Møtet, relasjonen og det gode øyeblikket

Møtet med og relasjonen til brukerne ble trukket frem av samtlige av helsearbeiderne og viet til dels stor oppmerksomhet gjennom hele intervjuet. Mangfoldet i beskrivelsene av den relasjonelle dimensjonen viser at det er en form for gjensidighet i møtet, selv om den man har omsorgsansvar for kan være i en vanskelig livssituasjon. Klara sier at man må ha «interesse av å jobbe med eldre og se det som noe positivt, altså at hverdagen blir interessant fordi du faktisk kan utrette noe, det å finne metoder, arbeidsredskap som også blir til glede for de vi har omsorg for. Det blir derfor noe tosidig dette». Klara er spesielt opptatt av at omsorgsrelasjonen skal bidra til «livskvalitet, innhold og gode dager», og sier at «det som kommer fra hjertet når til hjertet». På denne måten får hun fram at man som pleier er beredt til å gjøre dagen best mulig for brukeren. Spesielt er det viktig med en myk og god start på dagen fordi dette kan skape gode følelser som brukeren trekker med seg videre utover dagen.

I de tilfellene man lykkes med dette gir det veldig mye tilbake. Klara sier: «Ordene er en ting, men det jeg signaliserer med kroppen min kan gi brukeren en mulighet for å åpne seg.

Brukeren kan tenke: Hun bryr seg faktisk om meg. Rett og slett!», og fortsetter: «Det at brukeren har det bra, slår jo også tilbake på meg og det gjør at jeg utvilsomt får en god arbeidsdag også».

39

Randi sier at det spesielt er i de gode øyeblikkene at kontakt oppstår og at relasjonene kan være preget av gjensidighet: «For når jeg når inn til en bruker med en liten ting og får et blikk eller respons, så gir det så uendelig mye tilbake. Da ser jeg at jeg har lyktes». Samtidig må man sloss litt for det gode øyeblikkene: «Jeg kan synge sanger gang etter gang, og plutselig kommer verset, jeg kan stille et spørsmål gang etter gang, plutselig kommer svaret. Dette viser at relasjonen både er en hjelpende prosess og noe man vil oppnå, oppnå noe gjennom å mestre ting».

Selv om helsearbeiderne er opptatt av det å være ekte tilstede og at relasjonen er tosidig, så sier de også at det er et avhengighetsforhold i slike relasjoner. Dette betyr, i motsetning til en mer likeverdig situasjon innen for eksempel psykoterapi, at det i sterkere grad forventes at man skal gi pleie og finne gode løsninger for mennesker som er i en vanskelig livssituasjon.

Brukerne kommer til helsetunet fordi de trenger pleie og omsorg; de er ofte sårbare, skjøre og avhengig av profesjonell hjelp. Brit, som ser relasjonen til bruker mest som et avhengighetsforhold, sier at det først og fremst handler om gjøre brukeren fornøyd: «Hvis jeg ser at jeg lykkes med noen mål eller kan gjøre hverdagen god for noen, og at det blir en god formiddag, så kjenner jeg at det også gjør meg glad».

Rose sier allikevel dette: «Selvfølgelig er det sikkert nok et avhengighetsforhold, for de trenger hjelp, men jeg bryr meg nå om de som de menneskene de er også. Ikke sant? Ofte så har vi de over lang tid, og du blir veldig godt kjent med dem og du blir glad i dem. Dette er en positiv ting med det å jobbe i eldreomsorgen.» På samme måte som Klara, er Rose opptatt av hvor givende et slikt arbeid kan være: «Det gir meg så mye! Veldig verdifullt. Jeg blir glad, men selvfølgelig så kan jeg bli litt lei meg noen ganger når du kanskje ikke får det til så godt som du har tenkt. Men jeg synes det er veldig givende».

Klara viser til at utdanning og kunnskap også er viktig for å se sammenhenger i møtet med pasientene: «Det å ha utdanning er viktig for å kunne se sammenhenger. Det føler jeg har skjedd etter at jeg tok videreutdanning. Kan tenke helhetlig og annerledes på ting, men jeg tror ikke det er «alfa og omega», personlig egnethet er ganske sikkert viktig». Selv om man har solid utdanning, er personlig egnet for oppgavene og har et sett av virkemidler å bruke, sier Klara: ”Det er ikke noen oppskrift på det, føler jeg”. Hun fortsetter: ”Før hadde vi mye fokus på det sykepleierfaglige og sånn og orden og sånn, det skulle være ryddig. Nå er det

40

brukeren som er i sentrum, og vi gjør kun det som er nødvendig i forhold til rom og sånn. Det kan vi ta senere. Det viktigste er at brukeren får vår oppmerksomhet, vår fulle oppmerksomhet”.

Randi hevder at i hvor stor grad man oppnår kontakt med brukerne varierer fra bruker til bruker, men i de fleste situasjoner er det et avhengighetsforhold, der de som trenger hjelp er avhengig av den jobben hun gjør og hvem hun er. Randi sier: «Dette har det blitt mer fokus på, og her har vi et enormt ansvar – det å gå i oss selv og se på den jobben vi gjør. Det jobber vi nå med». På samme måte som Klara, er Randi helt klar på at kunnskap og muligheter for faglig oppdatering er en nøkkelfaktor i forhold til hvordan relasjonen til bruker blir.

Kunnskapen om for eksempel etikk og verdier er viktig for å kunne se «at en bruker som i dag er slik, har hatt et langt liv, med sine verdier, interesser og sin verdighet. Kunnskapen har gjort at relasjonen til bruker har blitt bedre og bedre». Hun sier videre. «Ikke minst gjelder dette også kollegene mine – at hele gruppa etter hvert løfter i lag. Var tyngre før, men bedre nå når man har en felles forståelse»

Laila er opptatt av at brukeren skal få kunne bestemme selv og bruke egne ressurser. «Jeg skal selvfølgelig være der for å hjelpe, men samtidig støtte brukeren slik at han klarer å bruke sine egne ressurser. Prøve å la brukeren få bestemme selv. Det er ikke alltid man ser resultatene av det man holder på med heller, men kanskje får du positive tilbakemeldinger på det du gjør, eller brukeren blir glad når han ser deg eller kanskje du blir møtt med et smil. Nei, hvor hyggelig det er å se deg! Det er i grunnen nok mange ganger det, og det er noe som gir mye» .

Det som går igjen hos alle helsearbeiderne er at ingen dag er lik. Spesielt gjelder dette overfor brukere som lider av demens. En dag kan møtet med brukeren være preget av rimelig god kommunikasjon, positive følelser og en god atmosfære, en annen dag kan situasjonen være svært utfordrende knyttet til samme bruker. Dette kan for eksempel handle om at noen klager over smerter, er aggressive, roper høyt, virker avvisende. Nettopp i slike situasjoner hjelper det at man bruker nødvendig tid, og faktisk prioriterer brukeren, bruker de terapeutiske virkemidlene man har tilgjengelig og den personlige egnetheten man har, som et handlingsrepertoar i forhold til brukeren. Det blir da viktig å signalisere, både verbalt og med kroppen, at man er tilstede, hører på det brukeren har å si, og klarer å opprette et tillitsforhold for å komme videre. Dette krever en selvbevissthet i forhold til egen praksis. Klara sier: «Det går på tillitsforholdet, det at de føler jeg har en alliert her som faktisk er villig til å høre på

41

meg. Det å opprette dette forholdet, det må det arbeides litt med, det kommer ikke av seg selv». Rose, som også er opptatt av at tid blir en nøkkelfaktor i krevende omsorgssituasjoner, seier videre: «… i forhold til morgenstell så er ikke alle dagene like gode, og det må man ta hensyn til. Du har forskjellige hjelpemidler som du kan bruke, og da synes jeg for eksempel at dette med musikk er en god ting å bruke».

Samtlige av helsearbeiderne gir inntrykk av høy grad av selvbevissthet, i den forstand at de har tanker og følelser om egen person og profesjonelle rolle i forhold til det å kunne gi god omsorg. De vet at det er mange utfordringer som må takles profesjonelt, samtidig som de selv også har familie og et liv som de tar med seg inn i omsorgssituasjonen. Til tross for at alle kan ha en dårlig dag, også helsearbeidere, og til tross for at situasjoner kan være preget av plutselige og store utfordringer, så handler dette om hvordan brukerne kan få det best mulig».

Laila sier det slik: «Til tross for at man har en dyp og utfordrende relasjon til brukeren, så prøver jeg ikke å ta med meg jobben hjem. Ellers kommer du til å slite deg ut selv». Man prøver derfor å fokusere minst mulig på seg selv og være mest mulig bevisst sin egen oppmerksomhet overfor brukerne. Klara sier: «Har man demente med aggressiv atferd, så klart du må være veldig fokusert. Ganske anstrengende, bruker deg selv mye for å klare å utføre en god jobb. Yte maksimalt. Dagsformen må være hundre prosent fokusert. Ellers sendes det ut signaler som mottakeren tar opp, på godt og vondt, men kan også si at man har en dårlig dag, uten at det blir noen feil av den grunn».

Oppsummering

Det er både en viss grad av gjensidighet og avhengighet til stede i det å yte omsorg overfor mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Selv om man har en plan og klare mål før møtet med brukeren, er ingen dag lik, og man må ofte ta ting etter hvert som de kommer. Når man ser at man når inn og får de gode øyeblikkene, føler man at man lykkes. Nettopp i slike øyeblikk kommer profesjonaliteten, erfaringen og den personlige egnetheten hos helsearbeiderne til syne. De har også et sett med terapeutiske og andre virkemidler de kan trekke veksler på, og her er kunnskap og det å dele opplevelser og erfaringer av stor betydning for bedre pleie og omsorg. Det å yte omsorg handler også om å være kroppslig tilstede, skjerpet og ha full oppmerksomhet i handlingssituasjonen.

42