Også i omgivelsene rundt frivillig sektor har det skjedd viktige endringer si-den tusenårsskiftet. En av disse endringene er innenfor offentlig forvaltning, der ansvaret for å koordinere den statlige politikken i forhold til frivillig sek-tor fra 2005 ble lagt til Kultur- og kirkedepartementet (Kulturdepartementet fra 2010), og med opprettelse av en egen «Samfunns- og frivillighetsavde-ling» i departementet fra 2007, der det arbeider om lag 13 personer. Sam-funns- og frivillighetsavdelingen ble etablert som en direkte følge av Soria Moria erklæringens mål om å skape en ny og helhetlig frivillighetspolitikk, og avdelingen har ansvaret for den overordnede koordineringen og samordningen av statens forhold til frivillig sektor (Kulturdepartementet 2012). Det er i ho-vedsak forvaltningen av tilskuddsordninger som har en sektorovergripende karakter som er lagt til samfunns- og frivillighetsavdelingen. Det er fortsatt slik at de enkelte departementene har sektoransvar for frivilligheten på sitt område, mens Kulturdepartementet skal «samordner saker av overordnet og tverrgående karakter» (St.meld. nr. 39 (2006–2007):12). Det er dermed også slik at tilskuddene til sektoren fortsatt bevilges over de enkelte departemente-nes budsjetter. Dette kan virke paradoksalt. En ønsket seg altså på den ene siden bort fra sektortenkningen og mot en mer helhetlig frivillighetspolitikk, men samtidig opprettholdes sektorpolitikken slik at de fleste departementene har en egen politikk overfor frivillig sektor, og ikke minst støtteordninger og
bevilgninger til sin del av sektoren. Håkon Lorentzen fant i 2010 over 80 til-skuddsordninger til ulike deler av frivillig sektor innenfor 14 ulike departe-ment (Lorentzen 2010). Noe enhetlig og samordnet felt er det altså ikke så langt snakk om. Dette henger også sammen med det faktum at forpliktende og langvarig samarbeid på tvers av departement (horisontal integrering) aldri har vært lett i et styringssystem som vårt, kjennetegnet av sterkt ministerstyre.
Når en etablerer ny politikk på et område, så oppstår det også et behov for å styrke kunnskapen på feltet. Dette har blant annet gitt seg utslag i opprettel-sen av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor, samt vektleg-ging av statistikkproduksjon og etableringen av et eget satellittregnskap for frivillig sektor. Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor ble opprettet i 2008 som et virtuelt forskningssenter drevet i samarbeid mellom Institutt for Samfunnsforskning og Uni Rokkansenteret. Det ble opprettet for en periode på tre år, og har siden det blitt forlenget i ytterligere to år. En av målsetningene for senteret er å «styrke utviklingen av kunnskap om frivillig sektors betydning i samfunnet, og bidra til å videreutvikle den statlige frivil-lighetspolitikken og styrke frivillig sektor gjennom økt forskningsbasert kunn-skap» (www.sivilsamfunn.no). De prioriterte hovedtemaene for forsknings-senteret er å se på deltakelse, endringsprosesser og finansiering og rammevil-kår i tilknytning til frivillig sektor.
Satellittregnskapet for frivillig sektor er en annen viktig institusjonell end-ring. Denne har blitt lagt til Statistisk sentralbyrå. Dette viser inntekter, utgif-ter og sysselsetting for virksomheutgif-ter som driver på ideell og frivillig basis.
Formålet er å vise de verdiene som frivillig sektor bidrar med til samfunnet;
eller sektorens samfunnsøkonomiske betydning, med andre ord. Også dette er et tiltak som er tenkt å skulle bidra til å synliggjøre frivillighetsfeltet som en egen samfunnssektor. Satellittregnskapet bygger i stor grad på begreper og tall som man også finner i nasjonalregnskapet, og beregnes på en måte som gjør det sammenlignbart med andre deler av økonomien. Ved at det bygger på ret-ningslinjene gitt i FNs «Handbook on Non-Profit Institutions in the System of National Accounts» skal satellittregnskapet, i tillegg til å være sammenlikn-bart over tid, også være sammenliknsammenlikn-bart på tvers av land. Det første satellitt-regnskapet for frivillig sektor ble offentliggjort i 2010.
Parallelt med disse endringene får vi dessuten en viktig endring innenfor frivilligheten selv, med opprettelsen av Frivillighet Norge som en interesseor-ganisasjon og et talerør for hele frivillig sektor og som en viktig samarbeids-partner og samtalesamarbeids-partner for staten (se kapittel 6). En forgjenger til Frivillig-het Norge var FrivilligFrivillig-hetens samarbeidsorgan (Frisam), som ble opprettet i 1995 og administrativt plassert under Helse- og sosialdepartementet. Da an-svaret for frivillighetsfeltet ble lagt til Kultur- og kirkedepartementet, ble Frisam lagt ned og de ansatte flyttet fra Helse- og sosialdepartementet til Kul-tur- og kirkedepartementet. Med opprettelsen av Frivillighet Norge i 2005 ble det dermed etablert et tydeligere skille mellom frivillighetens representanter
og statsforvaltningen. Frivillighet Norge er en paraplyorganisasjon med mer enn 275 medlemsorganisasjoner. Det er 6 ansatte i sekretariatet, og organisa-sjonen får tilskudd fra staten til å drive dette. Etableringen av Frivillighet Norge kan sees som et forsøk på å samle sektoren, og å skape et talerør inn mot staten som kan snakke på vegne av hele frivillighetsfeltet. I praksis vil imidlertid Frivillighet Norge primært være talerør for en viss type organisa-sjoner mer enn for hele frivillig sektor. De organisasjonene som er en del av Frivillighet Norge paraplyen er stort sett de store, nasjonale organisasjonene, og organisasjonen vil dermed i mindre grad være representativ for mangfoldet av små organisasjoner.
Generelt ser man en økning av ulike typer samarbeidsorgan innenfor frivil-lig sektor. For staten er slike samarbeidsorgan og paraplyorganisasjoner høyt verdsatt fordi samhandlingen blir lettere og det blir færre aktører å forholde seg til. Dette fører til at denne typen organisasjoner benyttes på en måte som noen ganger kan bidra til å utydeliggjøre hvem de egentlig representerer. Et eksempel her er Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU), som ikke bare brukes som en samarbeidspartner for staten, men også (sammen med Norsk Teaterråd og Norsk Musikkråd) har direkte ansvar for forvaltningen og fordelingen av store overføringer til lokale barne- og ung-domsorganisasjoner gjennom den såkalte ordningen. Frifond-ordningen ble opprettet i 2000 for å gi støtte til lokale ledd i barne- og ung-domsorganisasjonene, og til andre lokale barne- og ungdomsorganisasjoner.6 Eksempelvis fordelte LNU ut 98,3 millioner kroner til frivillige lag innenfor dette feltet i 2009 (Gulbrandsen og Ødegård 2011).
En ny type nettverk ser en også gjennom dannelsen av Ideelt Nettverk, der en av hovedmålsettingene er å arbeide for dannelsen av en samarbeidsavtale mellom offentlig og frivillig sektor. Ideelt Nettverk ble etablert så sent som i september 2011, og avholdt sitt første ordinære medlemsmøte 31. januar 2012. Nettverket samler tjenesteproduserende frivillige organisasjoner innen-for helse- og sosialområdet, og inkluderer slike organisasjoner som Frelses-armeen, Kirkens Bymisjon, Kirkens sosialtjeneste, Blå Kors, Lukas Stiftelsen og N.K.S. Kløverinstitusjonene. Ideelt Nettverk har som et av hovedsats-ningsområdene sine at det skal arbeide for å utvikle nye modeller for
partner-———————
6. For å få støtte fra Frifond må søkergruppen bestå av minimum tre personar, gruppen må arbeide for og med barn og unge under 26 år, og av gruppens medlemmer eller deltakere må minst 1/3 være yngre enn 26 år. Det er også krav om at søkergruppen arbeider etter de-mokratiske prinsipp og er åpen og inkluderende. Tiltak som det blir søkt om støtte til må videre ha et allmennyttig siktemål, og gruppen må ha kulturaktiviteter som del av virksom-heten sin. Gruppen må også ha lokal tilknytning og arrangere aktiviteten i lokalmiljøet (i egen kommune), og gruppen må gjennomføre aktiviteten basert på frivillig innsats (http://www.frifond.no/viktig-info/hvem-kan-f-st-tte-fra-frifond).
skap mellom det offentlige og denne typen organisasjoner. Å opprette nett-verket var nettopp begrunnet i at det ville gi organisasjoner innen helse- og sosialområdet større politisk tyngde enn det det generelt har hatt innenfor den nye og småskalaorienterte frivillighetspolitikken.