Makt

drukne i sjøen av sine egne tårer fordi hun er for liten, og sitter fast inne i The Rabbits hus fordi hun er for stor. Mye av Alices usikkerhet og forvirring kan knyttes til hennes størrelse. Hun syns selv at det er veldig forvirrende å være så mange forskjellige størrelser i løpet av en dag.

Når hun er liten og nesten drukner i innsjøen er hun i fare på grunn av hvor liten hun er, og når hun sitter fysisk fast i the Rabbits hus er hun også fanget kun på grunn av størrelsen sin. Det er også lengden på halsen hennes som får the Pigeon til å tro at hun er en slange. Størrelsen Alice har, og hvordan den endrer seg gjennom hele Wonderland – det er ikke et spørsmål i Looking Glass – er med på å forsterke Alices forvirring og usikkerhet rundt hvem hun er og hvilken rolle hun har. Det påvirker også tydeligvis hvordan de forskjellige skapningene i Wonderland oppfatter henne.

Mot slutten av Wonderland er Alice i en rettsak mot The Knave of Hearts, som har stjålet The Queen of Hearts sine ’tarts’: «The Queen of Hearts, she made some tarts, / All on a summer day: / The Knave of Hearts, he stole those tarts / And took them quite away!» (Carroll, 2015: 107) Dette rimet er også egentlig det eneste beviset som blir lagt fram for å underbygge The Knave of Hearts sin skyld, og viser fram at rettssystemet i Wonderland hverken er det beste eller det mest rettferdige. Selv om Wonderland har et rettssystem som ligner det menneskelige, forløper ikke rettsaken helt som man forventer at en rettsak skal foregå. I løpet av denne rettsaken begynner Alice å vokse igjen, tilbake til sin opprinnelige størrelse. I motsetning til de andre størrelsesforandringene hennes finnes det her ingen åpenbar grunn til at hun vokser. Det kan fordi hun holder på å våkne, og dermed forlater denne drømmeverdenen der man kan endre størrelse. Det kan også være et bilde på at hun holder på å finne tilbake til sin opprinnelige identitet, og hvor stor hun er, er knyttet til hennes bilde av seg selv.

Hun blir mange ganger større enn alle de andre karakterene i rettsalen. Vaktene til The Queen er jo bare spillkort, og jeg tror både The Queen og The Knave of Hearts også er spillkort, og at de dermed er små i forhold til et barn. Etter hvert som Alice vokser seg større får hun mer og mer makt over hva som skjer i rettsalen, og alle deltagerne blir nærmest tvunget til å høre på henne. The King prøver å få henne til å forlate rettsalen ved å si: «Rule Forty-Two. All persons more than a mile high to leave the court.» (Carroll, 2015: 115 W) Alice påpeker det absurde ved dette og sier som sant er at hun ikke er ‘a mile high’, og at det hele uansett må være en regel de har funnet på nå, for å få henne ut derfra. The King sier nei, dette er den eldste regelen i boken. Alice sier, som sant er, at da burde det jo være den første regelen, ikke den førtiandre.

Alice får bli i rettsalen.

Alices størrelse gir henne en følelse av kontroll og selvtillit: «... (she had grown so large in the last few minutes that she wasn’t a bit afraid of interrupting him)». (Carroll, 2015:

116 W) Alice, som i løpet av sin opplevelse i Wonderland har lurt på hvem hun er, og vært redd for å fornærme noen eller gjøre noen feil, har ikke lenger disse bekymringene, nå som hun er større enn alle de andre. Alice vokser seg jo også stor andre ganger i fortellingen, som i huset til The Rabbit, men her klarer hun ikke helt å ta innover seg at dette kan innebære en form for makt eller kontroll, hun har nok med å vokse ukontrollert. Når hun vokser til sin fulle størrelse i rettsalen, er det ingen som tør å utfordre henne. Selv når the Queen skriker: ”Off with her head!” er det ingen som reiser seg eller prøver å gjennomføre denne ordenen, og Alice er heller ikke redd for at de skal gjøre det: « ”Who cares for you?” said Alice (she had grown to her full size by this time). ”You’re nothing but a pack of cards!”» (Carroll, 2015: 120 W). Ikke bare gjør størrelsen at Alice får en makt over disse skapningene hun møter i Wonderland, men hun får også tilbake sin egen makt: «Quite unlike the biblical narrative where Adam asserts his dominion by divine right and through a civil exercise of the power of language, Alice asserts her sovereignty free of any moralizing fable, by growing larger and more powerful than all of the other creatures» (Skinazi, 2013: 19). Hun vokser seg fysisk større enn de andre i rettsalen, men hun vokser samtidig tilbake til sin vanlige størrelse, noe hun ikke har vært siden hun først drakk av flasken i korridoren med alle dørene. Som nevnt kan dette henge sammen med at hun holder på å våkne, og derfor er på vei tilbake til den virkelige verden der størrelsen vår ikke kan endre seg fordi man spiser en kake. Siden Alice har vært såpass usikker på grunn av alle endringene kroppen hennes har gjennomgått i Wonderland, kan det også hende at hun ved å komme tilbake til sin egentlige størrelse finner igjen sin selvsikkerhet og at det derfor hun tør å si imot dyrene i Wonderland på en måte som, hovedsakelig, blir respektert og etterkommet.

Hvis jeg trekker dette tilbake til tanken om at det menneskelige ikke bare handler om språket, er det kanskje nettopp det Alice må finne ut før hun kan finne tilbake til seg selv i denne drømmeverdenen. Det menneskelige trenger ikke bare handle om språk eller kunnskap, men også ren, fysisk styrke og makten som kommer med det. Hvis man følger denne tanken inn i Looking Glass, er det tydelig at Alice er klar over sin fysiske makt i starten av fortellingen når hun truer tusenfrydene: «“If you don’t hold your tongues, I’ll pick you!”» (Carroll, 2015:

148 LG). Den andre gangen Alice er i Wonderland så er hun mer klar over sin egen fysiske styrke og er ikke redd for å true blomstene til å være stille. Blomstene har også språk, men Alice vet nå hvordan hun skal bruke sin fysiske styrke til beholde makten over blomstene. Så det som i Wonderland var utgangspunktet for mye av Alices usikkerhet, nemlig hennes skiftende størrelse, er i Looking Glass noe som holder seg konstant, og som bidrar til å underbygge Alices selvtillit.