I møte for lukkede dører ved Stortinget den 16. mars var det flere ting på agendaen. Og etter at Stortingspresident Hambro hadde åpnet møtet, gav han ordet til statsminister og
utenriksminister Mowinckel som med en gang startet å diskutere Grønlandsspørsmålet og Sverdrupøyene. Men hovedtema for møtet var Bouvetøya, hvor saken skulle vurderes: om den var verdt å ta opp videre, om hva som stod på spill, hva britenes argument var, og hva det endelige svaret på noten av 16. februar skulle være.
Etter å ha gått inn på Grønlandsspørsmålet og Sverdrupøyene, gikk Mowinckel over til Antarktis-området og interessene der nede. Første sak på agendaen her var Norges interesser, og hvordan den pelagiske fangsten og den nye britiske sektorinndelingen påvirket disse.242
“The Ross Dependency” gjorde først og fremst at norske hvalfangere nå måtte søke lisens og konsesjoner innenfor sektoren, noe som allerede var vanlig innenfor Falklandssektoren. Dette var områder som Norge var de fremste brukere av, grunnet hvalfangsten. Hvordan den
moderne pelagiske fangsten og den britiske utvidelsen i Antarktis påvirket hvalfangsten, så vi på i de tidligere kapitlene. Men kort oppsummert var den moderne pelagiske fangsten
vanskelig å holde styr på, noe som førte til at det var lite som stod i veien for overfangst, en truet hvalbestand, og kanskje til og med utryddelse. Alt av råvarer hvalen hadde å by på kunne heller ikke utnyttes når den nye fangstteknikken ble tatt i bruk, noe som gjorde behovet for fangstutbytte større. I tillegg gjorde den konkurransen større, fordi flere nasjoner meldte seg på den nye fangsten. Dette truet Norges posisjon som fremste hvalfangernasjon i verden.
241 National Archives, Arkiv: CO 78: 179/9
242 Utenriksdepartementet, 1928, s.3-6
70
Den britiske sektorinndelingen gjorde nordmennene enda mer avhengig av Storbritannia på grunn av konsesjonene og lisensene. Dette likte allerede norske hvalfangstredere dårlig, fordi britene tjente millioner på nordmennenes bekostning.243 Derimot var det flere som foretrakk dette framfor den pelagiske fangsten, fordi man da kunne kontrollere hvalbestanden.
Britene drev også med hvalfangst, men holdt seg unna Antarktis, hvor nordmennene for det meste holdt på alene.244 For “The Ross Dependency”, eller Ross-sektoren, gav britene således ansvaret til New Zealand, som hadde formidlet at de ville gjøre hele området avhengig av lisens.245 Dette gjorde at prosessen for å søke lisens tok lengre tid enn normalt. Som nevnt gjorde Lars Christensen et forsøk på dette, men gav senere opp. I tillegg var det usikkert hvor mye områder som gikk under sektoren, i og med at den var mellom 160˚ østlige lengdegrad og 150˚ vestlige lengdegrad, og syd for 60˚ breddegrad.246 Dette gjorde at Bouvetøya ikke kunne være inkludert i sektoren, fordi den ligger på andre siden av Antarktis, i tillegg til å være alt for langt nord.
Den nye sektoren gjorde også at ruten hvor Amundsen hadde gått for å nå Sydpolen, var omringet av britisk-okkupert land. Amundsen hadde heist det norske flagg da han nådde det sydligste punktet. Som følger av dette lurte den norske regjeringen via en noteutveksling i 1925 på om sektorene hadde en begrensning sydover også. Amundsen hadde nemlig erklært hele platået for norsk besittelse i 1911, og selv om det ikke var regjeringens intensjon å okkupere platået, kunne det være av norsk interesse for senere tider. Derimot viste det seg at de britiske sektorgrensene nådde helt til Sydpolen. Britene hevdet at Ernest Shackleton som nådde platået i 1909, da hadde tatt platået i besittelse for den britiske krone.247 I 1925 hadde ikke Norge foreløpig noen interesser av Ross-sektoren, noe som kom i ettertid av denne lille noteutvekslingen. Dette førte til at en ny forespørsel ble sendt til den britiske regjering, om norsk prioritetskrav i henhold til Edward VIIs Land, som også ble avvist.248
Denne hendelsen gjorde den norske regjering oppmerksom på at det var på tide å fremheve norske interesser i Antarktis og Sørishavet, selv om Norge absolutt ikke ønsket noen strid
243 Riksarkivet: H8-B-4B/07 Bouvetøya Bind 1-2
244 Riksarkivet: H8-B-4B/07 Bouvetøya Bind 1-2
245 Utenriksdepartementet, 1928, s.4
246 Utenriksdepartementet, 1928, s.4
247 Utenriksdepartementet, 1928, s.5
248 Utenriksdepartementet, 1928, s.5
71 med Storbritannia. Men britenes avansering i nettopp disse områder stod i veien for den “(…) største økonomiske interesse, og nettopp den virksomhet (hvalfangsten) som knytter Norges navn til disse strøk, har hatt voksende betydning i de siste år.”249 Mowinckel sa videre at hvalfangsten hadde fått internasjonal oppmerksomhet, og mente at dette kunne avgjøre
fremtiden for denne typen virksomhet. I denne sammenheng var det viktig å understreke “(…) sitt internasjonale forhold til disse strøk.”250 Med denne avslutningen beveget statsministeren seg over til Bouvetøya, som han mente var en konsekvens av problemene ovenfor.
I gjennomgangen av Bouvetøya ble forsamlingen gjort oppmerksom på hvordan
forhandlingene hadde gått for seg hittil. Mowinckel gav et kort sammendrag av hvordan anneksjonen ble gjennomført, på hvilket grunnlag den ble planlagt, og Norris-argumentet til begge sidene i saken, som vi gikk igjennom i det forrige kapittelet. Han beveget seg også inn på den britiske sendemanns bemerkelse via noten av 13. februar angående rikskonferansen i London i 1926, hvor britene hadde meddelt sine sektorinndelinger. Uansett hadde dette ikke noe med Bouvetøya å gjøre i og med at øya er godt utenfor begge sektorer, men var heller en opplysning for at Norvegia skulle unngå å gjøre en gjentagende feil og annektere andre britiske områder.251 Mowinckel fortalte videre at noten av 16. februar foreløpig ikke var svart på, og at regjeringsskiftet etter Lykke-regjeringen hadde påvirket prosessen. Videre berettet han om Vogt sitt arbeid i London, og hans samtaler med utenriksminister Chamberlain. Det ble henvist her til utenriksministerens skuffelse over hvordan Norge hadde ført saken, og over at den norske regjering burde hatt viten om at Bouvetøya var britisk. Her stod statsministeren hardt på at regjeringen mente at anneksjonen av Bouvetøya var gjort på legitim bakgrunn.
Derimot mente han personlig at hele saken var skummel. Han verken likte den eller trodde at det var et taktisk diplomatisk fremstøt, og hadde drøftet over om det var “klok politikk”252 eller ikke, hvor han kom fram til det siste. Men allikevel mente Mowinckel at Norge hadde en god sak, og at det da var viktig for Norge å hevde sine interesser. Han trakk så tråder mellom Bouvet-spørsmålet og Sverdrupøyene.253 Som tidligere nevnt hadde Canada lagt
Sverdrupøyene under sin sektor av Arktis, enda det var nordmannen Otto Sverdrup som hadde
249 Utenriksdepartementet, 1928, s.6
250 Utenriksdepartementet, 1928, s.6
251 Utenriksdepartementet, 1928, s.7
252 Utenriksdepartementet, 1928, s.8
253 Utenriksdepartementet, 1928, s.8
72
oppdaget, okkupert og heist det norske flagg på disse øyer. Men det var en annen sak som lignet Bouvet-spørsmålet enda mer enn Sverdrupøyene.