Naturforurensninger i forbindelse med husdyrbruk ••••.••.••.
NLVF/NTNF
4,3 0,54 0,55 0,63
Sur nedbørs virkning på skog og fisk ... 3,25 Andre (OECD)
Long Range Transport of Air Pollutants ....•••••.•••..••.... 1,05 Storprosjekter av slik struktur, med sentral budsjettering og finansier
ing, ser ut til å bli en varig organisasjonsform i miljøvernforskningen.
Faglig_ innhold
Totaloversikten (Tabell 1) viser som nevnt fordelingen �v forskningsopp
gavene på hoveddisiplin. Biologien vil selvsagt komme inn primært eller sekundært i all miljøvernforskning, men en må ikke tro at all miljøvern
forskning er "biologi". I det hele trengs det bedre innholdsdefinisjo
ner og bruksmåtedefinisjoner i vårt fagspråk. Eksempelvis vil de hyp
pig brukte termer "human biologi" eller "human Økologi" etter mitt syn virke tilslørende, idet samfunnsviterne og politikkens rolle "biologi
seres" bort fra en samfunnsmessig helhetsbetraktning.
Nå ligger det i selve forskningens natur at den ofte er uttalt tverr
faglig. For eksempel kan den forene geo-fag og biologi (som i IBP) eller teknolo�i, samfunnsfag og medisin (som i arbeidsmiljøforskning).
Faglig skjematenkning passer altså dårlig her. Viktig og mer fruktbart er det å se på forskningens rolle for å skaffe innsikt i grunnleggende miljøforhold og de praktiske tiltak en kan begrunne og iverksette med denne innsikt. Det mye brukte skillet grunnforskning og anvendt forsk
ning skaper ofte betydelig forvirring.innenfor biologien.
Forskning av denne art krever meget måle- og registreringsarbeid - den er ofte "data-tung" og stiller nye krav til informasjon og dokumenta
sjon. Flere vil anse slik forskning som lite egnet til å rekruttere
"talenter" og skolere utøverne vitenskapelig og teoretisk. Røster har hevet seg mot storprosjekter som IBP og MAB av denne grunn. Likevel er det klart at nettopp storprosjektene har skapt nye, vitenskapelig vel
funderte metodikk f.eks. i kartografi og EDB som er nyttige for frem
tidig arbeid f.eks. med areal- og ressursplanlegging; oq for fastset
ting av miljømessige standarder eller "grenseverdier" - for å bruke en yrkeshygienisk vending.
Enkelte grener er særlig vel definert etter sitt formål eller tema.
Arbeidsmiljøforskning er en slik gren; vann- og pesticidforskning andre.
Noen få ord om et par utviklingsretninger i Norge:
1) I prosjektkatalogen merker en seg at medisin er beskjedent repre
sentert. Her må en vente sterkere satsing i omgivelseshygiene og fastlegging/oppfølging av helsemessige standard er for vann, luft, støynivå og rekreasjon.
2) Marin miljøforskning er godt representert. Marinbiologi og fiskeribiologi har rike tradisjoner i Norge. Ressurssituasjonen og oljeutvinningen på kontinentalsokkelen betyr store utfordring
er, noe som bl.a. fremgår av innledningen til Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt på s. 491 i katalogen.
3) På land har ferskvanns- og skogforskningen flere omfattende pro
grammer. Det arbeides meget med problemer som nedbørforsuring, rensing av avløpsvann og kjernekraftverk. I samband med vass
dragsregulering, veibygging og områdefredning har myndighetene i de senere år krevd bedre utredning av mulige skadevirkninger ved inngrep. Ved en rekke læresteder har personale med betydelige andre arbeidsbyrder påtatt seg slike undersøkelser. Oppdrags
giverne gir ofte korte tidsfrister og arbeidet er dessverre ikke særlig vitenskapelig meriterende.
Litt om samarbeid og koordinering
Forholdet feltbiologi/laboratoriebiologi fremstilles ofte som motset
ningsfylt også i miljøforskningen. Nyvunnet innsikt i Økofysiolgi, mikrobiell Økologi og toksikologi viser at begge retninger kan inte
greres i helheten og at samarbeid må stimuleres forskningspolitisk.
Samarbeidet synes å utvikles best innenfor storprosjektene - vel som følge av samlet finansiering. Men hvis en ser på samvirket mellom f.eks. de nordiske land ses en betydelig dobbeltsatsing og bent fram like problemstillinger, uten særlig god koordinering. I svenske pro
sjektkataloger gjenfinner en prosjekter om tungmetall-toksikologi, avlØpsproblemer, registrerings- og inventeringsmetodikk, støy- og tra
fikkproblemer. Og problemstillingene likner de vi kjenner til fra Norge.
��;��!��!_mellom_forskning_og_utøvende_tiltak
Gjennom Miljøverndepartementet og de underlagte forvaltningsorganer har det kommet nye lover og bestemmelser. Den utøvende (kontroll)siden er søkt styrket. Tilsvarende har vi i helserådene et organ for miljø
hygienisk overvåking. I de store byene har helserådene god oversikt over betenkelig vann- og luftkvalitet.
Mange har spurt seg: Vi kan jo forutsi hovedtrekk i utviklingen frem
over og vår innsikt er ikke avhengig av ytterligere forskningsresulta
ter. Ut fra dette er det kommet bestemmelser om f.eks. bruk av tunge fyringsoljer, og prinsippene for adekvat avløpsrensing er klart fast
lagte. Likevel synes den utøvende siden å være for lavt prioritert.
Dette medfører at fortsatt forskning går på "tomgang" og resultatet blir frustrasjon hos forskerne.
Samtidig er en rekke nye problemer på vei opp over horisonten - lang
siktige følger av kraftutbygging, oljeutvinning, urbanisering, virksom
heten i Arktis. Er våre forskere klar til å møte dette, eller vil de søke tilbake til laboratoriene og samlingene? Vil de sørge for at
"tverrfaglig" og "miljørelevant" ikke bare blir slagord for å få penger, men forskningspolitiske argumenter med tyngde?
BIOLOGISK OPPDRAGSFORSKNING VED UNIVERSITETENE ELLER BARE VED SPECIALINSTITUTTER?
Av Rolf Lange, professor, Biologisk Institut, Odense Universitet
Så vidt jeg har forstået, vil jeg i lighed med andre foredragsholdere i denne serie indlede over et opgivet emne. Ser vi på titlen:
"Biologisk oppdragsforskning ved universiteterne eller bare ved specialinstitutter?" vil jeg se bort fra den sidste halvdel.
Der er vel ingen, som seriøst vil benægte eksistensberettigelsen af anerkendte institutter som f.eks. Fiskeridirektoratets Havforsknings
institut i Bergen. På den anden side ser jeg som universitetsmand heller ingen grund til at argumentere for et eventuelt monopol på forskningsoppdrag ved specialinstitutterne. Nu er dette heller ikke naget Ønske ved de seriøse institutter, så denne side af sagen synes jeg ikke har behov for diskussion. Med andre ord, jeg vil begrænse diskussionsindlægget til, om biologisk oppdragsforskning i det hele taget skal udføres ved universitetsinstitutter. Som bekendt er der delte meninger om dette inden for universitetets egne mure. En gruppe mener, at vi bør gØre forskningen hvad de kalder mere samfundsrelevant, medens en anden gruppe synes at mene, at dette vil indebære en fare for forskningsfriheden, for videnskabens integritet med finere ord.
Jeg skal søge at belyse problemet enklest muligt ved at basere diskus
sionen på nagle af mine erfaringer fra min tid på Institut for marin
biologi og limnologi i Oslo.
Det matematisk-naturvidenskabelige fakultets hovedoppgave igennem årene har været undervisning og derigennem uddannelse af cand.real'er.
Det var, og er, for at sikre hØjst mulig kvalitet på undervisningen krævet, at lærerne er aktivt angagerede videnskabsmænd. Det er i dag en klar forpligtelse til de biologiske universitetsinstitutter, at de skal undervise, og at de aktivt skal drive videnskab. Det spørgs
mål vi derfor i dag skal diskutere er, om de også skal drive forskning.
Universitetsopgaver (Mat.-nat. fakultetet) Undervisning',:::====�Videnskab �=�=� Forskning
\cand �eal
-1---J..__ ___ _,,
ForskningLektorer
Figur 1
Må jeg her, for at undgå misforståelser, indskyde en sidebem�rkning.
Med videnskab mener jeg grundforskningen og med forskning mener jeg oppdragsforskning eller praktisk videnskabeligt arbejde. Det er ikke ment som nogen fingraduering, det er blot for at finde to enkle ord, som kan bruges i det, vi nu skal diskutere.
Hvad er så forskning? Er forskning helt ukendt ved biologiske uni
versitetsinstitutter? Lad mig for at besvare spørgsmålet trække et praktisk forskningsoppdrag frem, måske det mest kendte gennem de senere år, den såkaldte "Oslofjordundersøgelse", der i begyndelsen af 1960'erne blev udført i NIVA's regi.
Dette er indholdsfortegnelsen over de delrapporter, som Oslofjord
undersøgelsen resulterede i (fig. 2). Af de 20 delrapporter har jeg essentiel rolle for forståelsen af Oslofjordens forurensing. Jeg vil gå lidt ind på denne rapport ikke bare fordi den er vigtig -men også fordi jeg kender denne del bedst. Er professor Ernst FØyn's delrapport "Vurdering af næringssaltenes kemi" videnskab eller forsk
ning? Blev der i undersøgelsen udviklet ny metodik? Blev der gjort fund, som kastede nyt lys over helt basale problemer? Ikke så vidt jeg ved. Der blev taget prøver på konventionel måde, konventionel analysemetodik blev benyttet, og analyseresultaterne vurderet efter tidligere kendte principper. Det må derfor være tilladt at klassi samlet under betegnelsen "OslofjordundersØ gelsen'' må det blive, at man ved hjælp af anvendelse af kendt metodik på indsamlet materiale, kunne beskrive fjordens tilstand og på baggrund af dette eventuelt foreslå foranstaltninger til ændring af forholdene i gunstig retning.
Med andre ord, man udførte en undersøgelse, og på basis af de fund man gjorde stillede man en diagnose, og man skulle på grundlag af denne foreslå en behandling. Ser man nærmere på dette er denne arbejdsrutine ikke ukendt ved universiteterne.
(Fig. 3) er et diagram over det medicinske fakultets arbejdsoppgaver.
!gen er det universitetets hovedopgave at give undervisning for derved at uddanne nye læger, og som ved det matematisk-naturvidenskabelige fakultet så er det anerkendt, at denne undervisning bør understøttes med aktiv videnskab hos lærerne. Ved de såkaldte kliniske afdelinger er det jo en selvfølge, at disse i tillæg har et vist antal senge med patienter, som bliver undersøgt, får stillet en diagnose og får en
D E L R A P P O R T E R