Nettdating i samfunnet

Samtlige av informantene oppgir at de mener at nettdating er helt vanlig nå, så vanlig at flere sammenligner det med Facebook både i den unge og eldre gruppen.

”Jeg tror egentlig at det er litt sånn positiv holdning akkurat som med Facebook, ”øh Facebook?” når det var nytt og så er plutselig alle på Facebook. Og nå er alle som kan på nettdating i en eller annen form. Det er litt sånn, vi tilpasser oss og blir mer tolerant.”

- Anne (45+)

Informantene i den unge gruppen mener at de fleste rundt dem har prøvd det og i hvert fall vet hva det er. Spesielt Tinder, forteller de, er mye brukt i sin aldersgruppe.

Men som vi tidligere har vært innom handler denne bruken ikke nødvendigvis om dating, og ble av disse informantene benyttet til andre sosiale formål.

”Jeg tror egentlig bare at det er sosialt akseptert i de gruppene jeg er i. De fleste har prøvd det og vet hva det er… har det selv. Jeg har aldri hørt noen spørre ”eh, hva er Tinder?” (ler) Så det er bare en del av dagligtalen.”

- Maya (18-25)

Når informantene ble spurt om hvilke holdninger de hadde til nettdating før de selv benyttet det, er det ikke alle som kunne fortelle å ha tenkt så mye over det, og noen oppga at de omtrent ikke hørt noe om nettdating før de selv prøvde. Men flere forteller også at de har tidligere hatt en litt negativ holdning til nettdating, som

handler om at de så det som noe som bare ble benyttet av en viss type mennesker som ikke klarte å treffe noen på annen måte, og som også er slik det ble omtalt i media (Reuterdahl, 2010). Men det blir beskrevet å ha skjedd en holdningsendring hos flere der de tidligere opplevde nettdating som noe tvilsomt fordi det ikke var så vanlig, men at de nå oppgir å tenke på det som sosialt akseptabelt(Stephure et al., 2009). Dette blir fortalt at det er koblet til at de har prøvd det selv, men også at det har blitt mer vanlig i samfunnet generelt (ibid.; Brym, 2001).

”Det er mulig at dette har endret seg med konsensus på en måte. At det er mer allmenakseptert, og jo mer har jeg akseptert det muligens. Det er jeg ikke sikker på, men vi er jo et produkt av samfunnet.”

- Nora (18-25)

De i den eldre gruppen som begynte med nettdating noen år tilbake i tid, da det ikke var så vanlig, beskriver at de kjente på at det ikke var helt stuerent og dermed var det

”hysj, hysj” og de forteller at de var veldig privat i bruken.

”I begynnelsen syns jeg at det var veldig sånn skummelt, eller tvilsomt.. og var redd for at noen skulle finne ut at jeg gjorde der. Kanskje ikke mine fordommer, men mer venner og familie sine fordommer var jeg redd for. Og det gjorde at jeg var veldig sånn at jeg ikke hadde bilde og ikke sa til noen at jeg hadde vært og tatt en kaffe med

noen i byen. Det var kanskje litt sånn, ja jeg vet ikke, skamfølelse. Jeg tror jeg sammenlignet det litt med disse kontaktannonsene fra gamle dager, litt sånn for de som ikke greide å finne noen i det virkelige liv. Men veldig fort så jeg at dette ble mer og mer noe alle gjorde, flere og flere møtte en partner eller fant kjæreste der, og da ble jeg mer og mer avslappet.”

- Hege (45+)

Siden nettdating i de senere årene i økende grad blitt stuerent, kunne en sett for seg at de i det unge utvalget ikke kjenner så godt til det tidligere dårlige ryktet det hadde.

Men det viser seg at informanter i begge grupper kjenner til dette, og mens de eldre gjerne snakket om den følelsen knyttet til egen nettdating da de begynte, forteller de unge om foreldres nettdatingaktivitet og reksjoner de har hatt på den, der de bruker ord som ”stakkarslig” og ”trist” for å beskrive hva de syns. En ung informant skiller seg ut og forteller at hun syns det var fint at moren, som hadde begrenset

omgangskrets, kunne treffe noen på andre måter, selv om hun også oppga å følte bekymring for hvem de andre nettdaterne var. Selv om alle informantene er samstemt forteller at nettdating er helt akseptert nå, kommer det også drypp fra flere om at det ikke er en helt god erstatning for å møte en partner likevel.

”Jeg skulle nok helst sett at jeg ikke trengte å gå på nettet for å finne partner, så det er et nødvendig onde. Men det er ikke noe stort onde. Det er ikke sånn at det er moralsk forkastelig eller at det er flaut eller noe sånt, det tenker jeg ikke. Men jeg har gjort det fordi jeg vil treffe noen og jeg er ikke noe god på å treffe folk. Og kanskje ikke samfunnet er helt innrettet på det heller. Kanskje det er annerledes når en er ung, men nå er det sånn at de fleste er i forhold og er de ikke det blir de snappet opp omtrent før de har skilt seg (ler). Eller så er det noe i veien med de… (nøler) Jeg syns jo det er litt stakkarslig på en måte eller litt trist. Det hadde vært hyggeligere å møte noen i det virkelige… Så det er jo en nødløsning eller second best, tenker jeg.

- Er det fortsatt det, eller var det noe du tenkte før?

- Nei, jeg tenker vel egentlig fortsatt det.”

- Eva (45+)

Dette kan ses i sammenheng med tanken om at mediert kontakt er dårligere enn direkte menneskelig kontakt (Baym, 2010: 5), noe en kan forvente at informantene i den eldre gruppen svarer i tråd med ideen om et digitalt skille. For denne informanten blir nettdating beskrevet som en reserveløsning, og bruk av nettdating virker ikke å ha gjort at denne holdningen endret seg. Det er ingen av informantene her som forteller at det er på noen som helst måte uakseptabelt at andre dater på nett, men snakker heller om det som noe de føler på i forhold til egen nettdating. Dette kan handle om andre ting enn nettdatingen, som forhold rundt det å være singel. Nettdating er i utgangspunktet et sosialt medium for de som ikke har funnet en partner på annet vis som kan kobles til ensomhet, et av samfunnets siste tabu (Fagerheim, 2004). Vi er opplært til at meningsfylte forhold er en viktig del av vårt sosiale liv (Brown 1998) og nettdating kan bli sett på som å blottlegging av manglende sosial suksess. I den eldre gruppen blir det i hvert fall situasjonen, heller enn opplevd stigma knyttet til

nettdating, som påpekes som grunn for å holde det litt privat.

”Jeg er ikke veldig åpen om det, men jeg er avslappet til det selv og familie og venner vet om det, men jeg går ikke og forteller hver gang jeg har hatt en kaffe med noen.

Om det ikke var vellykket, så holder jeg det for meg selv, legger det bak meg og går videre. Selvfølgelig hvis jeg møter noen og vi blir sammen, så forteller jeg det. Det gjør ikke meg noe å fortelle at jeg har truffet noen på nettdating. Jeg snakker åpent om det med mine nærmeste venninner og med datteren min. Og selvfølgelig, de jeg har datet på nettet. Men jeg snakker ikke åpent om det på jobb for eksempel. Jeg hadde en kollega som spurte, og hun har nok vært på det selv, men da ble jeg veldig stresset og tenkte ”hva om hun sier det til noen andre på jobb”, så jeg er nok veldig privat om det egentlig. Bare de nærmeste vet om det. Jeg tenker nok og at i dag, hvis jeg skulle finne noen som det ble varig med, da ville jeg nok vært åpen, i hvert fall når jeg først har funnet ham da, så ville det ikke gjort meg noe å være åpen med folk om at vi møttes på nettet”

- Hege (45+)

Det som er litt overraskende, er at også flere av de unge informantene forteller om noe lignende.

”Det er vel fortsatt litt kleint, altså det å si at en møttes på tinder? ”Jeg skal på tinderdate” er vel fortsatt litt kleint. Men ellers tror jeg det er ganske sosialt

akseptert. Jeg tror egentlig at man føler litt mer på det selv. Hadde noen sagt til meg at de skulle på date med en fra tinder, så hadde ikke jeg tenkt noe over det. Men når jeg sier ”jeg møtte noen på tinder” føler jeg mer på det selv.”

- Maya (18-25)

Her virker det riktignok å være mer koblet til den distanserte holdningen flere i denne gruppen har - at det er pinlig å være for seriøs i bruken. En studie foreslo at unge nettdatere opplever et annet type stigma, som er knyttet til at de i utgangspunktet skal ha større tilgang på nye mennesker og potensielle partnere. Så å resultere til nettdating vil være for ”avvikere”(Stephure et al., 2009). Denne studien, som benyttet

spørreskjema, fant for øvrig ikke støtte for at deltakere opplevde noe form for stigma, verken gammel eller ung, og dermed ikke støtte for denne teorien heller. Grunnen til at den likevel nevnes er at den fyller et teoretisk hull som potensielt forklarer den

”kleinheten” flesteparten i den unge gruppen kjenner på, men uten at det finnes nok informasjon til at det kan trekkes noen slutninger.