Oslo syklotronlaboratorium, Senter for Akseleratorbasert Forskning og

http://www.safe.uio.no/

Informasjon om senterets oppgaver er hentet fra senterets nettsider. Utfyllende informasjon fra Jon Petter Omtvedt, april 2006, og Magne Guttormsen, juni 2006.

Senteret har følgende oppgaver:

Styrke grunnleggende forskning på det nukleære området (kjernefysikk og kjernekjemi) og tilgrensende fagområder. Sikre videreføring og skape bedre rammebetingelser for

energiforskningen tilknyttet syklotronlaboratoriet.

Utdanne personell som med hensyn til kvalitet, kvantitet og relevans kan dekke Norges behov for nukleær kompetanse innen forskningssektoren, helsesektoren, industrisektoren,

forvaltningen og i forhold til sikkerhet og trusselbildet på det nukleære området.

Gi oppmerksomhet og støtte til nukleærmedisin, herunder PET-satsningen.

Sørge for at de instrumentelle og faglige ressurser knyttet til den nuklære og energirelaterte forskningsvirksomheten ved Fysisk og Kjemisk institutt ved UIO, og som ikke finnes andre steder i Norge, blir tilgjengelige for eksterne brukere gjennom samarbeid, kjøp av tjenester eller leie av utstyr og fasiliteter.

Fagfelt

Nukleær forskning i alle varianter: Kjernestruktur (kjernefysikk), kjernekjemi/radiokjemi, nukleærmedisinsk forskning. I tillegg utføres produksjon av radionuklider, først og fremste 18-F for medisinsk bruk, samt utprøving av elektronikkretsers resistens mot stråling.

OCL (Oslo syklotronlaboratorium) har Norges største partikkelakselerator som egner seg svært godt til de oppgavene som utføres. Det er imidlertid klart at en større maskin ville by på flere muligheter og stimulere til økt aktivitet.

Foruten å gi grunnlag for en rekke interessante forskningsprosjekter, både innenfor

grunnforskning og anvendt forskning, så danner OCL fundamentet for en grundig og allsidig opplæring av kandidater med førsteklasses kompetanse innenfor nukleære disipliner. Dette er viktig for å opprettholde Norges kompetanse innenfor dette området, da det ikke er andre utdanningsinstitusjoner i Norge som har noen tilsvarende fasilitet å bygge opp et bredt undervisnings- og utdanningstilbud rundt. OCL er av passe størrelse til å gi våre studenter og forskere rikelig med praktisk erfaring innenfor produksjon av, arbeid med, samt deteksjon og analyse av radioaktivt materiale. En mindre maskin ville ikke være allsidig nok, mens en mye større maskin ofte har en så stor stab av spesialister at studentene ikke slipper til.

Eierskap og styring

Maskinen eies av Universitetet i Oslo, og administrereres av SAFE, Senter for akseleratorbasert forskning og energifysikk.

Styringsorganer er under etablering som en del av strukturen rundt SAFE. Per dags dato (april 2006) har SAFE et interim-styre og en driftsgruppe. Styret har det overordnede ansvaret og setter retningslinjer for drift og tildeling av kjøretid.

Driftsgruppen sørger for den daglige driften av maskinen og fordeling av kjøretid.

Driftsgruppen prioriterer mellom brukerne etter retningslinjer lagt ned av styret. Det

planlegges å opprette et brukerforum der alle brukere og interesserte kan komme sammen og diskutere praktiske og faglige spørsmål rundt bruk av syklotronen.

Historikk og fremtidsplaner

Initiativ til anskaffelsen ble tatt av Gruppen for kjernefysikk ved Fysisk institutt ved UiO.

Maskinen tilsvarer en investering på minst 100 MNOK (regnet i 2006 verdi).

Omfattende planer legges i disse dager, i form av oppbygging av SAFE. UiO satser stort på SAFE og det er allerede prosjektert en fullstendig ombygging og modernisering av våre

B-laboratorier (spesialB-laboratorier for arbeid med store mengder radioaktivt materiale) til høsten 2006, med ferdigstillelse våren 2007. Dette er en investering på mer enn 11 mill. kroner.

I tillegg planlegges det ombygginger for å gi plass til senteret, med blant annet nye C-laboratorier (for arbeid med mindre mengder radioaktivt materiale) og kontorer. Videre vil laboratorier, verksteder og kontorer tilknyttet selve syklotronlaboratoriet utvides og pusses opp. Anslagsvis er det snakk om en totalinvestering på ca. 20–25 mill. kroner inneværende og de to-tre neste årene, som i sin helhet dekkes av UiO.

Brukere

For tiden stort sett forskere ved UiO (ca. 70 %), produksjon av 18F (ca. 20 %) og andre eksterne brukere (10 %).

Etableringen av SAFE er imidlertid ment å danne grunnlag for at forskere fra andre, både norske og utenlandske, forskningsinstitusjoner og universiteter i større grad skal kunne bruke maskinen. Dette er det stor interesse for, siden det er svært vanskelig å få stråletid ved

syklotroner, selv de som er så små som vår. Ansatte ved enheten utfører også oppdrag for andre, i hovedsak for sykehus og andre forskningsgrupper (bl.a. CERN). Enheten har også hatt oppdrag fra industrien og ønsker flere slike.

Fasiliteten er ikke maksimalt utnyttet, det kan kjøres døgndrift, noe som anslagsvis ville doble kapasiteten. Manglende kapasitetsutnyttelse skyldes mangel på driftspersonale som igjen skyldes manglende midler til å lønne disse.

Driftskostnader

Fullstendig oversikt over driftskostnader foreligger ikke (foreløpige data):

Regulær drift: ca. 800.000 NOK per år, i tillegg kommer teknikkerstillinger:

- En fulltids ingeniørstilling - En ingeniør under opplæring

- En ingeniør som har ansvar for strålevern (under tilsetting)

- I tillegg brukes en god del verkstedtid (mekanisk og elektronikk), sannsynligvis ca.

et årsverk totalt, til å lage deler og utføre reparasjoner.

Lønn til vitenskapelig personale er ikke inkludert i driftskostnadene.

Finansiering

All lønn til teknikkerstillinger og ca. 50 % av driftsutgiftene dekkes inn av fakultetet, fysisk og kjemisk institutt. I tillegg tjenes det inn ca. 2–300.000 kr på salg av bestrålingstjenester, først og fremst salg av 18F. Finansiering for de resterende 1–200.000 kr arbeides det med.

For eksterne brukere vil det bli innført et annet prisnivå enn for interne. Til nå har det kostet 6000 NOK per skift (dvs 8 timer). Ut fra sammenligninger med priser i Europa for øvrig, har man funnet at en timepris på 300 Euro er rimelig. Problemet er at de fleste brukerne ikke har tilstrekkelige midler. Man vil imidlertid forsøke å innføre reelle priser og så heller gi brukere som trenger det en rabatt.

Utgifter til drift, vedlikehold og fornyelse er per i dag ikke i tilstrekkelig grad inkludert i inntektsgrunnlaget, men dette er viktig og et mål for enheten.

Vurdering av betingelsene for drift og vedlikehold

Betingelsene har lenge vært under minimum, men vi får når nå god support av UiO som aktivt støtter opp om det nye senteret (SAFE) og virksomheten rundt dette.

Det finnes ingen tilsvarende fasiliteter i Norge. Det finnes tilsvarende fasiliteter i utlandet, men de er gjerne mindre (for eksempel rene produksjonssyklotroner for radiofarmaka basert på radionuklider som 18-F) eller vesentlig større og allsidige. De store fasilitetene er alltid svært presset på kjøretid og det er vanskelig å få utføre eksperimenter ved disse maskinene.

Oslo syklotronen er derfor interessant for mange, siden den er stor nok til å kunne utføre mange oppgaver, men liten nok til å ikke være for hardt presset på kjøretid. Det er ingen stor konkurranse mellom syklotronlaboratoriene, siden det nesten alltid er manko på kjøretid. Det er et godt samarbeid mellom laboratoriene, både når det gjelder drift og forskning. I mange tilfeller vil en liten maskin, som Oslo syklotronen, kunne komplettere og avlaste en stor maskin: Innledende forsøk som lar seg gjøre ved den lille maskinen utføres der og når utstyr og metoder er etablert kan et større forsøk utføres ved en stor maskin.

Kommentarer fra enheten

Basert på en brukerundersøkelse blant aktuelle miljøer i verden, vurderer man det slik at det finnes tilstrekkelige fagmiljøer/forskningsgrupper som kan utnytte fasiliteten. 26 ulike fagmiljøer har opplyst at de gjerne kunne tenke seg å komme til Oslo og bruke syklotronen.

Problemet er at mange av disse brukerne har dårlig økonomi og at man derfor eventuelt måtte sponse også reisekostnadene deres.

Man arbeider med å profilere enheten utad, samt utvide forskningsmiljøet gjennom

etableringen av SAFE. En større enhet vil sannsynligvis gjøre det enklere å få støtte fra NFR.

Man har nylig hatt såkalt ”industridag” der det kom 30–40 mennesker, dessverre ikke så mange fra industrien, men mest fra forskningsmiljøer og NFR.

De største utfordringene enhetene står overfor dreier seg om å skaffe midler for å få driften til å gå rundt. Da syklotronen ble bygget snakket man ikke om driften. UiO betalte 6 MNOK (bygningen) og forskningsrådet betalte det samme for selve syklotronen. Man ser det som problematisk at universitetet med sine begrensede midler får ansvar for driften. Universitetene skal primært holde på med kompetanseoppbygging og ikke være rene oppdragsinstitusjoner.

Man ønsker en oppgradering og ombygging med mer kontorplass (kostnad 5 MNOK) og nytt ventilasjonssystem. Det er mange investeringsbehov og man ønsker å øke staben fra 1 til 3 ingeniører. En evaluering gjennomført på 1980-tallet anbefalt at man seks-doblet staben, men dette har ikke blitt fulgt opp. For å møte utfordringene forsøker man å profilere seg og

tiltrekke seg nye kunder.

3.4.2 The Svedberg laboratoriet, Universitetet i Uppsala, Sverige