Norsk banksektor i mellomkrigstiden

I første halvdel av første verdenskrig var det høy økonomisk aktivitet og pengemessig

ekspansjon i Norge (Gerdrup, 2003). Dette støttet oppunder en ekspansjon av banksektoren. I siste halvdel av krigen begynte finans- og realøkonomien å bevege seg i ulik retning.

Banksektoren og aksjemarkedet fortsatte å vokse, mens den økonomiske veksten ble negativ.

Den finansielle ustabiliteten som bygget seg opp under første verdenskrig bidro til at mellomkrigstiden ble en meget turbulent periode i norsk økonomi.

Ekspansjonen av banksektoren under første verdenskrig hadde ført til en sterk økning i antall banker. Veksten var sterkest i forretningsbanker, som økte fra 125 til 200 mellom 1914 og 1918 (Gerdrup, 2003). Som et resultat av ekspansjonen av banksektoren ble bankstrukturen desto mindre konsentrert enn tidligere (Nordvik, 1992).

Videre økte bankene sine utlån betydelig frem mot 1920, noe som vises i figur C.

Figur C: Bankers utlån 1918- 1942 Kilde: Eitrheim, Gerdrup & Klovland, 2004

0 1 000 2 000 3 000 4 000 5 000 6 000 7 000

1918 1919 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939 1940 1941 1942

Bankers utlån 1918- 1942

Forretningsbanker Sparebanker Private banker

28 Figuren viser totalt utlån for de ulike bankene, men gir oss ikke noe informasjon om hva eller hvem kreditten har gått til. Ut fra figuren er det likevel tydelig at bankene reduserte sine utlån betydelig etter en topp rundt 1920.

Studier som har fulgt kredittveksten og boligprisveksten har funnet at kredittveksten ser ut til å følge boligprisveksten med et tidsetterslep (Borgersen, Hungnes & Jansen 2009). Det finnes ingen konkret statistikk på lån tatt opp til bolig mellom 1920 og 1940, men kredittindikatoren K3, total kreditt gitt til publikum, er tilgjengelig i denne perioden.

Dersom vi så ser på veksten i total kreditt gitt til publikum vist ved figur D nedenfor, ser vi at mellomkrigsperioden domineres av avtagende vekst.

Figur D: Vekst i total kreditt til publikum Kilde: Eitrheim, Gerdrup & Klovland, 2004

Dersom kredittveksten skulle følge boligprisveksten med et tidsetterslep ville vi forventet et fall i boligprisene før kredittveksten falt. Fra figur E ser vi at boligprisene falt etter en topp i 1920. Dermed falt boligprisene likt som kreditten i figur C. I figur D er kredittveksten fallende fra et tidligere tidspunkt. I forhold til denne utviklingen falt boligprisene etter at

kredittveksten falt.

-15 -10 -5 0 5 10 15 20 25 30

1918 1919 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939 1940 1941 1942

Vekst i total kreditt til publikum

Total kreditt

29 Figur E: Nominell boligprisindeks 1918-1942, 1912=100

Kilde: Eitrheim & Erlandsen, 2004

Fra Figur D og E ser det ikke ut til å være en viss sammenheng mellom utviklingen i kreditt og boligprisene. Det er i mildertidig vanskelig å se tydelig tegn på at kredittveksten følger boligprisveksten med et tidsetterslep. Blant annet ser vi at boligprisene begynner å vokse i 1935, og i samme år begynner også kreditten å vokse. Videre ser vi også et fall i begge størrelsene i slutten av perioden. Her snur midlertidig kredittveksten to år før boligprisene.

Parallelt med nedgangen i kreditt og utlån på starten av 1920- tallet, snudde også konjunkturene. De finansielle ubalansene ble gradvis tydeligere og bankene opplevde betydelige tap. Bankene befant seg plutselig i en situasjon hvor lån ikke ble tilbakebetalt, betalinger ble innstilt og innskytere oppsøkte bankene for å sikre seg innskuddene sine.

Tapene kom først og fremst på utlån, men de fleste banker måtte også tåle betydelige tap på sine beholdninger av verdipapirer (Nordvik, 1992). Det er beregnet at samlede banktap i perioden 1921- 1929 tilsvarte 30 % av gjennomsnittlig BNP i denne perioden (Skånland, 1990). Totalt ble 131 banker enten slått konkurs, likvidert, fusjonert eller rekonstruert (Gerdrup, 2003).

Som et resultat av bankkrisen ble bankenes direkte finansieringsrolle kraftig svekket i

mellomkrigstiden. Bankenes rolle som kreditor for næringslivet ble erstattet av andre aktører.

Statsbanksektoren overtok en del av kredittfornyingen til publikum (Nordvik, 1992). Det ble foretatt en spørreundersøkelse i 1927 som skulle ta for seg banktapene i detalj. Dessverre var

130 140 150 160 170 180 190 200 210

1918 1919 1920 1921 1922 1923 1924 1925 1926 1927 1928 1929 1930 1931 1932 1933 1934 1935 1936 1937 1938 1939 1940 1941 1942

Nominell boligprisindeks 1918- 1942

Nominell boligprisindeks

30 utfyllingen av undersøkelsen mangelfull så vi kan si lite om hvilke aktører som forårsaket de ulike tapene.

Det eksisterte ingen beskyttelse av innskyternes penger i forretningsbanksystemet i første halvdel av 1920- tallet. Konsekvensen ble betydelig tap for bankenes kreditorer, som i hovedsak bestod av vanlige innskytere. En direkte beregning av innskyternes tap lar seg ikke gjøre grunnet manglende data. Allikevel er det anslått at av de samlede avskrivningene i forretningsbankene på i underkant av 1.650 millioner kroner i tidsrommet 1921- 1937 falt omtrentlig 400 millioner på kreditorene, hvorav 350 millioner på vanlige innskytere (Nordvik, 1992). På bakgrunn av dette ble hensynet til innskytere sentralt i utformingen av politikken etter krisen (Skånland, 1990).

Tapene i sparebankene var betydelig mindre fordi disse var bedre regulert.

Utlånsvirksomheten til sparebankene ble dermed ikke like hardt rammet. Dette bekreftes av figur C hvor det kommer frem at den fallende trenden til sparebankenes utlån var betydelig svakere enn for de andre bankene.

Norsk banksektor gikk inn i en krise som skulle vise seg å bli langvarig. Til tross for at problemene i banksystemet varte gjennom hele mellomkrigsperioden, var det spesielt i 1920- årene at bankproblemene stod i fokus. Bakgrunnen til krisen skyldtes både forhold i bankenes oppførsel, samt forhold som var utenfor deres kontroll. Bankenes utlånspolitikk samt

kredittvurdering kan kritiseres for å ha vært for løs. En rekke banker hadde en eller flere store kunder, og når disse kundene fikk problemer med å betjene gjelden kom banken umiddelbart i vanskeligheter.

Videre påvirket både konjunkturutviklingen og myndighetenes penge- og finanspolitikk utviklingen i realøkonomien og på finansmarkedene. Dette smittet igjen banksystemet og gikk ut over individuelle bankers likviditet og soliditet (Nordvik, 1992). Bankkrisen kan altså sies å være en direkte konsekvens av den økonomiske politikken som ble ført i perioden 1914- 1920. Virkningene av krisen ble igjen forsterket gjennom den stramme økonomiske politikken som ble ført i 1920- årene. Spesielt gjaldt dette for paripolitikken. Den deflasjonistiske

pengepolitikken kombinert med mangelfull bankstøttepolitikk resulterte i at

produksjonspotensialet i norsk økonomi på langt nær ble utnyttet (Nordvik, 1992). Dermed endte man opp med unødvendig høy arbeidsledighet og lav økonomisk vekst (Grytten, 2011e). En betydelig devaluering på et tidligere tidspunkt kunne nok ha opprettholdt