The Law Journal publiserte 25. februar 1928, artikkelen “Occupation & Ownership” hvor det diskuteres om hvor lenge et fravær fra en okkupert øy kan være.230 Artikkelen bruker Tristan Da Cunha som et eksempel, en øygruppe i Atlanterhavet Storbritannia annekterte i 1815.
Siden okkupasjonen tok det nesten hundre år før noen satte fot på øya igjen, og
problemstillingen var da om øya ville fortsatt være britisk om en annen nasjon okkuperte den.
Ifølge forfatteren ville det være vanskelig å si at øya var britisk hvis det kun var et papir som beviste dette. Beviset burde være av større art, enten et flagg, en bebyggelse eller lignende.
Og i tillegg burde en okkupasjon ha som mål å returnere til øya.231 Derimot lener artikkelen seg for at Tristan Da Cunha fortsatt skulle være britisk. Til tross for at ingen hadde satt fot på øya siden okkupasjonen.
Dette åpner uansett opp for debatten om okkupasjonen, som i Bouvetøyas tilfelle var over hundre år gammel, fortsatt gjaldt. I dette tilfelle kan man referere til et britisk
korrespondentbrev fra 19. mai 1928, hvor det stod at: “We have not revived our rights for so long that they are almost extinct.”232 Med dette kan vi bevege oss videre på det grunnlaget av at etter 1917 hadde den britiske regjeringen aldri videreformidlet sin konklusjon vedrørende Bouvetøya før 1928, til tross for hvor mange sjanser de hadde hatt. Et godt eksempel på dette er konferansen i London 1926, hvor både Ross-sektoren ble fastsatt, og Falklandssektoren påminnet. Det hadde kostet britene ingenting å nevne i sammenheng med disse sektorene, at Bouvetøya, Lindsay og Liverpool var en og samme øy, og nå britisk biland.
5.8 Konklusjon
Når det kommer til hovedargumentet til hver av partene i Bouvet-saken, gikk argumentet nok mer i britenes favør. Man kunne med ganske stor sikkerhet si at Bouvet, Liverpool og Lindsay var en og samme øy på denne tiden. Som nevnt var orienteringene når oppdagelsene ble gjort, ofte feil. Å sette posisjonen på øyer var vanskelig, og endte ofte i lignende situasjoner som Bouvetøya, der flere forsøkte å okkupere samme øy. Men når Valdivia-ekspedisjonen satte ut
230 Riksarkivet: H8-B-4B/07 Bouvetøya Bind 1-2
231 Riksarkivet: H8-B-4B/07 Bouvetøya Bind 1-2
232 Scott Polar Research Institute, Arkiv: MS 397/34/2
64
på sin lange reise, var ikke dette lenger et problem. Og deres konklusjon på at de tre øyene var en og samme, var høyst sannsynlig.
Det større spørsmålet var om Norris gikk i land på Liverpool eller Thompson. Basert på journalutdragene kan man med sikkerhet si at det var Liverpool som ble okkupert, utenom ett:
I Ross sitt utdrag er det vanskelig å avgjøre hvilken øy som ble gått i land på. Likevel kan man si at både britenes og nordmennenes argumentasjon vedrørende Ross, begge henger i en tynn tråd om man ikke setter den i kontekst med de andre utdragene. Men i og med at
troverdigheten rundt disse journalene er vanskelig å avgjøre, er det ikke nødvendigvis riktig å sette Ross inn i denne konteksten. Journalutdragene fra Scott Polar Research Institute er tuklet for mye med for å kunne behandle dem som troverdige. I tillegg står det i det lengste
journalutdraget at det er et mer utfyllende utdrag av Ross sin gjenfortelling. Derimot kan man basere det hele på Thompsonøyas ikke-eksisterende tilstedeværelse, og Horsburghs tidlige redegjørelse av at det nettopp var Liverpool Norris gikk i land på. Til tross for at Horsburgh skrev feil koordinater, kan ikke informasjonen hans ha kommet ut av intet. Men vender vi tilbake til Ross, har hans avhandling mest sannsynlig satt etterkommende forskere på villspor.
Mesteparten av litteraturen skrevet om Bouvetøya i ettertid av Ross, var basert på A Voyage of Discovery. Ikke nok med at Ross tydeligvis var tvilsom, noe som støttes av hans blanding av sydvest og sydøst, men som for så vidt også bare kan være en uskyldig feil fra hans side. Man kan også ut i fra hans utdrag, i midlertid dra hvilken som helst konklusjon om hvilken øy Norris gikk i land på. Det er dette som har skapt spliden mellom forskningslitteraturen i ettertid. Norris landet på Bouvet, fordi Liverpool er den samme øya, og Thompson eksisterer ikke. I tillegg er det mye bevis for at Norvegia, under deres ekspedisjon, gikk i land akkurat samme sted som hvor Norris fortalte han hadde gått i land: Sydvestenden. Det som da avgjør argumentet mellom de to nasjonene, er det rettslige.
Om øya ble okkupert formelt eller ikke, er enda vanskeligere å avgjøre enn hvilken av øyene det var Norris gikk i land på. Horsburgh mente som nevnt at Norris okkuperte den formelt.
Men i motsetning til grunnlaget han har basert seg på ovenfor, er dette noe som han kan ha formodet: at det er slik det ble gjort. Basert på at han således har skrevet ned avvikende koordinater fra de koordinatene som faktisk var, er dette noe man ikke kan belage seg på er riktig. Aagaard skrev som sagt at han ikke mente at Norris tok øya formelt, men hvor han hentet dette fra, står det ikke noe om.
65 Ut ifra dette kan man verken konkludere med at Norris tok den formelt eller ikke. Men basert på at dette var på et oppdrag fra Enderby Brothers, og at meddelelsen om okkupasjonen deretter ikke gikk noe lengre enn til Admiralty, kan man ganske sikkert si at Norris ikke hadde britisk bemyndigelse. At det var usikkerheten på området som gjorde at beskjeden ikke gikk videre fra Admiralty, kan også ha spilt en rolle i det. Men i og med at Horsburgh visste at de tre øyene var en og samme, er dette tvilsomt, for det viser jo at man på hans tid hadde en anelse. Likevel kan det jo alltid ha vært en usikkerhet rundt det hele. Og i og med at
usikkerheten var tilstede, kan det hende at Admiralty ikke ville ta noen drastiske steg før man visste med sikkerhet at det bare var én øy i området. Noe man først visste med sikkerhet etter Valdivia-ekspedisjonen.
Uansett om okkupasjonen var formell eller ikke, er det også viktig å avgjøre hvor lenge man kan holde på en okkupasjon uten å ha noen intensjon om å vende tilbake til øya, og utnytte den. I artikkelen til The Law Journal var det som sagt nettopp dette spørsmålet som ble tatt opp, der den sa seg enig i at en intensjon om tilbakevending måtte være tilstede. Derimot er det vanskelig å sette en tidsbegrensning. Ut ifra artikkelen mente den at Tristan Da Cunha-okkupasjonen fortsatt var i virkning, men dette var jo en okkupasjon yngre en hundre år. Og siden den var akkurat under hundre år, kan man vel si at hundre år er en fin grense å sette.
Norris sin okkupasjon var to år eldre enn dette igjen. Derimot var det ikke noen skreven regel om hvor lang tid det tok før en okkupasjon som ikke var oppfulgt, gikk ut på dato. Det som gjaldt som en skreven regel, var meddelelse om okkupasjoner til andre nasjoner som kunne ha interesser her. Storbritannia meldte ikke fra om sitt overherredømme over Bouvet etter 1917, selv om det da var konkludert med at den var britisk av okkupasjon.
Ut i fra dette, og at den britiske regjering ved flere anledninger hadde hatt muligheten til å videreformidle sin gjenoppdagede okkupasjon, og ikke minst kunne gjort det så enkelt som å sende ut en note, kan det konkluderes med at den britiske okkupasjonen ikke lenger var gyldig, fordi den ikke var blitt orientert om på et internasjonalt nivå.
Det er nettopp rettsmidlene som videre skulle bli sentrale gjennom hele noteutvekslingen mellom den britiske og norske regjerningen angående Bouvetøya. Og de stod også sentralt i diskusjonen som gikk for seg bak lukkede dører på Stortinget 16. mars 1928. Men et høyere
66
prioritert spørsmål rundt øya var om de økonomiske verdiene som lå til grunn i saken, var verdt konflikten med britene. Det er nettopp dette møtet og den videre noteutvekslingen vi skal ta for oss i neste kapittel.
67
6 Avsluttende forhandlinger
Etter noten av 16. februar fra den britiske regjering til den norske, var det et stort spørsmål om den norske regjering hadde gjort det riktige i sitt valg ved å utfordre britene vedrørende
Bouvetøya. For så å svare på dette spørsmålet avholdt Stortinget et møte for lukkede dører den 16. mars 1928. Her ble det også tatt opp visse saker i sammenheng med Bouvetøya, som kunne være avgjørende for om Bouvet-spørsmålet var verdt å følge opp eller ikke. Med i vurderingen var de økonomiske, politiske og rettslige konsekvensene saken eventuelt kunne føre med seg, og om dette ville gå i en positiv eller negativ retning for Norge.