Informasjon om berggrunn, naturtyper, vernete vassdrag, artsforekomster og skogdekke i planområdet er innhentet fra offentlige databaser (Nasjonal bergrunnsdatabase, Naturbase/Miljødirektoratet, Artskart/Artsdatabanken og Kilden/Nibio). Helikopterfoto fra hele traséen ble brukt som supplement til
eksisterende miljøinformasjon. Ytterligere informasjon om Gjervalåga er sammenstilt fra foreliggende miljøutredning utført ifbm. Gjervalågå kraftstasjon. Sensitive artsdata er innhentet fra Fylkesmannen i Nordland. Det er ikke gjennomført feltbefaring.
5.5.2 Områdebeskrivelse og vurdering av verdier
OmrådebeskrivelsePlanområdet domineres i hovedsak av glissen, bjørkedominert løvskog, i veksel med åpne vegetasjonstyper og eksponert berg, spesielt i høyereliggende partier (Figur 11). Stedvis bedre utviklet gran-, furu- og blandingsskog forekommer i forbindelse med Gjervalvatnet og Gjervalen. De eldste av disse bestandene har estimert skogalder mellom 65 og 84 år. Berggrunnen i planområdet er overveiende fattig og dominert av granitt med innslag av glimmerskifer. Dette gir opphav til en
gjennomgående fattig vegetasjon karakterisert av vanlig forekommende arter, men høgstaudeutforminger kan forekomme i spredte, rikere partier. Betydelig
materialtransport fra Høgtuvabreen har resultert i stedvis mektige
løsmasseavsetninger i dalbunnen og dalsidene langs Gjervalelva. Fuktigere myrpartier forekommer i og langs vassdraget. Elva Gjervalåga, lenger øst i planområdet, danner et delvis myrdekket delta av finmateriale omkring 1 km
nedstrøms fra Gjervaltjørnan. Gjervalåga fortsetter østover gjennom en bekkekløft før den munner ut Storelva ved Melfjordbotn.
Figur 12. Helikopterbilder fra planområdet viser en bekkekløft i øst mot Melfjordbotn (ø.v.), et deltaområde ca. 1km nedstrøms fra Gjervaltjørnan (ø.h.) og det vernete vassdraget Gjervalelva i høyereliggende (n.v.) og lavereliggende (n.h.) partier mot Gjervalen.
2018-08-08 | Side 27 av 38
Naturtyper
Det er ikke identifisert viktige naturtyper i eller i nærhet av planområdet, ut over en bekkekløft rett før Gjervalågas utløp i øst (Figur 12 og øverst til venstre i Figur 11).
Denne delen av planområdet ble utredet ifbm. Gjervalåga vannkraftverk, og er derfor noe bedre kartlagt enn resterende deler. Bekkekløften er vurdert som lokalt viktig (C) da den er tydelig avgrenset i landskapet, men har lite variasjon i substrattyper
(loddrette bergvegger og stein) og er relativt artsfattig (Johnsen m.fl. 2009).
Vegetasjonen beskrives som fattig og triviell, med forekomster av noe mer oseaniske arter som bjønnkam og hestespreng. Utredningen omfattet en inventering av
kryptogamfloraen, men ingen sjeldne eller rødlistede arter ble påvist. Forekomster av rødlistede mose-, lav- eller sopparter kan likevel ikke utelukkes verken her eller i resterende deler av planområdet.
Vernete vassdrag
Gjervalelva og Gjervalvatnet vest i planområdet inngår i det vernete vassdraget
«Gjervalelva» (nederst til venstre og høyre i Figur 11). Vassdraget har et uberørt preg og er uten bebyggelse, utover en 132 kV kraftlinje som følger hoveddalen inn til vestenden av Gjervalvatnet der den dreier sørover og ut av nedbørfeltet. Naturfaglige verdier er mangelfullt undersøkt. Berggrunn og flora er overveiende fattig, med spredte, rikere utforminger både i lavere- og høyereliggende partier. Aktive geologiske prosesser, elveløpsformer og vannfauna inngår som viktige deler av naturmangfoldet. Uberørt preg og store høydeforskjeller gjør vassdraget verdifullt som regionalt referansevassdrag.
Arter
Det foreligger ingen registreringer av sjeldne eller rødlistede mose-, lav-, sopp- eller karplantearter i planområdet. Potensialet for rødlistede karplanter anses generelt som lavt da berggrunnen er overveiende fattig. Større deler av planområdet er imidlertid dårlig undersøkt, og spredte, rikere partier kan ha potensial for krevende karplanter.
Figur 13. En lokalt viktig bekkekløft (sort linje) lengst øst i planområdet blir berørt av tiltaket (grønn linje).
2018-08-08 | Side 28 av 38
Området kan ha funksjon for arealkrevende viltarter, og arter som hønsehauk (NT), hubro (EN), jerv (EN) og gaupe (EN) er registrert i omkringliggende områder. Kongeørn og jaktfalk (NT) kan trolig også forekomme på streif. Dalføret utgjør videre en mulig trekk- og forflytningsrute for andre fuglearter mellom Gjervalen i Sørfjorden og
Melfjordbotn i Melfjorden, men omfanget av fugletrekk er uvisst da det ikke er foretatt registreringer av fugl i området. Elva Gjervalåga øst i planområdet ble vurdert som aktuell hekkeplass for fossekall under utredning ifbm. Gjervalåga vannkraftverk.
5.5.3
Vurdering av virkningerDen planlagte traséen følger Gjervaldalen fra Melfjordbotn i øst til Gjervalen i vest, langs vassdragene Gjervalåga og Gjervalelva. Traséen krysser vassdragene og mindre innsjøer på enkelte steder, men er ført utenfor og langs sørbredden av den større innsjøen Gjervalvatnet.
Aktuelle virkninger av tiltaket på naturmangfold inkluderer økt elektrokusjon- og kollisjonsfare for fugl, samt inngrep i vegetasjonen i form av ryddegater og mastepunkter. Anleggsfasen medfører i tillegg slitasje og støy som påvirker og
potensielt forringer naturmiljøet på og ved riggplasser og anleggsveier, inkludert natur som ikke ville bli betydelig berørt av kraftlinjen i seg selv. Eventuelle skader på
naturmiljø i anleggsfasen kan vedvare i driftsfasen.
Virkninger på fugl
Elektrokusjon
Master kan utgjøre attraktive hvile- og utkikksposter for flere fuglearter, spesielt der andre naturlige forhøyninger i terrenget er mangelfulle. Rovfugler, og andre fugler med tilstrekkelig stort vingespenn som kan sette seg på traversen, er utsatt for elektrokusjon da de kan komme i kontakt med to faser eller fase og jord samtidig. I dette tilfellet vil faseavstanden være på 1,5 meter. Fugler med vingespenn over 150 cm kan dermed skape kontakt mellom to faser og være utsatt for elektrokusjon om de setter seg på en travers. Fugler med mindre vingespenn kan være utsatt om det skapes kontakt mellom en fase og jordet travers. Dersom det benyttes forsterket oppheng med en ekstra piggisolator per fase kan avstanden mellom faser over traversen bli betydelig mindre.
Elektrokusjon er imidlertid et større problem ved bruk av piggisolatorer som lettere kommer i kontakt med vingen til en fugl som sitter på traversen. Ved bruk av
hengeisolatorer heller enn piggisolatorer er elektrokusjonsrisikoen betraktelig lavere.
Hubro (EN) og hønsehauk (NT) er begge observert i nærhet til planområdet og kan være utsatt for elektrokusjon. Hubro oppsøker høydepunkter i terrenget, som
høyspentmaster, som den benytter som utkikkspost under næringssøk. Hønsehauk har også tilstrekkelig stort vingespenn til å være utsatt. Dette er imidlertid en utpreget skogsart som ikke vanligvis setter seg i master. Kongeørn (NT) og jaktfalk (NT) på streif i området vil også være utsatt grunnet stort vingespenn. Det er imidlertid heller ikke vanlig atferd for jaktfalk å sette seg i høyspentmaster.
Kollisjon
Større fugler, spesielt lommer, traner, andefugler og arter som jakter i høy hastighet, er utsatt for kollisjon med ledninger og master. Fugl trekker eller beveger seg gjerne rett over vegetasjonen, og er dermed i fare for å kollidere med ledninger og
mastersomstrekker seg høyere enn den generelle vegetasjonen. For våtmarksfugl vil kollisjonsfaren være spesielt høy der ledningen krysser vassdraget, eller tjern og vann langs vassdraget, da disse gjerne trekker over åpent vann. Rovfugler er mindre utsatt
2018-08-08 | Side 29 av 38
for kollisjon, men arter som jaktfalk (NT), som jakter i høy hastighet, kan likevel være utsatt (Bevanger K., 2011). Andefugler er spesielt utsatt for kollisjon da de ofte beveger seg i mørket eller under lysning og skumring. Dårlig sikt og lysforhold øker
sannsynlighet for kollisjon. For andefugler vil derfor tiltaket utgjøre en viss kollisjonsfare, spesielt der ledningstrekket krysser vassdraget.
Virkninger på vegetasjon og naturtyper
Anleggelse av ny trasé vil medføre inngrep i vegetasjonen i form av hogst i tresatte partier. Tiltaksområdet er imidlertid sparsomt tresatt og omfanget av hogst vurderes derfor som relativt lite. Tiltaket vil medføre noe mer omfattende hogst i gran-, furu- og blandingsskogområder langs Gjervalvatnet og Gjervalen. Inngrep i bedre utviklete partier, dersom slike forekommer, vil gi tap av eventuelle naturverdier tilknyttet disse.
Omfanget av slike virkninger er vanskelig å vurdere da det ikke er foreligger arts- og naturtyperegistreringer i området. Anleggelse av nye mastepunkter vil videre medføre noe arealbeslag, men dette antas ikke å gi betydelig virkninger for vegetasjonen.
Fuktigere myrpartier, som det delvis myrdekkete elvedeltaet ved Gjervalåga, vil være spesielt sårbare for slitasje og eventuelle utslipp i anleggsfasen. Kjøring i fuktige partier i anleggsfasen kan gi skader og hydrologiske endringer som vedvarer i driftsfasen.
Oppsummering av virkninger
Økt kollisjonsfare for fugl, spesielt der linjen krysser åpent vann utgjør en reell negativ virkning av tiltaket. Elektrokusjon forventes å utgjøre en mindre risiko dersom det benyttes hengeisolatorer. Inngrep i vegetasjonen i form av ryddegater vil utgjøre en negativ virkning av mindre omfang, da større deler av den planlagte traséen allerede er åpne eller glissent tresatte. Mer omfattende hogst i partier med tett, plantet granskog medfører heller ikke negative virkninger for naturmiljøet. Hogst i partier med noe bedre utviklet gran-, furu- eller blandingsskog, dersom slike forekommer, kan utgjør en større negativ virkning. Slitasje eller utslipp i sårbare, fuktige partier under anleggsfasen utgjør potensielt en negativ virkning av større omfang.
Vurdering av traséalternativer ved Gjervalvatnet
Ved Gjervalvatnet føres linjen langs nord- eller sørbredden av vannet. Det nordlige traséalternativet innebærer at ledningen føres over vannet i vest. Dette kan gi noe økt kollisjonsfare for fugler som trekker over vannet. Det sørlige traséalternativet vurderes derfor som bedre for naturmangfoldet.
Figur 14 Ved Gjervalvatnet føres linjen langs sør- (venstre) eller nordbredden (høyre) av vannet.
Det nordlige traséalternativet medfører krysning av vannet i vestre deler
2018-08-08 | Side 30 av 38
5.5.4 Avbøtende tiltak
FuglElektrokusjon
Det viktigste elektrokusjonsreduserende tiltaket er bruk av hengeisolatorer heller enn piggisolatorer. Dersom det benyttes piggisolatorer kan elektrisk kontakt mellom faser eller mellom fase og jordet travers reduseres ved å tildekke traversen med en
isolasjonskappe i plast og sentrale piggisolatorer med plasthatt (Bevanger K., 2011).
Kollisjon
Kollisjonsreduserende tiltak bør iverksettes på spesielt utsatte strekker. Der ledningen krysser vassdraget bør ledningen synliggjøres ved bruk av «fugleavvisere» i form av fargerike plastmerker. Når fuglene ser og unngår disse unngår de samtidig kraftlinjen.
Slike tiltak har vist å gi en signifikant reduksjon i antall kollisjoner for bl.a. traner og ender (Bevanger K., 2011).
Vegetasjon og naturtyper
Slitasje, utslipp eller kjøreskader i fuktigere partier bør unngås. Der linjen krysser eller nærføres med vassdraget bør inngrep i kantvegetasjonen unngås eller begrenses til det ytterst nødvendige, og eventuell hogst/rydding utføres spesielt skånsomt.
5.5.5 Forholdet til naturmangfoldloven
I henhold til naturmangfoldloven § 8 skal det foreligge et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag når det gjøres offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet. Manglende arts- og naturtyperegistreringer i store deler av planområdet gjør kunnskapsgrunnlaget mangelfullt. Østre deler av området er
riktignok grundigere kartlagt i forbindelse med utredning for Gjervalåga vannkraftverk, uten funn av arter av spesiell forvaltningsinteresse. I denne vurderingen er føre var-prinsippet etter § 9 lagt til grunn for å justere for delvis mangelfullt
kunnskapsgrunnlag.
Det anslås at vegetasjonstypene som berøres av tiltaket ikke er utsatt for en utilbørlig stor samlet belastning fra andre tiltak, jf. naturmangfoldloven § 10.
Vi legger til grunn at tiltakshaver etterfølger prinsippene i naturmangfoldloven §§ 11 og 12 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og at man skal benytte miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder.
2018-08-08 | Side 31 av 38
5.6 REINDRIFT
Vurdert trasé ligger i sin helhet innenfor reinbeitedistriktet
Hestmannen/-Strandtindene. Distriktet er en del av Nordland Reinbeiteområde, og består av tre siidá-andeler fordelt på tre familier med til sammen 17 personer.
Distriktet er fordelt på kommunene Rana, Nesna, Lurøy, Rødøy og Meløy, og dekker et areal på 2578 kvadrat kilometer.
Konsekvenser for reindrift er vurdert på bakgrunn av foreliggende informasjon gitt i www.Reinbase.no, www.Kilden.no, Hestmannen/Strandtidene reinbeitedistrikts distriktsplan vedtatt på årsmøte den 16-06-2018.
5.6.1 Dagens bruk av området
Årstidsbeite:Figur 10 Vårbeite
Områdene rundt Gervalvatnet og vestover langs Gjervalelva og sørsiden av Gjervalen benyttes som «Vårbeite I» som er kalvingsland og tidlig vårland. Det tilhører i så måte de deler av vårområdet som beites tidligst og hvor hoveddelen av simleflokken oppholder seg i kalvings- og pregningsperioden.
Vårbeite II – er oksebeiteland og øvrig vårland, der okserein og fjorårskalver
oppholder seg i kalvingstida. Hit kan også kalver med simler trekke seinere på våren.
Deler av Gjervaldalen benyttes også som sommerbeite.
2018-08-08 | Side 32 av 38
Figur 11 Sommerbeite
Sommerbeite består av høysommerland der sentrale deler som regel er over skoggrensa. Her vil reinen oppholde seg midtsommers og får dekket sine behov for beite, ro, avkjøling og minst mulig insektplage innenfor korte avstander.
Figur 12 Høstbeite
Deler av traséen vil gå i områder som er kategorisert som tidlig høstland
2018-08-08 | Side 33 av 38
Høstbeite I, parringsland, berøres ikke direkte. Dette er de deler av høstområdet der oksereinen samler simleflokken til parring under brunsten.
Høstbeitene som berøres er -tidlig høstland - er partier der reinen bygger seg opp etter insektplagen og spres på leting etter sopp.
Gjervaldalen benyttes ikke til vinterbeite.
Figur 13 Flyttemønster og oppsamlingsområder for reindrifta.
Det er reintrekk gjennom hele Gjervaldalen mer eller mindre parallelt med planlagt trasé. I tillegg berøres flere flyttleier dels på tvers av traséen. Nærmeste oppsamlings-område ligger ved Øresvik vest for tiltaket.
5.6.2 Virkninger og konsekvenser
I anleggsfasen medfører linjebyggingen menneskelig aktivitet og støy fra maskiner, herunder også helikopter, noe som ifølge mange studier, kan forstyrre og skremme tamrein. Dette er blant annet vist i en studie utført av Coleman m. fl. (2014) som så på effektene av bygging av en 420 kV kraftledning på tamrein i Essand, hvor det ble konkluderte med tydelige negative effekter. Det er i så måte rimelig å anta at
anleggsarbeider på de tider av året da reinen er i området vil medføre forstyrrelser i beitemønster m.m. og at samling og flytting av rein forbi anleggsområdene vil bli vanskeligere og innebære ulemper/merarbeid for reindrifta.
2018-08-08 | Side 34 av 38
I driftsfasen vil kraftledningstraséen gjennom et beiteområde medføre et visst direkte arealbeslag. Dette arealbeslaget er imidlertid meget begrenset, og direkte knyttet til mastepunktene. I dette prosjektet vurderes dette som ubetydelig.
I hvilken grad kraftledninger påvirker reinens adferd og arealbruk i tilliggende arealer er et tema hvor forskningen fortsatt er beheftet med stor usikkerhet. I rapporten
«Vindkraft og reinsdyr – en kunnskapssyntese» [Strand, O., 2017] gjennomgås kunnskapsstatus for vindkraftverks og kraftlinjers påvirkning på rein. Generelt gjelder forskningen som er gjennomgått der, høyere spenningsnivå enn 22 kV, hovedvekten ligger i området 132 – 420 kV, men noen aspekter av drøftelsene som er gjort vil være relevante også for lavere spenningsnivå. Det er altså generelt stort sprik i forskningsresultater når det gjelder driftsfasen av en kraftlinje. En nyere hypotese er at reinen er følsom for corona-effekter (som lysglimt og coronastøy) som oppstår langs ledninger med høy spenning (typisk for spenningsnivåer over 300 kV [Strand, O., 2017]. Dette forklares med at rein (og en del andre dyr) ser lys i den ultrafiolette delen av lysspekteret, spesielt om vinteren, og i så måte ser lysglimt og utladninger som mennesker ikke ser. Dette trekkes frem som et forskningsområde som det bør satses på videre de neste årene.
En annen sannsynlig årsaksfaktor for å forklare den unnvikelsesadferden reinen har vist i enkelte studier, er den økte menneskelige aktiviteten langs kraftlinjetraséen eksempelvis med skuterkjøring ved tilsyn og vedlikehold. Her antas det at også skuterspor i seg selv kan være problematiske da de kan gjøre det lettere for rovdyr å flytte seg i terrenget. [Strand, O., 2017].
Corona-forstyrrelser anses som lite sannsynlig på omsøkt kraftlinje som følge av det moderate spenningsnivået, men økt menneskelig aktivitet langs linja i driftsfasen vil være like relevant som for større linjer.
Det aktuelle dalføret benyttes ikke til vinterbeite, så omtalte effekter av skuterkjøring antas å ha begrenset relevans, men også annen menneskelig aktivitet og
tilstedeværelse forventes å påvirke dyrene.
Det anses i så måte at det vil kunne forventes negative konsekvenser for reindrifta også i driftsfasen, men at omfang og konsekvens i stor grad vil være avhengig av drifts- og vedlikeholdsaktiviteten.
5.6.3 Avbøtende tiltak
Det foreslås at det etableres en dialog med reindrifta med et mål om å minimere konfliktpotensialet knyttet til utbyggingen, spesielt for utbyggingsfasen, men også for å belyse sannsynlige aktiviteter og tilhørende utfordringer for begge parter i
driftsfasen.
2018-08-08 | Side 35 av 38