I denne oppgaven vil jeg ta i bruk Fairclough sin kritiske diskursanalytiske tilnærming. Med en kritisk diskursanalytisk tilnærming er diskurser en betydelig del av sosial praksis, da den danner den sosiale verden og blir forandres av andre sosiale praksiser (ibid: 74). Til forskjell fra Laclau og Mouffe mener Fairclough diskurs er en viktig form for sosial praksis, da den bidrar til å konstruere system for kunnskap og mening, sosiale identiteter og sosiale relasjoner, og formes av andre sosiale praksiser og
strukturer. Diskurser vil derfor være dialektisk i forhold til andre sosiale dimensjoner. Fairclough forstår sosial struktur som sosiale relasjoner i samfunnet og i bestemte institusjoner, der strukturer har både diskursive og ikke-diskursive elementer. For eksempel er ikke-diskursiv praksis det som inngår fysisk praktisering, som for eksempel bygging av en bro, mens diskursive elementer er kommunikasjonsplanlegging (ibid: 77). Faircloughs diskursanalytiske tilnærming er basert på
tekstanalyse for å få en forståelse for hvordan diskursive prosesser kan tolkes lingvistisk. Han mener en ren tekstanalyse ikke er tilstrekkelig for diskursanalysen da en bevisst forståelse for sosial praksis, som former sosiale strukturer og maktrelasjoner, er nødvendig for denne tilnærmingen (ibid: 78).
Å gjøre en kritisk diskursanalyse er hensikten å gjøre en kritisk forskning. Kritiske diskursanalytiske tilnærminger skal orientere og gjennomsyre diskursive praksiser som opprettholder makt og dominerende stilling. Resultatene av den kritiske diskursanalysen kan bidra til en sosial forandring.
Kritikk av ulikhetene skal avsløre rollen som den diskursive praksis har for å opprettholde
maktforholdet. Analysetilnærmingen har som formål å engasjere til sosial forandring ved å likestille maktforhold i kommunikasjonsprosesser og i samfunnet (ibid: 75-76). Å være bevisst språket, som Fairclough kaller for kritisk språkbevissthet, skal belyse dette formålet (ibid: 76). Å være kritisk bevisst språket kan gi mennesker innsikt i diskursive praksiser som de selv er deltakere av, og bli bevisst på sosiale strukturer og maktrelasjoner som former og er med på å forme og forandre diskursive praksiser. Disse rammene som begrenser språkbruk og muligheter skal også bidra til å gjøre mennesker mer bevisste og gjøre motstand (ibid: 100). Samfunnet er bygget opp gjennom makt, og maktforståelse er å forstå samfunnet og diskurser. Å kritisere aktørene som sitter i bestemte maktposisjoner er ikke målet i min oppgave. Oppgaven har som formål å belyse de motstridende diskurser og bevisstgjøre leseren for de dominerende diskurser i feltet som vi i dagliglivet tar for gitt.
3.3.1 Tredimensjonal forståelse av diskurs
I dette avsnittet presenteres Faircloughs tredimensjonale modell, som er et teoretisk bakteppe for oppgavens tilnærming til tekstanalyse. Når jeg bruker Faircloughs metode i denne oppgaven vil jeg ikke følge modellen fullstendig i dens rekkefølge og analyseutforming, men modellen har
perspektiver og kjennetegn som vil være grunnleggende for en analyse av tekster som omhandler vern og utvikling.
Den kommunikative begivenhet
Fairclough mener det er to aspekter man må ta hensyn til ved å analysere diskurser: Den kommunikative begivenhet og diskursorden. Den kommunikative begivenhet, eller språkbruk, er anledningen der man kan bruke språket, for eksempel gjennom avisartikkel, i film, i et intervju eller ved politisk tale. Språkbruk former og formes i sosial praksis (Phillips og Schrøder 2006: 279). Den kommunikative begivenhet deler Fairclough opp i tre dimensjoner (Figur 6). Det består av tekst, diskursiv praksis og sosial praksis:
Tekst
Dimensjonen for tekst er modellens innerste boks (Figur 6). En analyse av tekst består i å kartlegge hvordan diskurser igangsettes som tekst, og fokuserer på de formelle teksttrekkene som lingvistisk bygger opp diskurser eller sjangere. Tekstanalysen bidrar til å understøtte fortolkningen av tekst, som skal bidra å definere diskurser (Jørgensen og Phillips 1999: 95). Som del av en tekstanalyse ser man på vokabular, grammatikk, fraser, setningsoppbygging og setninger sett i sammenheng med andre (Jørgensen og Phillips 1999: 82; Phillips og Schrøder 2006: 279). Hva som er tekstens egenskap innebærer hva som er nedskrevet for å starte, opprettholde og rekonstruerer diskurser (Jørgensen og Phillips 1999). Om man ser på hvordan diskurser aktivt settes i verk i tekst, kan man for eksempel se på trekk som modalitet og ordvalg. Med modalitet måles aktørenes grad av forbindelse til sin ytring eller setning. For eksempel kan ”sannhetsmodalitet” være at det er en sannhet eller antagelse for at en hendelse skjer eller ikke skjer. Ordvalg angår aktørenes valg av ord, nøkkelord eller
gjentakelse av samme kombinasjon av ordet i samme tekst eller på tvers av andre tekster, for Figur 6: Norman Fairclough sin tredimensjonale modell .
Kilde: Jørgensen og Phillips 1999: 81
eksempel ordene ”rettigheter og ansvar” (Phillips og Schrøder 2006: 291). Tekstdimensjonen kan derfor spore opp konturene av en diskurs ved å avdekke lingvistiske trekk (ibid: 286).
Diskursiv praksis
Når man håndterer tekstens egenskap håndterer man også tekstproduksjon og teksttolkning som er i den diskursive praksis. Likevel skal disse adskilles i analysen da de er to ulike dimensjoner. Ved å analysere diskursiv praksis er fokuset på hvordan tekstprodusenter benytter eksisterende diskurser og sjangere gjennom produksjon av egen tekst, og hvordan mottakere som benytter seg av diskurser og sjangere tolker og fortolker teksten (Jørgensen og Phillips 1999: 81). Med et lingvistisk
utgangspunkt er Fairclough interessert å identifisere hvilke diskurser som trekkes på, som blir forklart om i interdiskursivitet (ibid 93).
Sosial praksis
Forbindelsen mellom tekster og sosial praksis formidles i diskursiv praksis og er modellens ytterkant.
Gjennom den diskursive praksis, der mennesker bruker språket for å produsere og tolke tekster, gis tekster form og blir formet av den sosiale praksis (ibid: 82).
For eksempel er klasserommet en sosial praksis, der læreren artikulerer måter å snakke til elevene på. Det er en sosial relasjon og en bestemt måte å handle på. Diskurser artikulerer i sosial relasjon mellom personene (Fairclough 2003). Hvordan folk handler i sosial praksis kan ses i et
dobbeltperspektiv. Mennesker har et handlingsmønster, er individuelle og bundet til kontekst, men de er også knyttet til det sosiale felt og gjentas regelmessig (Jørgensen og Phillips 1999: 28).
Diskursorden
Det neste fokus i Fairclough sin modell er diskursorden, som tilsvarer ”summen af alle de genrer og diskurser, som er blevet brugt inden for en social institution eller et socialt domæne” (Jørgensen og Phillips 1999: 83). En diskurstilnærming avgrenses av en diskursorden, som har en kombinasjon av diskurser og sjanger og danner diskursive synspunkter av et sosialt felt. I sosial praksis er sjanger de ulike diskursive handlingsmåtene som er del av en kulturell representasjon. Det kan for eksempel være et intervju, eller andre måter hvor handling og interaksjon skjer gjennom språk eller tekst (Fairclough 2003: 26). I min oppgave kan vi snakke om byplanlegging som en diskursorden og overordnet sosial praksis. I denne diskursordenen er det et nettverk av ulike diskurser. En
diskursorden er et formet system som inneholder både struktur og praksis. Diskurser og sjanger er ressurser i kommunikasjonen, men styres av diskursorden og begrenser hva man kan si.
Innenfor og på tvers av diskursordner artikuleres forskjellige diskurser ved at tekster trekker på andre diskurser. Dette kaller Fairclough for interdiskursivitet. På den måten har diskursorden mulighet til å bli forandret av språkbrukere gjennom å benytte seg av diskurser og sjangere på ulike måter, og er åpen for forandring ved at diskurser og sjangere hentes fra andre diskursordner (ibid: 83-84).