På samme måte som organisasjonssamfunnet er i endring, har også forholdet og samarbeidsrelasjonene mellom frivillig og offentlig sektor endret seg over tid. Selv om begreper som «frivillighet», «organisasjonssamfunn», «sivilsam-funn» etc. var så godt som fraværende i politisk språkbruk og – dokumenter på store deler av 1900-tallet (og da særlig etterkrigstiden frem til 1980/-90-tallet), oppfattet representanter fra de brede helse- og velferdsorganisasjonene både å bli sett og hørt av offentlige myndigheter (Berven 2000, Berven og Selle 2001). Dette gjelder særlig på helse- og velferdsfeltet, og kanskje spesi-elt innenfor eldreomsorg, rus og psykiatri. Mye av kontakten har vært ufor-mell, men det har også vært mer etablerte møteplasser, som styrer og råd der representanter fra myndigheter og organisasjonene deltok.
«Statsvennlighet» og «anerkjennelse» er viktige begreper for å forklare dette historiske handlingsrommet. Samarbeid med det offentlige har både vært et mål og et middel for de tradisjonelle helse- og velferdsorganisasjonene.
Som målsetting blir det et uttrykk for organisasjonenes ønske om anerkjennel-se og en gjenspeiling av betydningen av organisasjonenes arbeid. Som middel er statlig samarbeid et redskap for organisasjonene til å få realisert arbeids-oppgavene i en større sammenheng enn de er i stand til på egenhånd.
Samtidig kan dette at frivillige organisasjoner innenfor helse- og velferds-feltet tradisjonelt har sett staten som en naturlig, legitim og overordnet samar-beidspartner uttrykke mer grunnleggende forhold rundt frivillighetens og det norske sivilsamfunnets posisjon og særtrekk. Det forteller noe om nærheten som tradisjonelt har vært mellom slike organisasjoner og det offentlige. Den-ne nærheten kan igjen forklare at etter hvert som det offentlige overtok mange av organisasjonenes oppgaver ble dette heller å forstå som et uttrykk for aner-kjennelse enn et uttrykk for frarøvelse av organisasjonenes arbeidsområder (Berven 2000: 124–125). Med henvisning til teksten foran, kan vi si at det faktisk har vært en slags «samarbeidsplattform» eller «compact» der i flere tiår – lenge før dette ble lansert som en trendy politisk nyskaping.
Legger vi derimot den politiske språkbruken til grunn, er det lett å få inn-trykk av at et stort og aktivt sivilsamfunn med omfattende funksjoner knyttet til helse- og velferd er noe som hører den nyere tid til. Analyser av norske regjeringers langtidsprogrammer i perioden 1948 til 1989 viser at det politisk–
ideologiske rommet for frivillige organisasjoner gradvis ble større fra 1980-tallet og utover (Kuhnle og Selle 1992). I Langtidsprogrammet 1990–1993 (St. meld. nr. 4 (1988–89) ble for eksempel begrepet velferdsstat erstattet med det åpnere og mer mangetydige begrepet «velferdssamfunn» (se også Berven 2000). Videre viser Langtidsprogrammet for 1997–2001 at det fra offentlig hold både forventes og sees som ønskelig at frivillige organisasjoner skal være sentrale og aktive aktører i velferdssamfunnet. Det påpekes blant annet at det verken er «mulig eller ønskelig at det offentlige tjenesteapparatet alene skal kunne løse alle velferdsoppgaver» og at:
På noen områder vil frivillige organisasjoner og private tjenestetilbydere kunne komme til å spille en større rolle enn i dag. Det vil også kunne bli større spille-rom for konkurranse mellom offentlige og private aktører når det gjelder opp-gaver som strekker seg utover de grunnleggende velferdsgodene. Det er derfor behov for å vurdere nærmere hvordan ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor skal utformes mer konkret» (St.meld. nr 4 1996–97:
2.3.5)
Stortingsmelding nr. 27 (1996–1997), Om statens forhold til frivillige organi-sasjoner, representerer på flere måter et slags paradigmeskift når det gjelder offentlige myndigheters syn på frivilligheten. Frivillig sektor ble sett på som en svært viktig del av samfunnet, der velferdsstaten ikke ville vært den samme uten de frivillige organisasjonene. Jagland-regjeringen slo fast at det fremde-les er en statlig oppgave å stimulere til økt frivillig engasjement, selv om det offentlige etter hvert har overtatt mange gjøremål som tidligere var det frivil-liges ansvar (St.meld. nr. 27 (1996–97), punkt. 3.1). I meldingen listes det opp seks prinsipielle begrunnelser for dette.
1. Sivile frivillige sammenslutninger er viktige samfunnsaktører i kraft av det arbeidet de utfører.
2. De er viktige som demokratiske aktører og «utgjør et beskyttende lag mellom staten og markedet på den ene siden, og enkeltindividet på den andre».
3. De representerer et inntak for at enkeltmennesker skal kunne knytte seg til sosiale, identitetsskapende og meningsbærende fellesskap.
Meldingen slår fast at det er nettopp denne meningsbærende evnen som «skiller frivillige sammenslutninger fra kommersielt virke og of-fentlige velferdstiltak.»
4. Frivillige organisasjoner har dessuten i følge meldingen, en egen evne til å skape tillit og fremme sosial kapital i befolkningen, noe som i neste omgang kan motvirke fremmedgjøring og mistro.
5. Organisasjonene er også viktige som formidlere av kunnskap til brede lag av befolkningen, samtidig som de kan bidra til at egne medlem-mer får økt innsikt i samfunnsspørsmål og – prosesser.
6. Dessuten er et mangfold av frivillige sammenslutninger et gode i seg selv, fordi det norske samfunnet er mangfoldig og flerkulturelt.
Tilsvarende – og dette er et nyere fenomen – så tillegges sivilsamfunnet og befolkningens deltakelse i frivillig arbeid en rekke andre positive (bi-)effekter.
I stortingsmeldingen «Frivillighet for alle», blir frivillig sektor betegnet som
«vital og framgangsrik», og en sektor som «gjør samfunnet rikere, sterkere og bedre» (St. meld. nr. 39 (2006–2007) punkt 1.4. og 2.2). Meldingen viser også hvilke forventninger offentlige myndigheter har til frivilligheten. I følge mel-dingen er frivillig sektor viktig for blant annet:
Demokrati
Likestilling mellom kjønnene
Inkludering av innvandrere
Velferd og folkehelse
Internasjonal solidaritet
(Kulturelt) Mangfold
Nyskaping, kreativitet og kunnskap
Gode nærmiljø
Med andre ord: Slik det fremstilles fra offentlig hold bidrar deltakelse i frivil-lige organisasjoner, eller rett og slett det at frivillig sektor finnes, til å gjøre samfunnet bedre både på mikro- og makroplan. Her behandles «frivillig sek-tor» under ett, mens den i praksis er stor og sammensatt. Det blir med andre ord noe annet å snakke om «frivilligheten» generelt enn frivilligheten og den konkrete praksisen og situasjonen innenfor helse- og velferdsfeltet. Derfor blir
det viktig og se på samhandlingsformer mellom frivillige og offentlige aktører nettopp på dette feltet. Har det offentlige (stat og kommune) og de frivillige organisasjonene nødvendigvis her sammenfallende perspektiver på hvilke roller frivillige organisasjoner kan, vil og bør fylle?