Den norske tilnærmingen for å få mennesker i arbeid har lenge vært å legge stor vekt på å styrke arbeidstakernes kompetanse og ferdigheter gjennom arbeidsforberedende innsatser (Spjelkavik, 2014, s. 33-37). Det er blitt utviklet ulike tilnærminger for å styrke muligheten for arbeidsdeltakelse for mennesker som av ulike årsaker har
utfordringer med å etablere seg på arbeidsmarkedet. Eksempler på innsatser som NAV gjør er å tilby kurs, arbeidstrening og arbeidstilvenning utenfor arbeidslivet. Samtidig foreligger det generelt lite forskning rundt arbeidsforberedende tiltak. Lignende påpekes også i NOU 1012:6 (2012, s. 143-144) der Proba samfunnsanalyse hadde gjennomført en litteraturstudie av forskning rundt effekten av arbeidsrettede tiltak for personer med
nedsatt arbeidsevne. Funnene i studien var sprikende, men trakk i retningen av at tiltakene hadde en innelåsende effekt. Det vil si at deltakerne i tiltaket søkte i mindre grad jobber, mens de var inne i tiltakene. Denne effekten synes å være sterkest blant brukere som blir ansett for å stå nærmes arbeidsmarkedet (NOU 2012:6, s. 144). Dette kan det være mange ulike grunner til, men det kan være at kursene representerer noe trygt og kjent for deltakerne framfor det åpne og krevende arbeidsmarkedet (NOU 2012:6, s. 305). Dette understreker viktigheten av gode behovsvurderinger og en riktig utvelging av brukere til ulike tiltak
Det er ulike grunner til at noen mennesker står utenfor arbeidslivet. Strand, Bråthen og Grønningsæter (2015, s. 9) hevder at unge brukere av NAV er en gruppe med særegne oppfølgingsbehov, fordi de ofte har sammensatte utfordringer. NAV har som mål å få de unge raskest mulig i arbeid eller utdanningsløp. Mange av de unge som tar kontakt med NAV kommer fort tilbake i arbeid eller utdanning. På en annen side er det også flere som sliter med fysiske, psykiske eller sosiale forhold som gjør det vanskelig for dem å delta i arbeidslivet eller i utdanning. En stor andel av de som befinner seg utenfor arbeidsmarkedet er preget av dropout og derav manglende utdanning, ustabile
livssituasjoner, manglende mestring og lav motivasjon (Myklebø, 2012; Strand mfl., 2015). Samtidig er det mye forskning som tilsier at mennesker med psykiske
utfordringer kan fungere godt i arbeidslivet dersom det er en god jobbmatch og bruker og arbeidsgiver får god oppfølging (Frøyland, 2015; Bond, Drake & Campbell, 2014).
“Recovery”-forskningen har i tillegg vist at arbeid har en helsefremmende effekt også for de som lider av alvorlig psykisk sykdom (Schafft, 2014, s. 191). Basert på denne kunnskapen kan det se ut til at psykiske lidelser ikke burde være noen hindring for deltakelse på arbeidsmarkedet. Psykiske lidelser innebærer tilstander som oppfyller diagnostiske kriterier og påvirker tanker, følelser, væremåte og omgang med andre mennesker (Brattvåg et al., 2016, s. 10).
På en annen side hevder Frøyland (2015) i sin artikkel om å “stå langt frå arbeid” at det foreligger en godt innarbeidet forestilling blant politikere og bakkebyråkrater som går ut på at: mennesker med psykiske eller andre helseplager må løse disse utfordringer før de kan inkluderes på arbeidsmakedet. Denne forestillingen kan gjøre at flere oppfatter noen målgrupper som vanskeligere å inkludere på arbeidsmarkedet enn andre. Dette kan synliggjøre en tendens til kategorisering av brukere. Ifølge Hutchinson (2007) har
velferdsstaten endret fokus de siste årene som følge av endringer i samfunnet og politiske strømninger. Kravet om effektivisering som preger velferdspolitikken fører til et større fokus på behovskontroll, inntjening og behov for prioriteringer (Haukelien &
Vike, 2009, s. 128). Eikås og Djupvik (2010, s. 86-87) hevder at bakkebyråkrater danner kategorier, som en strategi for å effektivisere tjenestene på. Kategoriene blir brukt som en forenkling, og for videre prioritering av hvilke brukere som trenger mest bistand. På denne måten blir det en måte å rasjonere tid og ressurser på. Skytte (2008, s.
16) beskriver det samme og mener at vi er nødt til å systematisere vår sosiale verden med sosiale kategorier for å fungere effektivt i samfunnet. Dette fremkommer også i Jørgen Elm Larsen (2002, s. 148-168) sin artikkel “Marginale mennesker i marginale rum”, der han påpeker en tendens blant sosialarbeidere til å kategorisere arbeidsledige i ulike lokale aktiveringsprosjekter i København. I hans studie av deltakere i ulike aktiveringprosjekter og væresteder hevder han at det skjer en differensiering mellom de som anses som ressurssterke og enkle å få ut i arbeid, og de som blir ansett som
ressurssvake og vanskeligere å få ut i jobb (Larsen, 2002, s. 167-168).
På en annen side påpeker Frøyland (2015) i sin artikkel at det ikke er vanskelig å forstå at hjelpere fort kan være skeptiske til om brukere med psykiske lidelser og rusvansker er klare for ordinært arbeid. Brukere med for eksempel psykiske lidelser og rusvansker er ikke de første som en forbinder med en ordinær arbeidssøker. Samtidig dersom vi ser på de som allerede er ansatt i ordinært arbeid, finnes det mange mennesker med
psykiske lidelser, rusproblemer, dårlige samarbeidsevner og annet (Frøyland, 2015). På denne måten kan denne forestillingen forstås som en individualisering av ansvaret for å inkludere mennesker som sliter med å finne sin plass innenfor arbeidslivet. Eller det kan være et forsvar for å frita seg selv fra ansvaret for å hjelpe disse brukerne i jobb.
Gjennom Arbeidsforskningsinstituttets evaluering av Kvalifiseringsprogrammet uttrykker flere tiltaksarrangører at mye av arbeidet med brukere med psykiske utfordringer består av å ta tak i de forskjellige problemene etter tur, slik at brukernen etter hvert kan klare å fokusere på å få arbeid (Reichborn-Kjennerud, 2011, s. 106-118).
Samtidig kan det være at brukere som profesjonsutøvere ser på som vanskelige å inkludere på arbeidsmarkedet, derimot handler om manglende kompetanse hos profesjonsutøveren (Frøyland, 2015). Frøyland (2015) påpeker i sin artikkel at
profesjonsutøvere kan forsøke å frita seg selv fra ansvar ved å skylde på egenskaper ved
brukere. På denne måten mener han at det ikke er egenskaper ved brukere som er problemet, men inkluderingskompetansen til hjelpeapparatet.
2.1.1 Anerkjennelse
Haukelien & Vike (2009, s. 157) hevder at Norges arbeidsetikk er generelt streng. Den forutsetter at alle skal bidra og delta i arbeidslivet. Ifølge Haukelien og Vike (2009, s.
157) blir arbeid ansett som en sentral verdi i samfunnet og et vilkår for anerkjennelse og verdighet. Unge utenfor arbeidslivet har på denne måten problemer med å oppnå
verdighet i forhold til dette kriteriet. Honneth (2008) beskriver anerkjennelse innenfor samfunnets tre interaksjonssfærer; privatsfæren, den rettslige sfæren og den solidariske sfæren. Privatsfæren rommer omsorg-, kjærlighet- og vennskapsrelasjoner. Den rettslige sfæren innebærer at en har samme rettigheter og plikter som alle andre i samfunnet. I den solidariske sfæren blir en anerkjent som en del av fellesskapet med sine evner og ferdigheter. For å leve et godt liv må en i tråd med Honneths (2008) teori oppnå
anerkjennelse i alle de tre sfærene. På den måten kan en utvikle selvtillit, selvrespekt og selvverdsettelse. På en annen side besitter arbeidsledige i tråd med Goffmans (2014) teori et stigma som kan hindre dem i å hevde en identitet som fremmer deres selvverd.
La oss se nærmere på hans teori om stigma og rollespill.