper alene er fundamentet ved tilpasningsdyktigheten. Videre vil det også kunne forveksles med personlighetstrekk, ved at det oppfattes som at barnet tåler alt av belastning, og nærmest er immun for risiko (Kvello, 2015; Olsen & Traavik, 2010). Slik er det altså ikke, under gitte forholde er alle barn sårbare (Olsen & Traavik, 2010). Samtidig er det barnets «innhold» av egenskaper som beskrives. Ifølge Olsen & Traavik (2010) kan vi ta i bruk resilient som begrep, der forekomst faktisk omhandler personlighetspsykologien (Borge;

2010). Man ser så at forskjellen mellom de to begrepene, er hvorvidt omgivelsenes

egenskaper påvirker som en beskyttelsesfaktor. Dermed vil ikke resiliens og resilient kunne ansees som synonymer, selv om egne egenskaper blir vesentlig, ved begge (Kvello,2015).

2.3.1 Risiko- den potensielle faren

Når Borge (2015) sier at det må foreligge en fare for psykiske eller sosiale ulemper før resiliens kan oppstå, kan man ifølge Kvello (2015) anse det som en beskrivelse av risiko. En annen måte å forstå risiko på, er at barnets tilpasning og utvikling utsettes for alvorlige trusler (Borge, 2010; Olsen & Traavik, 2010). Imidlertid anvender Olsen & Traavik (2010) Luthar (2000) sin definisjon, og viser at resiliens betyr en sannsynlig risiko for alvorlig psykisk lidelse. Sådan er det graden av sannsynlighet for uønsket utfall, vi skal forholde oss til når begrepet risiko opptrer innenfor resiliensteorien. Slik jeg ser det, er altså risiko forbundet med en uønsket utvikling, der barnets sårbarhet er utsatt for uønsket påkjenning.

Sårbarhet vil på den måten kunne forstås som barnets mottakelighet for den påvirkningen man utsettes for (Olsen & Traavik, 2010). På den annen side, kan man ikke forstå helheten av en risiko utfra hvordan det påvirker individet (Kvello, 2015), man må også ta i betrakting hvordan det oppstår og hvor alvorlige konsekvenser det medfører (Olsen & Traavik, 2010).

En risiko finner man både i individet selv, i familien og i samfunnet. Sådan er risikoen til stede for alle, mens risikofaktoren er det som medfører en (mulig) negativ innvirkning på barnet (Borge, 2010). Samtidig er det svært sjeldent at en risikofaktor alene, fører til negativ effekt. Den enkelte risikofaktorenes alvorlighetsgrad vil avhenge av hvordan andre

risikofaktorer påvirker i et komplett samspill (Olsen & Traavik, 2010), samt om det oppstår som et vedvarende kronisk mønster eller som akutte stressreaksjoner (Kvello, 2015).

2.3.2 Beskyttelsesfaktoren demper risikoens påvirkningskraft

Ifølge Kvello (2015) omhandler beskyttende faktorer både genetikk, mentalitet, biologi, miljø og relasjoner, som enten hver for seg eller sammen medfører en dempende effekt på potensiell risiko. Borge (2010) legger også til at både barnet, familien og nettverket er viktige nivåer for å oppnå beskyttelsesfaktorer. Sammenfattet vil man se at barnets egenskaper alene, ikke vil kunne ansees som en beskyttelsesfaktor. Det vil være avhengig av familie eller nettverk, for at beskyttelsen skal kunne føre til utviklingen av resiliens (Kvello, 2015). Dette handler kort fortalt om at barnets må bli sett og føle tilhørighet til noen. Dette kan man også gjenkjenne hos Olsen & Traavik (2010), som legger til at samspillet mellom risiko og beskyttelse kan føre til styrke og redusert sårbarhet, alt etter hvor tidlig barnet opplever å mestre belastningen.

Vi kan også antyde at beskyttelsesfaktorer kan ha indirekte påvirkning, ved at barnet mottar ubevist, men positiv støtte, som igjen fører til god utvikling. Beskyttelsesfaktorer kan såles forstås som en motvirkende faktor, for negativt utfall til tross risiko, sier Olsen & Traavik (2010). Man kan nesten tro at beskyttelse handler om å mestre den potensielle faren, noe som imidlertid er en svært misvisende framstilling (Olsen & Traavik, 2010). Mestring handler om å klare noe, altså noe man lærer. Beskyttelse beskrive i motsetning hvordan et uønsket utfall reduseres (Håkonsen, 2009).

2.3.3 Resiliensbegrepet og avgjørende faktorer for utviklingen

Som Olsen & Traavik (2010) viser, er det de positive unntakene som oppstår ved kriser eller vanskelige opplevelser, resiliens som begrep har til hensikt å beskrive. Imidlertid sier Kvello

Slik sett omhandler resiliens kunnskap og komplekse prosesser av ulike typer resiliens og risiko. Borge (2010) beskriver dette, med å anvende Michael Rutter (2000) sin definisjon på begrepet. Ordet relativ blir en viktig faktor, siden det viser at resiliens medfører en variasjon på den enkeltes reaksjon og utvikling. Olsen & Traavik (2010) poengterer også at barnet må ha vært utsatt for en «passe stor» risiko, for at fraværet av psykisk lidelse skal kunne sees i sammenheng med resiliens. Samtidig viser Borge (2010) at om lag annen hvert barn til tross, når en god eller forbedret fungering, etter vedvarende risiko i oppveksten. Begrepene

gjenopprette, opprettholde og forbedre anvender hun for å sette dette i perspektiv, der det tydeliggjøres at forekomsten oppstår som både engangsfenomen og vedvarende prosesser.

Olsen & Traavik (2010), benytter imidlertid de tre begrepene kompensasjon, beskyttelse og herding for å belyse utviklingen av resiliens. Fellesbenevnelsen er at vellykket håndtering av risiko, erstatning av det som mangler, eller sosial tilhørighet har en avgjørende innvirkning på hvorvidt resiliens oppstår. Det er altså ingen tvil om at barnet selv må gi for å nå

sluttresultatet, mens det på den annen side er avhengig av omgivelsene (Kvello, 2015).

Troen på egen kapasitet og forståelsen av sammenhengen, er ifølge Borge (2015) ansett som et fundament. Hvordan man håndterer en situasjon er gjerne forbundet med de erfaringer man lever med, tilføyer Håkonsen (2009). Kvello (2015) sier imidlertid at genetiske forhold som personlighetstrekk, robusthet og temperament, bundet med miljøets tilførsel av trygghet og omsorg, kan forstås med det som bygger opp motstandskraften i et barn. Dette bekrefter også Borge (2010), men legger til at en styrkning av barnets kognitive, sosiale og atferdsmessige karakteristika høyst sannsynlig vil medføre mestring. På den måten kan barnet bli mindre sårbart i omgivelsene. De underliggende prosessene vises altså å være svært innviklet, men samtidig avgjørende for å se helheten ved forekomsten. Ifølge Olsen & Traavik (2010) vil de ulike resiliensfaktorene være gjensidig avhengig av hverandre, og sammen er de ansett som plattformen i resiliensbegrepet. Resiliens omhandler på den måten en beskrivelse av det beste utfallet, sett utfra hvordan det kunne ha gått (Kvello (2015).