O PPSUMMERING SAMFUNNSSIKKERHETSRAMMEN

Her har jeg beskrevet en prosess der forestillingen om den totale krig som skulle møtes med det totale forsvar erstattes med en forestilling om at dagens samfunn er sårbar på andre måter enn tidligere. Dette må møtes med virkemidler som igjen kan gjøre samfunnet mer robust. Man planla før for fred, krise og krig, mens vi i dag planlegger for å håndtere uønskede hendelser i fred og kriser. Krig er ikke sannsynlig på norsk jord i uoverskuelig fremtid. Det planlegges det heller ikke for, dette er en hendelse som er svært usannsynlig, men som vil få så store konsekvenser at å planlegge for det ikke vil lønne seg i et kostnad– nytte perspektiv.

Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet har snakket sammen og tilnærmer seg hverandre på det diskursive nivå og det strategiske nivå. Men på det praktiske nivå er det fremdeles utfordringer – slik de kom til uttrykk blant annet i de to ”Øvelse Oslo”

som er gjennomført, og der grenseoppgangen mellom politi og forsvaret i

terrorspørsmål står sentralt. Her har det vært en utvikling fra den første øvelsen, der Forsvaret (les det omstilte Heimevernet) ”tok helt av” i å vise hva de kunne tilby av tjenester til sivile sikkerhetssektor, mens politiet irritert kommenterte at ”nå øver de på oppgaver vi aldri vil etterspørre”. I den neste øvelsen har Forsvaret i større grad forstått sin plass, med en forståelse av at Heimevernet skal bistå politiet dersom de etterspør det. Men att dette ikke er dimensjonerende for Forsvaret. Dermed står ikke

HV klare i forkant for øvelsen, men kjører ”sann tid”. Nå er det viktig å vise at beredskap tar tid dersom det skal kjøres tjenestevei.

Figuren under skal illustrere hvordan sektorer i det norske samfunn har sine særegne organisasjonskulturer. I møte med politiske føringer av nasjonal og internasjonal karakter vil disse kulturer spille inn i implementeringsarbeid i form av diskurser og praksiser. Gjennom en dynamikk mellom disse diskurser og praksiser skjer endring av sosiale praksiser. Den sivile og militære sektors særegne utviklingstrekk, historikk, kultur og identitet gjør at diskurser og praksiser har sine særtrekk i den daglige produksjon av sikkerhet og beredskap.

Nasjonal policy og føringer fra NATO, FN, EU

Organisasjonskultur Militær sektor Sektor X Sivil sektor

Dynamikk Diskurs Praksis

Figur 2 Organisasjonskulturer i dynamisk arbeid mellom diskurs og praksis (Etter Neumann og Niemi, 2005)

Jeg har forsøkt å beskrive noen mekanismer ved ulike aktører som er med på å forme norsk sikkerhets- og beredskapsarbeid og de strukturene de opererer innenfor. Jeg har forsøk å beskrive politikere, forskere, byråkrater, media og opinion for å få kunnskap om hvordan det globale og internasjonale fortolkes inn i det nasjonale, og hvordan de er med på å mediere mellom den nasjonale innsiden og dets utside.⁹⁸

Det er en utfordring å få en helhetlig framstilling av hvordan samfunnssikkerhet gjøres på norsk, siden det gis ulike fortolkninger av det i sivil og militær sektor. Et

98 Kjos, Neumann og Sending (2006:10) kaller tilsvarende prosess å åpne den ”sorte boksen” hvor norsk utenrikspolitikk skapes.

hovedinntrykk etter gjennomgangen av samfunnssikkerhet på norsk er et preg av hva Mjøsets historisk sosiologiske tilnærming kaller gode sirkler, med henvisning til hvordan Norge utviklet seg til å bli et industriland, gjenoppbyggingen etter krigen og utviklingen av den norske velferdsstaten. Her er stikkord blandingsadministrasjon og klassekompromiss. For sivil-miliært samarbeid i bred forstand står FFI og innovative strateger i en nøkkelrolle. Slik nettverksbygging, forhandling og kompromissløsninger preger også utviklingsprosesser på lavere nivå, som i DSB, samtidig som det tas kraftige grep ved behov. Her tenker jeg på omstillingen av Forsvaret, som viste at historien kan hindre innovasjon. Men det viser også til det Ulriksen har påpekt, at Forsvaret har hatt flere samfunnsroller enn produksjon av militærmakt. Det samme kan sies om Totalforsvaret, som med Durkheim kan ses som en prekontraktuell solidaritet, eller en sosialisering inn i samfunnet som skaper samhold. Dette ”limet” som holder samfunn sammen til tross for strekking i tid og rom (Giddens ”glokalisering” (1995)) ses i Becks tanker om subpolitikk og det kosmopolittiske samfunn, som et motsvar til metodologisk nasjonalisme. Problemet med forholdet mellom analyttiske nivåer, mellom del og helhet, synes å ha et løsningsforslag i sikkerhetiseringsteoriens analyttiske veksling mellom sektor og helhet i skalaen fra individer – til det globale. Beck arbeider også med slike problemstillinger i spennet mellom individualisert risiko til verdensrisikosamfunnet.

Hans forse har vært syntetisering i form av store sveip, for slik å kople temaer på nye måter og dermed skape rom for debatt. I den norske rammen skjedde det et skifte da vi gikk inn i oljealderen (Tamnes 1997), men det at det har gått bra med Norge også etter dette kan ikke forklares bare ut fra oljerikdommen. Det har gått bra med Norge til tross for oljen, heller enn på grunn av oljen (Freedmann, 1997)

I Norge er begge forståelsesrammene for samfunnssikkerhet politisk forankret (Hovden, 2004, Olsen, 2004). Her passer den diskursanalyttiske ramme godt inn, med redskaper til å undersøke hvordan betydning skapes sosialt, og hvilke virkninger bestemte verdensbilder har for vårt sosiale liv, for eksempel i form av sektorspesifikk viten og identitet (organisasjonskultur eller stiavhengighet) i det norske samfunn.

Men det forsøkes å bygge bro over slike gap i forståelses og fortolkningsrammer, på

politisk, byråkratisk og operativt nivå. Men ofte synes sektorinteresser å legge hinder i veien for slikt arbeid – både politikere, forskere og byråkrater synes å være begrenset rasjonelle aktører som søker mot nisjer der det er ”levelig” for en omstillingstrett aktør (Collins, 1989).