1c Frostmark, letype
Økologi: Dette er en mellomalpin vegetasjonstype som forekommer på mark som preges av oppfrysing og jordglidning. Blokkholdig overflate med polygonmønster er vanlig. Alt dette er typ-iske trekk som tiltar med stigende høgde. Typen opptrer også i øvre lågalpin på mer stabil mark, oftest i nord- og østhellinger. Frostmark, letype overtar risheias lokaliteter i mellomalpin sone, og finnes mest i lésider. Den opptrer også i svake senkninger eller på flatere terreng og flyer.
Snødekket er middels, stedvis noe tjukkere. Tid for utsmelting varierer med høgde og hellings-retning. Lausmassene er ofte finstoffholdige, og etter snøsmeltinga er overflata stedvis ustabil og fuktig. På ettersommeren tørker frostmarkene opp. Næringsstatus varierer med berggrunnen og er ofte lågt til moderat. Utforminger med næringskrevende arter opptrer på rik berggrunn.
Arter: Et kortvokst plantedekke med spredt lyng, musøre og noen gras- og halvgrasarter er typisk. Vegetasjonsdekket tynnes ut med økende høgde og er ofte brutt opp av naken jord og grus. Artsinventaret karakteriseres av arter som er vanlige i både noe snøbeskytta hei og i snøleier. Museøre er jamt til stede, men uten tett dekning. Noen lyngarter finnes, bl.a. fjellkrekling, moselyng, tyttebær, blålyng og greplyng. Urter opptrer spredt, bl.a. fjellsveve, fjellkattefot, setergrå-urt, gullris og fjelltjæreblom, sammen med gras og halvgras som rabbesiv, stivstarr, smyle og saue-svingel. Lav kan stedvis ha god dekning, bl.a. reinlavarter, saltlav, islandslav og snøskjerpe. Moser opptrer spredt bl.a. snøbjørnemose, snøbinnemose, snøfrostmose og åmemoser.
Forekomst: Typen finnes i de høgeste fjellområdene nordøst i Rogaland.
Frostmark, letype, Breifonnområdet, Suldal (JOH). Frostmark, rabbetype, Breifonn, Suldal (JOH).
2a Frostmark, rabbetype
Økologi: Vegetasjonstype på eksponerte rabber, flater og slake hellinger i mellomalpin sone.
Typen karakteriseres av tydelig solifluksjon, ofte med mer eller mindre polygonmønster. Striper av stein og finkorna, oppfrossen jord stykker ofte opp det tynne og ujamne vegetasjonsdekket.
Arter: Det tynne vegetasjonsdekket er ei blanding av arter fra rabb og snøleie. Blant arter som kan være til stede nevnes musøre, rabbesiv, stivstarr, fjellsmelle, aksfrytle, vardefrytle, gulskinn, snøskjerpe, rabbeskjegg, fjellreinlav og islandslav.
Forekomst: Frostmark, rabbetype opptrer spredt i de høgeste fjellområdene i nordøst.
NIBIO RAPPORT 5 (153)2019 93 2b Tørrgrashei
Økologi: Tørrgrashei er vesentlig knytta til mellomalpin sone. Typen opptrer vanligvis på godt drenert mark på høgtliggende lokaliteter eller svake forhøyninger. Her inntar den òg lesidene i lendet, en terrengnisje som rishei dominerer i lågalpin. På godt drenerte avsetninger med stabilt snødekke går typen også ned i øvre lågalpin. Snødekket er vanligvis moderat til tynt, og klart tjukkere i lesidene enn på mer vindutsatte høgder. Overflata kan stedvis være blokkrik, og fjellblotninger er vanlig på grunne arealer. Jordsmonnet er lågt til middels næringsrikt, men tørrgrashei kan også opptre på noe næringsrikere mark.
Arter: Høgt i fjellet ses tørrgrasheier som brunaktige flater eller høgder. Brunfargen skyldes vesentlig rabbesiv som oftest er dominant, men sauesvingel kan også dominere, gjerne på litt rikere mark.
Stivstarr kan ha høg dekning på fuktige parti, mens smyle kan dominere ned i lågalpin. Mot høgere nivå finnes innslag av frytler. Geitsvingel kan ha høg dekning i nedbørrike områder. Urter har stort sett beskjeden dekning, men fjellsveve, gullris og fjelltjæreblom er ofte til stede, likeså fjelljamne.
Musøre kan opptre spredt, mest mot høgden og i senkninger på utflata mark. Tørrgrashei har vanligvis lite lyng, men fjellkrekling, tyttebær og blålyng kan opptre spredt. Steril blåbær kommer inn på lågereliggende areal, der det også kan finnes spredte individ av krypende dvergbjørk og einer.
Lav kan ha god dekning i nordøstlige områder, både islandslav og reinlavarter. Gulskinn kan finnes der snødekket er tynt. Mosedekninga er vanligvis sparsom, men rabbebjørnemose kan bl.a. finnes.
Forekomst: Tørrgrashei finnes i de høgere fjellområdene over 1200-1300 moh., vesentlig i de nordøstlige fjellområdene.
Tørrgrashei, Breifonnområdet, Suldal (JOH). Reinrosehei, Kallaskardet, Hjelmeland (JOH).
2d Reinrosehei
Økologi: Reinrosehei er knytta til baserik grunn, oftest fyllitt eller andre kalkrike bergarter, i låg- og mellomalpin sone. Typen strekker seg fra sterkt vindeksponerte, grunne og tørre rabber med tynt og ustabilt snødekke, til lesider med bedre lausmassedekke, fuktigere mark og bedre snøbeskyttelse.
Grovt sett inntar den de samme topografiske nisjene som lavhei og rishei har på næringsfattigere grunn. Jordsmonnet i lesider har ofte et tynt til moderat humuslag som del av et brunjordsprofil såframt det ikke er forstyrra av ustabilitet og solifluksjon som kan forekomme på høgereliggende lokaliteter. Vindutsatte rabber kan stedvis ha oppstykka plantedekke med flekker av naken forvit-ringsjord og "råtne" bergblotninger med flisete fyllittstrukturer.
Arter: Reinrosehei er vanligvis artsrik. I tillegg til arter fra fattigere rabbe- og lesidevegetasjon opptrer et tallrikt innslag av kalkkrevende urter, gras og halvgras som gir typen særpreg. En viss forskjell i arter og dekningsgrad fra rabb til leside kan ses. Reinrose, typens "flaggskip", opptrer ofte jamt og
NIBIO RAPPORT 5 (153)2019 94 rikelig, men òg spredt og til dels manglende. Blant de kalkkrevende artene kan nevnes: Bergstarr, svartstarr, mjeltarter, rynkevier, rødsildre, hårstarr, snøbakkestjerne og flekkmure. Litt mindre næringskrevende arter som ofte kan ses er svarttopp, fjellrapp, fjellsmelle, fjellfrøstjerne, jåblom og bjønnbrodd. Mer "trivielle" arter som sauesvingel, rabbesiv, stivstarr, blåklokke og fjellpryd opptrer jamt, og et moderat innslag kan finnes av lyngarter som fjellkrekling, røsslyng, greplyng, blålyng, rypebær og blåbær, samt spredt, krypende dvergbjørk. Botnsjiktet kan ha litt lav på rabbene og moser i lesider, bl.a. islandslav, gulskinn, reinlavarter, pigglav, putevrimose, bergsigdmose, klokke-mose og kalkkamklokke-mose.
Forekomst: Reinrosehei kan finnes spredt i fjellområder med fyllittgrunn i nordøstre del av fylket.
4d Kalkbjørkeskog
Økologi: Skogtype på kalkrik grunn dominert av bjørk i tresjiktet, men enkelte forekomster av hassel, eik og ask forekommer. Den opptrer mest på grunnlendte lokaliteter med beskjeden vanntilgang, men i Rogaland med høg nedbør kan den være nokså fuktig og med en del overrisling. Jordsmonnet består av grunn, kalkrik morene eller tynn baserik forvitringsjord.
Arter: Denne skogtypen har som regel ei rekke kalkkrevende arter både i felt- og botnsjiktet. På en forekomst i Oltedal opptrer bl.a. disse artene:
Rødsildre, gulsildre, vårmarihand, hundekveke, hårstarr, fingerstarr, lundrapp, markjordbær, skog-svinerot, taggbregne, ormetelg, svartburkne og grønnburkne. Mosefloraen er svært rik med bl.a.
putevrimose, storklokkemose, bleikkrylmose, pute-planmose, skøytmose, kalktuffmose, kammose, kalkraggmose, spisstråmose og kystblæremose.
Forekomst: Kalkbjørkeskog er svært sjelden i Rogaland.
Sandstrender og driftvoller
Økologi: Dette er en kompleks vegetasjonstype som samler to floristisk ulike vegetasjonssamfunn som på havstrender ofte ligger fysisk nær hverandre. Sandstrendene kan opphavelig være strand-vaska bølgesedimenter eller lause og ustabile vindavsetninger danna av flygesand. De er oftest veldrenerte og saltpåvirka av havrokk, og har flere økologiske varianter. Skjellsand kan stedvis gi basisk reaksjon. Driftvollene består av strøm- og bølgetransportert tang, tare, trematerialer og søppel som er akkumulert langs strender i bukter og andre oppfangende innsvingninger i landkonturen. Som underlag har typen enten velsortert sand på lunere lokaliteter, eller grov grus- og steinstrand utvaska fra morene på værhard kyst. Driftvollene legges opp mot øvre flomål, ofte med skarp grense mot landvegetasjonen. Materialet i driftvollene er ei blanding av litt mineralmateriale og mest lett nedbryt-bare organiske rester. Avsetningene er næringsrike, spesielt på nitrogen, som gir bidrag til de produktive driftvollsamfunna. Nedenfor driftvollene ligger det stedvis forstrender som artsmessig skiller seg ut.
Arter: Sandstrender og sanddyneforekomster har arter som er tørketålende og tilpassa en viss sandflukt. Sandstarr, sandsvingel, gulmaure, marehalm, bitter bergknapp, kveke, blåklokke, rød-svingel, tiriltunge, følblom, strandrug, strandrør, stemorsblomst, skjørbuksurt og knavel er vanlige arter. Typisk for forstrender er bl.a. strandarve, sodaurt og strandmelde. Driftvollene er en svært
Kalkbjørkeskog, Seldal, Sandnes (JOH).
NIBIO RAPPORT 5 (153)2019 95 kompleks gruppe, bl.a. finnes det ettårige, flerårige og ferskvannspåvirka varianter. Blant et vell av arter kan disse opptre: Strandmelde, tangmelde, gåsemure, haredylle, kveke, krushøymole, hunde-kjeks, strandkvann, fuglevikke, kattehale, vindelslirekne, kvitkløver, bukkebeinurt, stornesle, strand-kål, strandsmelle, strandvindel, vrangdå, klengemaure, strandbalderbrå, engstorkenebb, burot, strandrør, kvassdå, flikbrønsle, knereverumpe, vassarve, rødsvingel og strandrug.
Forekomst: Denne typen er rikelig representert, til dels med vidstrakte forekomster på Jær-strendene og stedvis på Karmøy.
12a Grus, sand og jord
Økologi: Vegetasjonslause arealer prega av grus, sand og jord. Her inngår bl.a. solifluk-sjonsjord i fjellet, elveører, sandstrender m.m.
Arter: Spredte arter kan forekomme. Bl.a. musøre og moser høgt til fjells. Langs innsjøstrender kan spredte individ eller kolonier av f.eks. evjesoleie, myrkråkefot og enkelte starr og gras opptre. Langs sjøstrender kan det f.eks. finnes spredte individer av strandkryp og strandarve.
Forekomst: Typen finnes spredt over hele fylket.
Grus, sand og jord, Sandesanden, Randaberg (JOH). Grus, sand og jord, Randaberg (JOH).
Driftvoll med stort artsmangfold. Børaunen, Randaberg (JOH).
Flygesanddyner ved Orresanden, Klepp (JOH).
NIBIO RAPPORT 5 (153)2019 96