Jeg har vist at mennene i mitt utvalg har en oppfattelse av at det er lite mannlig å bli utsatt for vold fra en kvinne, og at det kan være vanskelig for menn å innta en offerrolle. Dette blir bekreftet av flere studier. Ut i fra dette kan det tenkes at det blir viktig for mennene i mitt utvalg å ta avstand til offerrollen, eller konstruere den på en slik måte at den i mindre grad truer deres selvfølelse som menn.
Tre av mennene i mitt utvalg inntar en relasjonell offerrolle. Ved å gjøre dette blir offerrollen kun én del av mennenes identitet. De ser på seg selv som ofre i relasjon til sin tidligere partner, men overfører ikke denne rollen til livet deres generelt. De avviser de negative assosiasjonene som er koblet til offerrollen og konstruerer den slik at det blir rom for at de kan være handlende og kompetente personer, samtidig som de er ofre. En måte de gjør dette på, er ved å hevde seg på andre områder i livet. Som vist i forrige kapittel brukte mennene
86 mye tid på jobb og på ulike fritidsaktiviteter fordi dette var områder hvor de fikk positive tilbakemeldinger på seg selv. I tillegg legger de vekt på at de ikke godtok volden, men viste motstand gjennom hele forholdet. En slik måte å forholde seg til offerrollen finner man igjen i studien til Burkar. Mennene i hennes studie fremstiller seg på en slik måte at de viser
motstand til det tradisjonelle offerbildet. Dette gjør de ved å konstruere en offerrolle som passer bedre overens med deres oppfatninger av hva som er mannlig. Dette fører til at en ny offeridentitet kommer til synet; et voldsoffer som motsetter seg offerskapets negative konnotasjoner, et som er sterkt, handlekraftig og aktivt. Mennene ser på seg selv som ofre, men ikke i forhold til et ideelt offer. Burkar sier videre at mennene fremstår som handlende aktører. Egen styrke og kompetanse fremheves og deres identitet stemmer bedre overens med mannlige karakteristikker enn med offerkarakteristikker (Burkar, 2005:162-163). Mennene i Burkar sin undersøkelse har vært utsatt for vold fra andre menn. Det kan tenkes at det blir enda viktigere for mennene i mitt utvalg å ta avstand fra den individualistiske offerforståelsen fordi de har blitt utsatt for vold fra en kvinne, noe som sannsynligvis truer deres selvfølelse som menn i større grad enn dersom utøveren hadde vært en annen mann. De to siste mennene i mitt utvalg avviser helt at de var eller er ofre. Til tross for at Frode innser at han er et offer for psykisk vold avviser han totalt at han er et offer, også i relasjon til sin tidligere partner.
Disse to mennene oppfatter offerrollen slik at enten så inntar man den eller så avviser man den. Det er ikke mulig for dem, å innta en mellomposisjon slik som de andre mennene i mitt utvalg har gjort. Årsaken til det er at de ikke kjenner seg igjen i de negative assosiasjonene.
De oppfatter disse karakteristikkene som så negative at de ikke vil at noe ved deres identitet skal kunne kobles til dem.
Både avvisningen av offerrollen og det å innta en relasjonell offerrolle kan forstås som et forsøk på å opprettholde et bilde av seg selv som handlende og aktive mennesker. I tillegg kan det oppfattes som en strategi mennene i mitt utvalg benytter seg av for å opprettholde sin selvfølelse som menn idet de tar avstand fra karakteristikker som, i kulturen, oppfattes som umannlige. Ut i fra dette vil jeg hevde at de konstruerer en mannlig offerposisjon. Et problem med denne antagelsen er at ulike studier om kvinnemishandling finner at flere kvinner også avviser offerrollen, og at de gjør dette for å opprettholde sin egen selvfølelse (Hydén, 1995).
Et annet motargument er at mennene i mitt utvalg avviser at deres selvfølelse som menn har blitt truet som en følge av deres opplevelser. I stedet legger de vekt på at deres selvfølelse som menneske har blitt svakere. Dersom det er slik at mennene i mitt utvalg ikke kobler sine opplevelser til mannlighet kan man argumentere for at det blir meningsløst å si at de benytter
87 seg av strategier for å opprettholde den, og at mennene avviser offerrollen av samme grunn som kvinner gjør, nemlig for å opprettholde sin verdighet som menneske. Jeg vil imidlertid hevde at uttalelser fra intervjuene kan tolkes dit hen at også deres mannlighet er svekket, og at det oppleves som umulig for mennene å snakke åpent om det. Ericsson (1999:197-198) sier at identiteten som kvinne eller mann oppleves som noe av det mest grunnleggende ved et
individ, og at det ikke finnes noen sosiale sammenhenger hvor rollen som mann eller kvinne ikke er relevant. Dette blir bekreftet av flere studier (Whitehead, 2002). Hvilket kjønn man har er altså noe av det viktigste ved vår identitet. Dette betyr at dersom mennene i mitt utvalg innrømmer at deres mannlighet er truet, vil det rokke ved en viktig side av deres identitet som menn. Å avvise at deres mannlighet er truet kan dermed tolkes som en måte å opprettholde den mannlige identiteten på. Dette behøver ikke være en bevisst strategi fra mennenes side, men noe som i stor grad skjer ubevisst. Videre har jeg vist at hvordan mennene i mitt utvalg definerer mannlighet på flere områder strider mot deres oppfattelser av et offer og at de har en oppfattelse av at det er umannlig å bli utsatt for vold fra en kvinne.
Ut i fra denne diskusjonen vil jeg hevde at det blir særdeles viktig for mennene i mitt utvalg å avvise eller nyansere offerrollen fordi den strider direkte mot det som i vår kultur blir
oppfattet som mannlig. Som en følge av dette vil menn og kvinners offeropplevelser skille seg fra hverandre på dette området. Kvinner vil eventuelt avvise offerrollen for å opprettholde sin verdighet som menneske, mens menn i tillegg vil avvise den fordi den truer deres mannlighet.
Mennene i mitt utvalg har en oppfattelse om at det er enklere for kvinner å oppnå status som et offer. En forklaring på dette er at kvinner, i større grad enn menn, passer inn i oppfattelsen om hva som er et verdig offer. Ut i fra Christie sin definisjon på det ideelle offer kan det virke som om dette offeret er en kvinne. I tillegg har han også beskrevet det ideelle offer som en
”hun” og det ikke ideelle offer som en ”han”. På basis av kulturelle diskurser i samfunnet vil trolig mange automatisk forbinde et offer med en kvinne og en overgriper med en mann.
Dette kan være negativt både for kvinner og menn idet kvinner kan oppleve å bli sett på som ofre litt for ofte, mens menn kan oppleve at de ikke får anerkjennelse som ofre i det hele tatt.
Burkar bekrefter dette. Hun sier at det kan virke som om offerdiskursen som regel går ut i fra et kvinnelig offer, det vil si et offer som innehar egenskaper kvinner i større grad enn menn kan innfri. Dette kan føre til at det er lettere for kvinner og identifisere seg som et offer enn det er for menn (Burkar, 2005:164). Mitt perspektiv er ikke at kvinner selv vil oppfatte det
88 som lettere å definere seg som ofre enn det menn har, men at samfunnet ellers vil ha mindre vanskeligheter med å definere en kvinne som et offer.
8.7 Oppsummering
Jeg har i dette kapittelet diskutert hvilken offerrolle mennene i mitt utvalg inntar. De har en oppfattelse om at det å være et offer ikke er kompatibelt med det mannlige ideal, og de opplever at de ikke får anerkjennelse for sine opplevelser. En årsak til dette kan være at menn som regel ikke passer inn i definisjonen av det ideelle offer. Mennene i mitt utvalg håndterer dette problemet med å avvise offerrollen totalt eller konstruere den på en slik måte at den ikke truer deres mannlighet. Tre av dem inntar en relasjonell offerrolle, noe som betyr at
offeropplevelsene kun blir én del av deres identitet. De to siste avviser offerrollen totalt. Både det å innta en relasjonell offerposisjon og det å avvise offerrollen kan betraktes som en
strategi de benytter seg av for å opprettholde sin selvfølelse både som mann og som
menneske. Mine funn støtter altså opp under Høigård som skiller mellom en individualistisk offerrolle og en relasjonell offerrolle.
89
9 Avslutning
I denne studien har jeg sett på hvordan menn opplever og håndterer det å bli utsatt for vold fra en kvinnelig partner. Jeg har benyttet meg av kvalitative intervjuer av fem menn som har vært utsatt for fysisk eller psykisk vold fra en tidligere partner. For å belyse empirien har jeg benyttet meg av begrepsparet mannlighet og umannlighet. De viktigste bidragene jeg har benyttet meg av innenfor dette perspektivet er Ekenstam og Liliequist. Disse gir en god forklaring på hvordan mannlighet tradisjonelt har blitt konstruert, og hvordan hva som oppfattes som mannlig også bestemmer hva som oppfattes som umannlig. Videre har jeg benyttet meg av ulike teorier om offerforståelsen. Jeg trekker veksler på arbeidene til blant annet Skjørten og Hydén for å fremstille et bilde av et aktivt offer i motsetning til et mer passivt offer som representeres av for eksempel Lundgren. Den mannlige idealrolle er ikke kompatibel med rollen som offer. Spesielt ikke når det dreier seg om vold eller kontroll fra en kvinne. Det er hvordan mennene håndterer dette problemet jeg har diskutert i oppgaven.
Først i dette kapittelet oppsummerer jeg kort funn og analyser. Deretter diskuterer jeg hvilken betydning oppgavens fokus har hatt for mine analyser. Til slutt viser jeg hvordan denne spesifikke studien også kan si noe om forholdet mellom mannlige og kvinnelige ofre.