Bortsett fra korallrev, er det laget data-modeller som kan angi hvor man kan forvente å finne de ulike naturtypene.
Utbredelsen av korallrev er etter hvert godt kjent fra tolking av detaljerte ter-rengkart laget med flerstråleekkolodd.
Disse kartene er sikrere enn resultater fra modellert utbredelse av korallrev. Det er derfor ikke nødvendig å modellere den sannsynlige eller foreventede utbredelse av korallrev ved hjelp av dataverktøy.
De ”nye” sårbare naturtypene er en oppsplitting av de to generelle natur typene
”svampsamfunn” og ”korallskog”, samt en nyopprettet type for dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus. Disse naturtypene er
beskrevet nedenfor. Figur 2. Kart med modellert utbredelse av sårbare naturtyper på havbun-nen. Modellen er basert på utbredelse og mengdefordeling av organismer analysert fra videoopptak.
Map showing modelled distribution of vulnerable benthic biotopes. The model is based on distribution and abundance of organisms analyses from video records.
Figur 3. Svampspikelbunn på vestlig del av Tromsøflaket, ca. 250 meters dyp.
På bildet ser vi blant annet Geodia baretti og G. atlantica.
”Soft bottom sponge garden” on the western side of Tromsøflaket, ca. 250 m depth. Among several sponge species, the image shows Geodia baretti og G.
atlantica.
Oversikt over de åtte sårbare naturtypene:
1. Svampspikelbunn
Denne naturtypen består av ulike arter av store svamper (Geodia spp., Aplysilla sul-furea, Stryphnus ponderosus og Steletta sp.). Svampspikelbunn, også kalt ”oste-bunn” eller ”soppholer”, finnes rundt Færøyene og utenfor Midt- og Nord-Norge, men den er vanligst på Tromsø-flaket. På Tromsøflaket og Eggakanten er det gjennom MAREANO påvist at disse svampene danner et underlag av mud-der og svampspikler. Spiklene hos disse svampene er små nåleformete skjelletter laget av kisel.
145 H A V | H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n 144 H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n | H A V
3. Glassvampsamfunn
På dypt vann forekommer flere arter av glassvamp relativt tett. For sikker arts-bestemmelse, må som oftest de mikro-skopiske spiklene studeres. Spiklene er skjellettet, og hos glassvampene er det laget av silisium. En av de vanligste store artene glassvamp er Caulophacus arcti-cus. Den vokser som oftest på hardbunn på den nedre del av kontinentalskråningen.
2. Svampskog
Svampskog består av flere middels store svamper karakterisert av griseøre, beger svamp og fingersvamp (Phakellia, Axinella og Antho). Disse forekommer på ulike harde bunntyper dominert av stein eller fjell.
4. Sjøfjærbunn
I området kartlagt gjennom MAREANO utgjøres denne naturtypen hovedsakelig av sjøfjærene Funiculina quadrangu-laris, Virgularia mirabilis, Pennatula phosforea og Kophobelemnon stellife-rum. Sjøkreps (Nephrops norvegicus), trollhummer (Munida sarsi) og rødpølse (Stichopus tremulus) er vanlige arter i denne naturtypen.
Figur 4. Typisk svampskog med både griseøre, begersvamp og flere andre arter.
Typical ”hard bottom sponge garden” with Phakellia, Axinella and several other species.
Figur 5. Glassvampen Caulophacus arcticus, eller kantarellsvampen, er vanlig på dypt vann i nordlige områder. Her er den fotografert på ca. 1900 meters dyp utenfor Vesterålen.
The glass sponge Caulophacus arcticus is common in the deep sea in northern areas.
This specimen was observed at ca. 1900 m depth off Vesterålen.
Figur 6. Hanefot, Kophobelemnon stelliferum, er en vanlig sjøfjær i fjorder og i de dype rennene ute på kontinentalsokkelen.
Kophobelemnon stelliferum is a common sea pen in fjords and troughs crossing the continental shelf.
Alle foto: MAReANO/Havforskningsinstituttet
145 H A V | H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n 144 H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n | H A V
Figur 7. Umbellula encrinus er en stor sjøfjær som kun finnes på bløtbunn i dyphavet.
Umbellula encrinus is a large sea pen only occurring on soft bottom in the deep sea.
Figur 8. Sjøtre (Paragorgia arborea) og risengrynkorall (Primnoa resedaeformis) er de vanligste hornkorallene som danner hardbunnskorallskog i norske farvann.
The bubblegum coral (Paragorgia arborea) and seacorn (Primnoa resedaeformis) are the most common gorgonians forming “hard bottom coral gardens” in Norwegian waters.
Figur 9. Radicipes gracilis er en hornkorall som i Norge kun er funnet i Bjørnøyaraset i nordlig del av Eggakanten-området (700–900 meters dyp). Den danner ”skoger” på bløtbunn og utgjør sammen med Isidella lofotensis naturtypen ”bløtbunnskorallskog”.
Radicipes gracilis is a gorgonian coral in Norway only found in the Bjørnøya slide area, halfway between the Norwegian main land and Bjørnøya isle (700–900 meter depth). It forms ”gardens” on soft bottom similar to Isidella lofotensis in some Norwegian fjords. The habitats formed by these two species is termed ”soft bottom coral garden” in Norway.
5. Umbellula-bestander
Dyphavssjøfjæren Umbellula encrinus forekommer stedvis relativt tett fra midtre kontinentalskråning (ca. 800 meters dyp) og nedover. Den kan bli over to meter høy og tilsvarer dyphavets svar på naturtypen
”sjøfjærbunn” som finnes noe grunnere.
Ofte forekommer det høye tettheter av hulebyggende amfipoder (samme kreps-dyrgruppe som tanglopper tilhører) i områder med Umbellula.
6. Hardbunnskorallskog
På strømrike steder med hardbunn kan det forekomme hornkoraller som danner ha-bitat for fisk, slangestjerner og små kreps-dyr. Hardbunnskorallskog dannes oftest av hornkorallene Paragorgia arborea, Primnoa resedaeformis, Paramuricea placomus og Swiftia spp. I området under-søkt av MAREANO er ikke Swiftia påvist med sikkerhet. Denne korallen er vanli-gere på relativt grunt vann i Rogaland.
Selv om artsmangfoldet knyttet til denne naturtypen er mindre enn for korallrev, så kan faunaen betraktes som både individrik og rik på vertsspesifikke arter som ikke forekommer i andre naturtyper.
7. Bløtbunnskorallskog
Hornkorallene grisehalekorall (Radicipes gracilis) og bambuskorall (Isidella lofo-tensis) kan danne tette bestander på sandig bløtbunn i norske farvann. Grisehalekorall ble funnet for første gang i Norge i områ-det kalt Bjørnøyaraset på et MAREANO-tokt. I OSPAR blir alle korallsamfunn med en viss tetthet av kolonier kalt Coral garden (korallhage). Disse finnes på både bløtbunn og hardbunn, og inkluderer et stort antall svært forskjellige arter og grup-per av koraller. Havforskningsinstituttet har foreslått å dele denne løst definerte naturtypen inn i ”bløtbunnskorallskog”
og ”hardbunnskorallskog”.
147 H A V | H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n 146 H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n | H A V
8. Korallrev
Lophelia pertusa er en steinkorall som over tid kan bygge korallrev. De norske revene som er aldersbestemt er fra 3000 til 9000 år gamle. De kan være opptil 35 meter høye og rundt én kilometer lan-ge. Lophelia pertusa kan danne enkeltrev eller revområder hvor revene står så tett at det stedvis er vanskelig å skille revene fra hverandre. I Hola utenfor Vesterålen er det gjennom MAREANO kartlagt et revområde med over 350 enkeltrev, i til-legg er det de senere årene gjort funn av enkeltrev i andre områder som for eksempel på Storegga, Mørebankene, Malangsryggen og ytterst i Malangsdypet.
I tillegg til Lophelia-korallen som dan-ner selve revet, bidrar andre arter som siksak-korall (Madrepora oculata), sjøtre og risengrynkorall til å øke variasjonen i lokale miljøforhold og kompleksiteten i den romlige strukturen. Dette gir rom for et høyt biologisk mangfold. Korallrevene er leveområdet til en rekke større og mindre dyr og organismer, alt fra fisk til mindre arter som bare lever på korallene.
Figur 10. Korallrev dannes av steinkorallen Lophelia pertusa. Revene kan bli 35 meter høye og ca. én km lange. Områder hvor revene står tett omtales som korallrevområder. Holarevet og Røstrevet er eksempler på slike områder. Disse bildene er fra Hola (øverst) og Vesthola, nord for Fugløybanken.
Cold-water coral reefs are built by the stony coral Lophelia pertusa. In Norway, the reefs can be up to 35 m tall and one km long. Areas where the reefs occur close to each other are referred to as coral reef areas. The Hola and Røst reefs are examples of such. These images are from the Hola Reef (top) and Vesthola just north of Fugløybanken.
147 H A V | H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n 146 H A V f o r s k n i n g s r A p p o r t e n | H A V
Hittil er ca. 130 000 km2 kartlagt, og det er produsert kart der store deler av de kartlagte bunnområdene er klassifisert i biotoper. Biotopene er definert både av sammensetningen av arter og bunnforhold.
Flatedekkende dybdemålinger med flerstråleekkolodd er viktig for å kunne modellere kart som viser hvor vi kan forvente å finne de ulike biotopene. Når alle de innsamlede opplysningene er behandlet, er resultatet flatedekkende biotopinformasjon. MAREANOs resultater om forekomst av arter som sammen utgjør sårbare biotoper, blir brukt i mange sammenhenger både nasjonalt og internasjonalt.
Havforskningsinstituttet deltar i arbeidet med å vurdere habitatene som OSPAR-kommisjonen har definert som sårbare, og har foreslått endringer i tråd med de nye ha-bitatene som omtales i denne artikkelen. Nye definisjoner av habitat må baseres på god dokumentasjon av arts- og mengdefordeling.
Resultatene fra MAREANO brukes aktivt av forvaltnin-gen, for eksempel i oppdateringen av Forvaltningsplanen for Norskehavet i år.
Fra spredte observasjoner til flatedekning
Det er mange utfordringer knyttet til systematisk model-lering av en arts utbredelse i områder som ligger mellom observasjonspunktene. Slik modellering er kun mulig dersom det finnes flatedekkende miljødata (dyp, bunnty-per, strømforhold, temperatur og saltholdighet etc.) med tilstrekkelig detaljeringsgrad innenfor området som skal modelleres. Utbredelsen av en art kan da modelleres med om lag tilsvarende sikkerhet som de underliggende miljødata har. I tillegg til enkeltarter kan også biotoper modelleres.
Forutsetningen er imidlertid at miljøfaktorene som styrer utbredelsen av de enkelte biotoper er identifisert fra analyser av innsamlet materiale. Dette gjøres ved å analysere sam-menhengen mellom fordelingen av biotopene og verdiene for de enkelte miljøfaktorene i alle punkter hvor det har blitt tatt prøver. Modellering av biotoper utføres som et samarbeid mellom NGU og Havforskningsinstituttet, og der Kartverket bidrar med dybde- og rådata om bunnterrenget.
Modelleringsarbeidet starter med dokumentasjon av hvilke arter som lever på eller i bunnen, og måling av havmiljøet. Informasjon om artenes trivselsfaktorer, for eksempel strømhastighet, saltholdighet, temperatur og bunnforhold, hjelper oss med å forstå i hvilke områder vi kan forvente å finne disse artene. Ved hjelp av analyser av store datasett kan statistisk baserte modeller gi oss detaljert informasjon om arters og biotopers sannsynlige utbredelse.
Videoriggen som brukes i MAREANO-kartleggingen gir detaljert kunnskap om artenes geografiske forekomst.
Datamaterialet er velegnet til analyser av biologisk
mang-fold, og blir brukt til å klassifisere biotoper i norske farvann.
Samtidig danner de grunnlaget for å forstå hvilke miljø-faktorer som regulerer artsutbredelse.
Modeller – et kostnadseffektivt verktøy
Ovennevnte datatilfang danner grunnlaget for å model-lere fordelingen av biotoper. For modellering av biotoper karakterisert av sårbare enkeltarter har MAREANO valgt å benytte en såkalt ”maskin-læringsmetode” der datamodellen gjennom gjentatte repetisjoner bruker resultatene fra én
”kjøring” til å forbedre den neste. Til slutt har datamodellen laget et sett med detaljerte regler for å regne seg frem til grupper av organismer som opptrer sammen under bestemte miljøforhold.
Utrustet med en økende mengde dataregler som dannes under modellkjøringene, kan en raskt komme frem til den mest sannsynlige utbredelsen av en dyreart (eller biotop).
Det siste trinnet i modelleringen er at dataprogrammet illustrerer resultatet ved å beskrive tettheten av organismene ved hjelp av varierende fargevalører på kartet.
Resultatene fra modelleringene inkluderer også mål for nøyaktighet. I tillegg til å gi opplysning om dette er det viktig at resultatet lett kan sjekkes mot reelle data fra observasjoner på havbunnen.
Biologiske og geologiske punktobservasjoner og flate-dekkende dybdemålinger, gir et solid grunnlag for å oppnå pålitelige og kostnadseffektive resultater ved produksjon av biotopkart.
Forvaltning av havbunnen krever gode kart
Norsk forvaltning ønsker å beskytte sjeldne, viktige og truete naturtyper og biotoper. Det krever kunnskap og en bevisst holdning til at alle deler av økosystemene bidrar til å opprettholde artsrikdom og produksjon. Økosystembasert forvaltning er derfor tatt med i lov- og forskriftsverk, og er innført som et forvaltningsmål for norske myndigheter.
Hver del av et økosystem har innflytelse på helheten, også sjeldne og sårbare bunndyrssamfunn. Dette er også en del av bakgrunnen for myndighetenes mål om å opprettholde det biologiske mangfoldet, samt vern dersom fare truer (jf.
Rio-konvensjonen fra 1992).
Forvaltningstiltak mot menneskeskapt påvirkning krever selvsagt kunnskap om hva som finnes på havbunnen og tiltakenes forventede effekt over tid. Det samme gjelder vern av sårbare arter og naturtyper. Innhenting av kunnskap om hvordan helsetilstand og biomangfold er i utgangspunktet er derfor viktig. Siden det er dyrt og tidkrevende å undersøke hele havbunnen, blir det bare tatt et forholdsvis begrenset antall prøver per flateenhet. For å møte forvaltningens behov for informasjon om naturverdier også til havs, er det