Grunnlaget for den matematiske økonomien ble lagt av neoklassikerne, og dagens økonomer nyter fremdeles godt av det fundamentet for den analytiske konsumentteorien, basert på antakelser om en rasjonell og egennyttig aktør, som bl.a. Lèon Walras og Vilfredo Pareto la på slutten av 1800-tallet. I det følgende skisserer jeg kort neoklassisk nytteteori9, og ser på om den kan anvendes for å forklare den økonomiske transaksjonen som foregår når en fremmed gir penger til en tigger.
Den neoklassiske revolusjonen fant sted på 1870-tallet, da tre av datidens teoretikere, Stanley Jevons, Carl Menger og Lèon Walras, noenlunde samtidig, men uavhengig av hverandre, framla sine teorier om at individets subjektive vurdering og godets avtagende grensenytte er avgjørende for en vares verdi. De noenlunde samtidige utgivelsene var ikke helt tilfeldige, ettersom ideen om subjektive nyttebetraktninger var blitt presentert flere tiår tidligere av bl.a.
Augustin Cournot og Hermann Heinrich Gossen.
Inntil da hadde man strevet med å forstå hvorfor de ulike verdibegrepene man hadde, ikke lot seg forene. Bruksverdi var den verdien varen hadde for konsumenten og bytteverdi var den prisen varen hadde i markedet. En vanlig oppfatning blant klassikeren var at bytteverdien ble bestemt av produksjonskostnaden, og dermed bl.a. av hvor mye arbeid som gikk med i produksjonen. At to varer som var like kostnadskrevende å produsere ikke hadde samme bytteverdi i markedet, var vanskelig å forklare.
Løsningen på dette dilemmaet ble presentert i den neoklassiske nytteteorien. Nyttefunksjonen gir uttrykk for den samlede nytte som det enkelte individ har av å konsumere et gitt utvalg av goder, altså bruksverdien. Loven om avtagende grensenytte gir forklaringen på individers ulike vurderinger. Om noen verdsetter en vare høyere enn andre kan henge sammen med vedkommendes preferanser for varen i utgangspunktet, men også med hvor mye av varen hun allerede har konsumert. Det tredje glass melk gir lavere nytteøkning enn det andre, som ga lavere nytteøkning enn det første.
9 Basert på Asbjørn Rødseths ”Innføring i Konsumentteori”(1985).
4.1.1 Den neoklassiske nyttefunksjonen
De første nyttefunksjonen var additive, man la sammen nyttene utløst av hvert enkelt konsumert gode til en nyttesum,
(1) U = ∑ ui( xi) = u1(x1) + u2(x2) + … + un(xn)
hvor xi er individ i’s konsum av vare i, og ui( xi) er nytten han har av å konsumere vare i.
Dette avspeilet ikke det faktum at konsum av en vare blir påvirket av konsum av andre varer.
For eksempel er ens konsum av skismurning avhengig av ens konsum av ski. Man gikk derfor etter en tids diskusjon over til å benytte mer generelle nyttefunksjoner der kunsumet av de ulike godene ble tillatt å stå i relasjon til hverandre.
(2) U = u( x1, x2, x3, ..., xn)
Teorien stiller strenge krav til konsumenten når den modellerer hans adferd. Det forutsettes at han har full informasjon om alle mulige godekombinasjoner, og at han har kognitive egenskaper som er tilstrekkelig til å bearbeide denne informasjonen. Han må kunne rangere alle mulige kombinasjoner av konsumgoder relativt til hverandre, og denne rangeringen må være konsistent (transitivitet).
I tillegg forutsetter neoklassikerne at enhver konsument ønsker å oppnå det høyest mulige nyttenivå for seg selv og at han alltid foretrekker mer framfor mindre av minst ett gode. Kun eget konsum av goder blir tatt i betraktning når konsumenten gjør sine valg. Andres nytte eller konsum inngår ikke i hans nyttefunksjon. Han vil maksimere sin egen nytte av eget konsum, gitt de midler han har til disposisjon. Fra den neoklassiske teorien har vi altså en nyttefunksjon med kun egoistiske motiver.
4.1.2 Er det økonomisk irrasjonelt å gi til tiggere?
Hvis vi gjør som neoklassikerne og ser bort fra den ikkeobserverbare, personlige nytten for den enkelte, og konsentrerer oss om det vi kan observere, kan det det å gi penger til en tigger på gata sammenlignes med en selvpålagt skatt. Å gi penger til en fremmed person, altså en man ikke har noe forsørgeransvar overfor eller pleier noen sosial omgang med, vil medføre at man selv får mindre å rutte med. Budsjettet reduseres, konsumet av minst ett annet gode må reduseres, og man befinner seg på et lavere nyttenivå. Man forværrer altså sin egen
økonomiske situasjon ved å gi til tiggeren. Når vi likevel kan observere at mennesker gir penger av egen lomme til ukjente, må vi konstatere at den neoklassiske nytteteorien ikke forklarer denne formen for økonomisk adferd.
Også i andre sammenhenger blir ”økonomisk irrasjonell” adferd observert; folk arbeider uten lønn for veldedige organisasjoner, gir gaver, spanderer øl på tilfeldige bekjentskaper på byen, osv. I eksperimentelle settinger hvor økonomer tester adferd, bl.a. fangens dilemma spill, offentlig gode spill eller ultimatumspill10, hadde man også observert at en stor del av deltakene handlet ”irrasjonelt”, idet de ikke maksimerte sitt eget monetære utbytte (Andreoni og Miller, 1998). Kritikere hevdet at den neoklassiske økonomiske teorien rett og slett var feil, mens mange økonomer vendte seg mot andre adferdsvitenskaper for bedre å forstå denne ikke-økonomiske adferden.
Den neoklassiske teorien baserer seg på et minimalistisk rasjonalitetsbegrep, som strengt tatt bare går ut på at konsumenten er i stand til å rangere sine valgmuligheter i tråd med sine preferanser for så å velge det alternativet som gir ham den høyeste nytten; ”the axioms of choice indicate that what is ’rational’ is what is consistent, that is, it can be characterized by convex preferences” (Adreoni og Miller 1998).
James Andreoni og John F. Miller utførte et eksperiment for å undersøke om andre-nyttig adferd er konsistent, og dermed rasjonell11, og konkluderte med at det neoklassiske nyttefunksjonen er i stand til å uttrykke andre-nyttig adferd, ”that unselfish behavior in experiments can indeed be captured by a model of self-interested agents, but that selfinterested agents are not always money-maximizing. When we define the choice set appropriately, unselfish acts are consistent with the standard neoclassical model of choice.”
(Adreoni og Miller 1998). Økonomene trengte altså gjøre nye antakelsen om hvilke variable som kan inngå i nyttefunksjonen, dvs. aktørens preferanser og motiver, men kunne fortsatt benytte det neoklassiske analyseapparatet.
10 Se avsnitt 5.4 om resiprositet.
11 Adreoni og Miller fant at i gjentatte forsøk med ulike partnere gjorde personene de samme type valg når de ble bedt om å velge konsumkombinasjoner i parvis samarbeid. Ved å sammenligne de konsumvalgene som individene gjorde når de måtte ta hensyn til den andre, med valg de gjorde når de kun tok hensyn til seg selv, kunne Adreoni og Miller klassifisere omlag 22% som helt klart egoistiske; U=xs, 16% som likhetselskende;
U=min{xs,xo}, og 6% som social maximizers; U= xs+xo (fotskriftene s og o i nyttefunksjonene (U) viser til
”self” og ”other”). De resterende 2/3 av utvalget hadde lignende, konsistente preferanser, men passet ikke inn i akkurat disse funksjonsformene.