Oppdatert kunnskap om effekter av rømt oppdrettslaks

To kontrollerte eksperimentene i elver i Norge og Irland med rømt oppdrettslaks og deres avkom i naturlige villaksbestander er sentrale for dokumentasjon av rømt oppdrettslaks sin påvirkning på villaks (Fleming mfl. 2000, McGinnity mfl. 2003). I 2012 ble det publisert en ny norsk undersøkelse med et lignende kontrollert eksperiment i Guddalselva (Skaala mfl. 2012). I Imsa i Rogaland fant Fleming mfl. (2000) at oppdrettslaksens reproduksjonssuksess var ca. 16 % av villaksens, målt over én generasjon. Oppdrettslaksavkom og krysninger hadde raskere veksthastighet og lavere alder ved kjønnsmodning enn den lokale villaksen. Den samlete smoltproduksjonen var ca. 30 % lavere enn det en skulle vente ut fra en “stock-recruitment”-modell for Imsa (Jonsson mfl. 1998). Det lave smolttallet gjaldt også for rene Imsalaksavkom, og dette ser ut til å skyldes negative interaksjoner mellom oppdretts- og villfisk. I Burrishoole-vassdraget i Irland fant McGinnity mfl. (2003) at alle gruppene som var avkom av oppdrettslaks og “hybrider” (første- og andregenerasjons hybrider, samt tilbakekrysninger), hadde redusert overlevelse i naturen i forhold til lokal villaks, men de vokste raskere enn villaks og fortrengte disse i deler av ungfiskstadiet. Konklusjonen deres var, som for Imsa, at interaksjonene mellom oppdretts- og villaks resulterte i redusert overlevelse for den ville bestanden, og at denne reduksjonen var kumulativ over generasjoner (McGinnity mfl. 2003).

Skaala mfl. (2012) undersøkte overlevelse, vekst og diett hos familiegrupper av oppdrettslaks, villaks og hybrider fra de ble satt ut som øyerogn og til de ble gjenfanget som smolt i ei smoltfelle i Guddalseva. I samsvar med de to undersøkelsene referert ovenfor var

92

overlevelsen (korrigert for maternale effekter) dårligere hos oppdrettsavkom enn både hybrider og villaksavkom. Imidlertid var forskjellen mellom familiene svært store, og både familiene med høyest og lavest overlevelse var oppdrettsfamilier. Mye av forskjellen mellom familier kunne forklares med eggstørrelse (maternal effekt), og Skaala mfl. (2012) antydet at store egg hos oppdrettslaks (oppdrettshunnene kan i mange bestander være større enn villakshunnene, og dermed ha større egg) kan være viktig for overføring av oppdrettsgenotyper inn i villfiskbestander.. Som ventet ut fra andre undersøkelser vokste oppdrettsavkom raskere enn hybrider og villaks, og det var ingen forskjeller i diett. Dette underbygger tidligere resultater for økologiske effekter i form av økt konkurranse (oppdrettsavkom vokser godt og må spise mye) og potensielt redusert produksjonen av villfisk.

Nye molekylærgenetiske studier har dokumentert genetiske endringer i villaksbestander som over flere år har hatt høye andeler rømt oppdrettslaks (Bourret mfl. 2011, Glover mfl.

2012). I Norge var Skaala mfl. (2006) den første som viste slike endringer, og denne forskningsgruppen har nå publisert en utvidet undersøkelse (Glover mfl. 2012). Denne viste genetiske endringer i 6 (sterkt signifikant i 4) av 21 undersøkte laksebestander (28 %) som kunne knyttes til innkrysning av rømt oppdrettslaks. Selv om den genetiske struktureringen av bestandene var signifikant redusert med tid (fra historiske til nåværende prøver), var det fortsatt en signifikant genetisk strukturering av de 21 bestandene. Glover mfl. (2012) konkluderte med at mye av den genetiske bestandsstrukturen i laksebestandene er opprettholdt, noe som tyder på at rømt oppdrettslaks har lav til moderat suksess i naturen, og at genetisk innblanding i bestandene er bestandsspesifikk og knyttet til bestandstetthet. Undersøkelsen var basert på mikrosatellitter, og Besnier mfl. (2011) viste ved hjelp av modellering at graden av innblanding kan underestimeres når genstrømmen kommer fra flere oppdrettslinjer. I Havforskningsinstituttets risikovurdering (Taranger mfl. 2013a) står det: «Foreløpige resultater fra arbeidet med SNP-markører, som ventes publisert i 2013 (Glover mfl., under arbeid), støtter resultatene fra det tidligere publiserte mikrosatellitt-arbeidet på disse bestandene, men viser samtidig mer tydelig at det har skjedd sterke og retningsbestemte genetiske forandringer i enkelte bestander; dvs. at de blir mer lik oppdrettslaksen». Det omtalte arbeidet basert på SNP-markører er ennå ikke publisert, og vi kan således ikke vurdere det nærmere.

I voksen villaks fra Namsen har det ved hjelp av SNP-markører blitt påvist genetiske signaturer av oppdrettslaks (Karlsson mfl. 2012). Graden av innkrysning varierte betydelig mellom innsamlingsår. Det ble observert en større grad av oppdrettsinnslag i ungfisk innsamlet i 2011 enn i potensielle villaksforeldre innsamlet i 2010, hvilket antyder at det har skjedd en hybridisering mellom oppdrettslaks og villaks i vassdraget. Det var ikke mulig å tallfeste graden av innkrysning av oppdrettslaks i bestanden i denne undersøkelsen. Namsen er en av de bestandene der det ikke har blitt vist genetiske endringer ved bruk av mikrosatellittmarkører (Skaala mfl. 2006, Glover mfl. 2012), men hvor bruk av SNP-markører altså viste at hybridisering mellom villaks og rømt oppdrettslaks har skjedd.

Nylig ble det også publisert en undersøkelse av endringer i genetisk integritet i en laksebestand i Canada (Bourret mfl. 2011), hvor det har vært høye innslag av rømt oppdrettslaks over nesten 20 år og gyting av rømt oppdrettslaks har blitt påvist. Ved hjelp av mikrosatelitt- og SNP-markører ble det dokumentert endringer i genetisk sammensetning som ble knyttet til innblanding av oppdrettslaks

Basert på et modellverktøy (Hindar mfl. 2006, Hindar & Diserud 2007) klassifiserte Diserud mfl. (2012) 8 av 99 (8 %) laksebestander i Norge som kritisk truet eller tapt (< 25 % beregnet andel villaks i bestanden). Modellen er basert på resultater fra de to kontrollerte eksperimentene i Norge og Irland med rømt oppdrettslaks og deres avkom i naturlige villaksbestander (Fleming mfl. 2000, McGinnity mfl. 2003). Det er særlig andelen rømt oppdrettslaks per generasjon og antall generasjoner i simuleringene som påvirker endringene

93

(Hindar mfl. 2006). I Havforskningsinstituttets risikovurdering ble henholdsvis 13, 8 og 15 elver i kategorisert som å ha lav, moderat og høy sannsynlighet for å være genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks, blant elver som inngikk i høstundersøkelsen og med data fra to av årene i perioden 2009–2011(Taranger mfl. 2013a). Fram til det foreligger en nasjonal kartlegging basert på de diagnostiske SNP-markørene (Karlsson mfl. 2011) er disse modelleringene, kategoriseringene og resultatene fra kartleggingen ved hjelp av mikrosatelittmarkører det beste grunnlaget for å anslå problemets omfang i Norge.

Det har også kommet ytterligere studier som dokumenterer genetisk baserte fenotypiske forskjeller mellom oppdrettslaks, hybrider og villaks (Solberg mfl. 2012) og studier som viser forskjeller i genuttrykk (Normandeau mfl. 2009) og endringer i gentranskripsjon (Debes mfl.

2012). Dette er forskjeller som kan påvirke fitness til hybrider mellom oppdrettslaks og villaks.

Samlet sett tilsier disse nye undersøkelsene at dokumentasjonen er forsterket både med hensyn på at det skjer en innblanding av rømt oppdrettslaks i norske laksebestander og at dette kan ha negative økologiske og genetiske effekter. Vitenskapsrådets konklusjon er at det er nødvendig å forsterke tiltakene for å redusere rømminger og gyting av rømt oppdrettslaks i villaksbestandene i Norge.

94