Et av de ti prinsippene i DKS er at alle produksjoner skal ha «høy kvalitet». Dette er blitt presisert nærmere å bety at elevene skal møte profesjonelle kunst- og kulturtilbud med høy kunstnerisk kvalitet. (St.meld. nr.8 (2007-2008), 22). Aktørene i DKS skal være kunst- og kulturarbeider fullt og helt (St.meld. nr.8 (2007-2008), 12), og forklaringen på hvem som skal bli ansett som en profesjonell er slik:
«I hovudsak er ein person profesjonell som har kunstnarleg eller kulturfagleg arbeid som yrke. Likevel er det, særleg innanfor kulturarvsfeltet, frivillige miljø og enkeltpersonar med lokal og handlingsboren kunnskap som kan vere viktige ressursar i Den kulturelle
skulesekken.» (St.meld. nr. 38 (2002-2003), 38)
Hvordan dette skal forstås og tolkes, er mindre klart. For hva er høy kunstnerisk kvalitet, og gjelder dette kravet både for kunstnere og kulturarbeidere? Det er logisk at en kunstner skal tilby et produkt med høy kunstnerisk kvalitet, men er det logisk at en kulturarbeider skal tilby et produkt med høy kunstnerisk kvalitet? Eller kan det tolkes slik at kulturarbeideren skal
73 sørge for å tilby et produkt av høy kulturfaglig kvalitet? Tolkningen av dette i de ulike fylkene får ulikt utfall for kunstmuseene og de kultur- og naturhistoriske museene i denne
utredningen. Vi vil nå presentere de museumsansattes syn på om de blir ansett som
profesjonelle kulturarvsaktører. Som tidligere nevnt, synes de ansatte ved kunstmuseene at de blir ansett å være profesjonelle innenfor sitt felt i DKS. Dette er imidlertid annerledes for de natur- og kulturhistoriske museene. Disse museene opplever i større grad at de ikke tas for å være profesjonelle aktører. Flere museumsansatte beskriver at de ofte opplever at deres produksjon havner i andre kunst- og kulturuttrykk, som «musikk» og «litteratur,» som følge av at de har måttet ha med en utøvende kunstner. På denne måten er det alltid kunstnernes kompetanse som blir framhevet i en produksjon, ikke de museumsansattes kompetanse. De museumsansatte ved natur- og kulturhistoriske museer i Hedmark og Oslo gir i større grad enn de museumsansatte i Troms og Tromsø uttrykk for at de ikke blir ansett som profesjonelle aktører i DKS. En museumsansatt i Hedmark forklarer det slik:
«[Det] skal være profesjonelle kulturarbeidere [som gjør produksjonene]. Vi på museene sitter inne med ganske mye faglig kompetanse på ulike felt, men vi regnes ikke som
«profesjonelle kulturarbeidere». Vi har en bred fagkompetanse, og kan absolutt utvikle prosjekter innenfor fagfelt som er relevante, men da får vi tilbakemelding om at vi må ha med noen «utøvende». Det oppleves veldig rart. Når vi har sendt søknader har vi brukt masse plass på å argumentere for vår egen fagkompetanse. Noen ganger har vi stilt spørsmålet, for å sette det litt på spissen, er den ordningen til for fattige kunstnere? For at de skal kunne drive sine prosjekter? Vi har fått en oppfattelse av at vår fagkompetanse ikke er noe verdt i denne sammenhengen, men det er jo vi som kan kulturarv.» (Museumsansatt)
En annen museumsansatt i Hedmark sier at:
«[Da DKS startet opp] så var det et krav om at du skulle samarbeide med kunstnere og andre [eksterne] formidlere. Så vi syntes at vi måtte jobbe litt for å vise at vi som museumspedagoger er profesjonelle formidlere, selv om vi ikke har den [kunstneriske]
bakgrunnen. (..) Det stod jo faktisk at du skulle samarbeide med kunstnere for noen år tilbake når du søkte til fylket. Og det ble jo litt søkt i noen tilfeller, for oss.»
(Museumsansatt)
Den museumsansatte presiserer at det å samarbeide med kunstnere var irrelevant, i og med at museet formidler kulturarv. Gjennom evalueringer er det kommet fram at
museumsoppleggene ved det aktuelle museet som gjennomføres i et DKS-samarbeid på kommunalt nivå, er svært vellykkede. Alle disse oppleggene gjennomføres av en
74 museumspedagog. Den museumsansatte påpeker at fylkets krav om at en kunstner må være med i DKS-produksjoner derfor etter hvert er blitt firt på.
En museumsansatt i Oslo sier de har følt seg nødt til å engasjere kunstnere for å nå fram i DKS, fordi deres egne museumsformidlere liksom ikke blir godt nok ansett:
«For det har jo vært et av de store ankepunktene i DKS så langt, at selv om man jobber på et museum og har en profesjonell og god formidlerstab, så er det lagt vekt på dette at det skal være kunstnerisk høy kvalitet. Og da er jo diskusjonen: Hva er en kunstner i en kulturarvssammenheng og på et museum? Så vi har engasjert kunstnere som har vært med i våre prosjekter, som gjør kulturarvsformidlingen gjennom sin kunstform, i tillegg til å ha med våre egne formidlere» (Museumsansatt)
Den museumsansatte sier imidlertid også at de oppfatter DKS sitt krav om kunstnerisk høy kvalitet som stimulerende for sitt eget arbeid. Kravet om høy kunstnerisk kvalitet har for dette museet åpnet opp for nye måter å se formidling på, og nye måter å samarbeide med andre aktører på. Men museet peker samtidig på at det ikke må være slik at deres egne formidlere ikke blir ansett som profesjonelle. Den museumsansatte mener at museets egne ansatte er vel så kapable til å gjennomføre produksjoner av høy kunstnerisk kvalitet som en kunstner: «En god forteller kan være en formidler i egen stab, men det kan også være en utenifra. Og det er jo mange av våre egne fortellere (formidlere) som er profesjonelle, og som jeg tenker på som en kunstner.» En annen museumsansatt i Oslo har funnet en annen måte å løse denne
problematikken på. I noen produksjoner har museet leid inn profesjonelle kunstnere, som filmskapere, til å være med å utvikle utstillinger på museet. Når utstillingen er klar, så er det formidleren som møter klassene, ikke kunstnerne. Den museumsansatte er sikker på at dette kunstneriske elementet forsterker søknadene deres til DKS, men påpeker også at: «Fra vår side, så gjør det jobben vår mer interessant. (..) Vi er profesjonelle i å bygge utstillinger og i å formidle, men det er også mye vi ikke kan. Så, å samarbeide med en kunstner om et tema kan gjøre at vi utfyller hverandre med tanke på hvordan vi kuraterer utstillingen, hvordan vi bygger den og hvordan vi formidler den.» (Museumsansatt). En tredje museumsansatt i Oslo sier rett og slett at «vi føler at DKS er veldig rettet mot utøvende kunst, og der har jo ikke vi noe å tilføre», og tilføyer at «DKS faller litt på siden av det som er vårt typiske fagfelt».
Museene i Troms er i det store og hele fornøyde med samarbeidet og kontakten med DKS, og mener at de blir oppfattet som profesjonelle kulturarbeidere som har noe å bidra med i DKS.
Allikevel er det også i Troms én museumsansatt som uttrykker skepsis over at «vanlige museumsopplegg» ikke alltid oppleves som «fancy nok» av DKS, og at det alltid må knyttes
75 noen andre til produksjonene, som en kunstner eller en pensjonist. Vedkommende uttrykker frustrasjon, på lik linje med flere av museene i Oslo og Hedmark, over at grunnleggende formidling som museene alltid har bedrevet, ikke er bra nok for DKS, men at «den vanlige formidlingen» er svært populær blant elevene. Ettersom dette ikke blir tatt inn i DKS, har dette museet valgt bort å prioritere utvikling av produksjoner til DKS.
Som vi tidligere har vist, er tolkningen av hva kulturarv innebærer forskjellig i de tre fylkene.
Ut fra intervjuene, er det tydelig at oppfatningen av hvem som kan levere produksjoner av høy kvalitet innenfor kulturarv, henger sammen med oppfatningen av hva kulturarv er, og hva kulturarv skal være i DKS. Der hvor man mener at kulturarv må inneholde et kunstnerisk element, og ikke være opplæring, synes museumspedagogene det er vanskelig å overbevise DKS om at de har en høy nok «kunstnerisk» kvalitet i sine produksjoner. Som tidligere beskrevet er museene også svært opptatt av at deres tilbud er faglig fundamenterte, og at det ikke nødvendigvis er en motsetning mellom et opplærings- og et kulturtilbud. Avhengig av hvordan man tolker kravet om høy kunstnerisk kvalitet, vil det kunne tolkes slik at høy kunstnerisk kvalitet ikke gir plass til et opplæringselement i DKS. Da vil heller ikke museumspedagogene kunne anses som fullverdige aktører inn i DKS. Dette er likevel ikke tilfellet alle steder. Troms og Tromsø praktiserer dette svært annerledes enn Oslo og Hedmark. Fordi de legger en vid definisjon av kulturarv til grunn, åpner de opp for at
museumspedagogene blir ansett som profesjonelle tilbydere av produksjoner inn i DKS, på lik linje med andre kunstaktører.