I denne oppgaven har formålet vært å finne ut av hvordan elever opplever den praktiske gjennomføringen av kroppsøvingsfaget og hvordan lærerne oppfatter og praktiserer
læreplanen. Spørsmål jeg har stilt meg under denne prosessen er blant annet; hva kan endres for å få flere elever til lykkes i gjennomføringen av kroppsøvingsfaget, og hva skal til for at elevene oppnår fagets formål? Her er det flere mulige løsninger. Det er ikke slik at resultatet i denne undersøkelsen gir noe fasitsvar, men det kan belyse en del problemstillinger og
utfordringer elever og lærere står overfor i den praktiske gjennomføringen av kroppsøvingsfaget i dagens videregående skole.
Kunnskapsløftes formål i kroppsøvingsfaget er å fremme god helse, øke elevens motivasjon til å drive med fysisk aktivitet, gi elevene kunnskap om hvordan kroppen fungerer, bidra til fysisk mestring og inspirere til kreativitet og selvstendighet. Dermed må man spørre seg om dette formålet oppnås med dagens ordning. Her mener jeg svaret er nei. Det er mulig elevenes helse blir bedre av å ha to timer kroppsøving hver uke, men for å ha en betydelig effekt må elevene for det første; møte opp, og for det andre; faget må inspirere til videre trening og sunn livsstil. Dette er også et av målene fastsatt av Utdanningsdepartementet.
Hvis inaktiv ungdom skal få lyst til å trene må prestasjonskravet i kroppsøvingsfaget nedtones. Resultatet av tidligere forskning, inkludert min undersøkelse, viser at en stor del av elevene mister gleden og motivasjonen ved å beveges seg slik kroppsøvingen
gjennomføres i dagens videregående skole. Dette gjelder særlig de elevene som ikke har gode ferdigheter i faget og ikke driver med fysisk aktivitet i fritiden. Dette er gjeldende for utvalget av elever i min undersøkelse. Det er en elevgruppe som har mislyktes i kroppsøvingsfaget og som har lave forventninger om mestring knyttet til aktivitetene som gjennomføres. De er de såkalte "svake" elevene. Det viser seg at kroppsøvingsfaget er mer demotiverende enn
motiverende for denne elevgruppen, og det uttrykkes en negativ holdning til faget. Det er flere årsaker til den negative holdningen, men det er svært tvilsomt at vektleggingen av prestasjon, ferdigheter og resultat fremfor aktiviteten, fører til den glede og inspirasjon som
Utdannings direktoratet ønsker.
Det er foruroligende at noen elever velger å skulke to timer fysisk trening som de burde oppleve som et avbrekk fra teoretiske fag. Fysisk aktivitet er viktig for barn og unges
utvikling og helse. De fleste elever tilbringer opp til åtte timer av døgnet på skolen, og skolen bør derfor være en viktig arena for fysisk aktivitet i barn og unges liv. Flere av elevene sier i intervjuene at kroppsøving ikke er gøy lenger, nettopp på grunn av fokuset på tester og prestasjonskrav. Istedenfor å gi elevene gode opplevelser med fysisk aktivitet og kropp, kan dagens ordning føre til det motsatte, som er stikk i strid med Utdanningsdeparternentets mål.
Fokuset på prestasjon og ferdigheter vil ikke bare skape negative holdinger og manglende motivasjon, det vil også hindre barn og unge i å utvikle et positivt selvbilde gjennom fysisk mestring. Dette skaper videre et sosialt klasseskille. De"flinke" elevene i faget vil kanskje oppleve dette fokuset som motiverende og det kan bidra til økt selvtillit og fysisk mestring.
Men er de "flinke" elevene majoriteten i kroppsøvingstimene i dagens videregående skole?
En mulighet er å la innsats igjen være et grunnlag for vurderingen, og på den måten gi elever som ikke har like gode forutsetninger muligheter for å oppnå en god karakter. Et argument mot denne ordningen er at hvis innsats skal telle i kroppsøving, må det også telle i andre fag.
Samtidig er det slik at formålene med kroppsøving er annerledes enn ved de teoretiske fagene.
Det elevene lærer i de teorietiske fagene skal legge grunnlaget for videre studier, mens kroppsøving skal, i følge Utdanningsdeparternentets skape holdninger og vaner som legger grunnlaget for et sunt liv. Kroppsøvingsfaget skiller seg i den grad ut fra andre fag, og dette bør det tas hensyn til. Kunnskapsløftet tar liten hensyn til kroppsøvingsfagets egenart ved å legge fokuset på ferdigheter, prestasjon og sluttkompetanse. En løsning kan være å fjerne karaktervurderingen, og istedenfor ha godkjent/ikke godkjent. Dette ville da innebære at elevene må delta i timene og vise innsatsvilje. Kunne vi på en slik måte endret fokuset; fra prestasjon og krav, til glede og fysisk mestring? En annen løsning kan være å dele faget i to;
de som har gode forutsetninger for å lykkes og de elevene som har dårligere forutsetninger for å lykkes. Dette kan igjen føre til et sosialt klasseskille i skolen. Imidlertid har vi et eget studieprogram for idrettsfag som en egen valgmulighet for elever som ønsker å drive med idrett på et høyere nivå innenfor skolen.
Min undersøkelse presenterer ærlige og sårbare beretninger fra elever som ikke har de beste forutsetningene for å lykkes i kroppsøvingsfaget. Det gis uttrykk for skam, flauhet, liten tro på egen evne til fysisk mestring og manglende motivasjon i faget, og mye av dette begrunnes i at det er for store prestasjonskrav i faget. Jeg mener det er viktig å høre på nettopp denne elevgruppen for å endre kroppsøvingsfaget til noe bedre og mer positivt. Samtidig viser
resultatet av lærerintervjuene at det er stor forskjell på hvordan kroppsøvingsfaget gjennomføres ved de forskjellige skolene. Krav, metoder, rammer, mål og vurderingskriterier spriker enormt. Dette handler i stor grad om hvordan den enkelte lærer og skole oppfattet og praktiserer læreplanen. Dette vitner om en lite samstemt vurderingspraksis kroppsøvingsfaget som kan skape utrygghet, urettferdighet og tilfeldigheter.
På bakgrunn av dette er det mulig å hevde at dagens fokus på ferdigheter og kunnskap har gjort at intensjonen bak faget er blitt skadelidende. Elevene skal etter mitt syn lære å ta vare på egen fysisk helse, oppleve glede over å bevege kroppen og ta med seg gode helsebringende vaner.