Museumskrisen som ble mye omtalt mot slutten av 1960-tallet besto av minst to ulike kriser:
Den ene ga seg utslag i en ramsalt kritikk mot museenes manglende formidlingsarbeid, den andre kom til uttrykk gjennom museenes rop om pengemangel og økonomisk besvær.
Formann i Norske kunst- og kulturhistoriske museer ble intervjuet forut for landsmøtet i 1967 under overskriften: «Muséer foran driftsinnskrenkning hvis ikke økonomien bedres.» Han forklarte at Norge hadde 67 kunst- og kulturhistoriske museer med bemanning, mens hele 115 museer og samlinger sto uten fast vitenskapelig ansatte og annet personell (Bergens Tidende 14/9, 1967). Det var en utbredt forståelse at situasjonen var uholdbar, og forventningen til komiteen som skulle utrede de halvoffentlige museenes virksomhet var stor. Da
Museumskomiteens (Hovekomiteen) innstilling forelå i 1970 fortsatte ventingen på at Stortinget skulle behandle «museumssaken». Etter årsmøtet i 1972 het det i et skriv at
Departementet ikke gjør noe og venter på Stortingsmeldingen, og at «1972 blir et nytt kritisk år for den delen av norsk kulturliv som har lidd lengst og ofret mest.»1 Lite skjedde altså med økonomien før i 1974. Men i årene fram til dette maksimeres den økonomiske krisen på ulike måter fra museenes side. Dette var altså den siden av museumskrisen som alle var enige om:
Det manglet penger.
Samtidig ble museenes påståtte elendige formidling diskutert, og denne tilstanden gikk også under navnet «museumskrise». De diskusjonene som foregikk om museenes formidling er ikke minst viktige for å forstå hvorfor museumspedagogikk og forholdet til skolen ble relevante diskusjonstema. I disse diskusjonene ble museumspedagogikk framstilt på nye måter, hvor pedagogikken skulle inngå i formidling ikke bare til skoleelever, men til det brede publikum. Og mens etiketter og egne undervisningsrom på museene hadde utgjort den
materielle siden av saken i tidligere utredninger, ble det nå etablert et begrep om museumspedagogikk som omfattet alt fra utstillinger, arkitektur og annen publisistisk virksomhet (ikke minst inkludert TV). Pedagoger og spesialister på markedsføring og persepsjonspsykologi måtte inn i utformingen av museene, ble det hevdet. I en stort anlagt artikkel i A-Magasinet i 1964 fyrer journalisten av en bredside: «I norsk museumsvesen er fagfolk som kan presentere samlingene på en pedagogisk riktig og utstillingsteknisk elegant og fullkommen måte, en mangelvare.» Slik lyder første del av ingressen, og fortsettelsen er
1 Riksarkivet. Norges museumsforbund. Fra et skriv til styremedlemmer og varamenn. Ad referat fra årsmøtet på Fagernes
19 ikke mindre kritisk, det vises til endeløse rekker av montre, opphopning av gjenstander, og videre:
«Manglende variasjon i utstillingsformen, mangel på harmonisk samspill mellom utstillingsgjenstandene, utstillingsrommene og montreutstyret, mangel på lys- og
farveeffekter [...] alt dette gjør et besøk i flere av våre fylkes-, distrikts- og spesialmuseer til en kjedelig opplevelse.» (Sandvig 1964)
Artikkelens forfatter uttrykker på et vell av måter at museene er kjedelige og støvete, og understreker i hvilken grad de ikke er til for barna. Han viser til de gode tendensene fra USA og Sverige der utstillingsteknikk og undersøkelser av de besøkendes opplevelser hadde fått et oppsving. Det krevdes PR-folk, dekoratører og psykologer, var en av konklusjonene.
Artikkelen var et av de tidlige innspillene i denne debatten om hva museene oppgaver var, hvordan de løste sine oppgaver og hvem de var til for. Det ble argumentert med at museet ikke hadde skjøttet formidlingen tilfredsstillende, den var blitt underprioritert i forhold til forskning og bevaring.
«Museenes dilemma» eller «museumskrisen» var tema for et møte for Vitenskapelige Tjenestemenn i Museene i oktober 1969 (Se hele debatten i Museumsnytt 1, 1970).
Anledningen var 20-årsjubileet til foreningen og debatten hadde da den enkle overskriften ifølge referatet: «Museumsgjenstandene eller museets publikum?» Kunsthistorikere og etnologer, en antropolog og en arkeolog deltok. Meningene var ulike og debatten pekte i forskjellige retninger, men alle var opptatt av å understreke at museet hadde ansvar for begge gruppene – men der sluttet også enigheten. Arkeologen Charlotte Blindheim ga et levende bilde av hvordan kontakten med publikum hadde betydning i feltarbeid. Kunsthistorikeren Carsten Hopstock fra byavdelingen på Norsk Folkemuseum slo et slag for TV, vår tids boktrykkerkunst (Hopstocks TV-programmer var svært populære i samtiden). Konservator Reidar Sevåg på Norsk Folkemuseum var opptatt av å diskutere når og hvordan man kunne la publikum få bruke og berøre gjenstandene. Kunsthistoriker og direktør Sigurd Willoch ved Nasjonalgalleriet stilte seg avvisende til dilemmaet og begynte med det retoriske spørsmålet:
«... når det – i journalistisk sjargong – tales om museumskrise, er så dette annet enn et luftig postulat?» (s. 8) Han pekte på kunsten som en konstant kraft, som et radierende legeme som gir mennesket impuls, opplevelse, verdi – og slik eksisterer publikum, altså mennesket, bare gjennom kunsten, ifølge Willoch. Antropologen Arne Martin Klausen var på sin side
utvilsomt på publikums side, i den forstand at for ham var gjenstander meningsløse uten publikum. Han knyttet sitt innlegg til at antropologene hadde mistet interessen for
20 gjenstander, men også til det politisk brennbare i de etnografiske samlingene. «Når det gjelder betydningen av selvransakelse over hva våre institusjoner skal være, hvilke herrer vi skal tjene, og hvilket budskap vi skal la gjenstandene få lov til å fortelle, da mener jeg å vite at de fleste museumsfolk i min fagtradisjon med rette kan ta ordet museumskrise i sin munn.» (s.
10) Elling Alsvik ville i større grad at man skulle begynne med historien man ville formidle, altså ta utgangspunkt i fortellingen snarere enn konkrete gjenstander for å vise at historien hadde betydning for menneskene i samtiden. Mens kunsthistoriker Kirsten Tveite var av de mest kritiske:
«Museene av i dag fremtrer som undervisningsinstitusjoner, og omvisningene gis a la kateterforelesninger. Resultatet kjenner vi alle, og de færreste av oss er tilfreds med det.
Hva gjør vi så?»
Hun ville bort fra kunnskap som det eneste aktivum og kvalitet som absolutt, og pekte på at museet som undervisningsfaktor for lengst var passert av skole og massemedia. Det er møtet med gjenstanden, og «en personlig tilegnelse gjennom en sensuell opplevelse av verden omkring, som kan gi museene en ny retning». (s. 12). For Tveite var det kritiske ankepunktet at museene i for stor grad hadde tilpasset seg skolens undervisningsbehov.
Debatten viste at museumskrise var ulike ting, og den peker mot det mangfoldet som preget museene og deres organisasjoner. En rekke ulike fag og museumstyper var representert, og det handlet om ganske ulike syn på hvordan museene skulle løse «museumskrisen» og på om den fantes overhodet. Mens Willoch var skeptisk til å bøye seg for fritidssamfunnets behov eller ropet om at Nasjonalgalleriet hadde for høye trapper, uttalte Tveite at hennes generasjon ville endre på den elitistiske kunnskapsformidlingen i museene.
Debatten foregikk altså i Vitenskapelige tjenestemenn i museene (VTM) sin organisasjon som var opprettet i 1949. Denne organisasjonen skulle arbeide for lønns- og arbeidsvilkår for tjenestemenn i museene, og av betydning er at det dreier seg om tjenestemenn som var ansatt gjennom sentralt oppnevnte vitenskapelige komiteer. Museumslektorer og museumslærere var ikke tjenestemenn på samme måte. I 1969, samme år som denne debatten, foreslår
tittelkomiteen i NKKM at Museumslektor skulle tas med i gruppen «Fast vitenskapelig personale»2 Stillingsproblematikken var imidlertid ikke løst med dette, og den ble viktig for museumspedagogenes nystartete forenings arbeid i 1976. Trengte museene flere ansatte med
2 Gjengitt i rundskriv nr. 216, referat fra årsmøte i Bergen, Riksarkivet, Norges museumsforbund. Ab L0002.
Årsmøter
21 vitenskapelig kompetanse innenfor museumsfagene, eller pedagoger med ulike former for lærerutdanning?