I tillegg til den kvantitative tilnærminga til materialet vil jeg i denne un-dersøkelsen bruke kvalitativ metode. “Kvalitative metoder settes jo gjerne opp i kontrast til kvantitative metoder, og en sier at opptelling spiller en helt underordnet rolle ved bruken av kvalitative metoder” (Repstad (1993:10).
Han skriver videre at “selve ordet kvalitativ viser til kvalitetene, det vil si egenskapene eller karaktertrekkene ved fenomenene”. Innafor denne meto-den er ikke opptelling et like sentralt grep om materialet. I større grad har forskeren her et individfokus der intervjuet er en viktig tilnærmingsm˚ate til spr˚akbruken.
Repstad (1993:10) sier at ˚a “kvantifisere er s˚a sentralt i menneskelig tan-kevirksomhet at en vanskelig kommer unna det lenge av gangen”, og videre at
“n˚ar vi snakker om at hensynet til opptelling er underordnet, mener vi at den systematiske bruk av tall som hjelpemiddel for analysen er fraværende i kva-litative metoder”. Repstad har en langt mer presis definisjon av kvantitativ
forsking enn Trost (1993). Trost (op.cit:7) mener at siden enhver mengde-abstrahering nødvendigvis medfører en viss oppfatning av tall, er dette nok til at man kan kalle det kvantifisering. Repstad p˚a sin side sier at det m˚a være faktiske tall representert for at det kan kalles kvantitativ forsking, og dermed at den kvalitative tilnærminga kjennetegnes av fraværet av disse tallene.
Forholdet mellom forskeren og miljøet eller den enkeltpersonen det forskes p˚a varierer etter hvilken tilnærming man anvender. Innafor den kvalitative tradisjonen ønsker forskeren ˚a oppn˚a et mest mulig nært og “naturlig” forhold til forskingsobjektet ettersom det ofte er sm˚a miljø og deres hverdag man studerer. Ønsker man ˚a studere spr˚aket som sosialt fenomen, m˚a forskeren nødvendigvis ha tilgang p˚a de situasjoner der spr˚aket brukes som sosialt middel. Dette sier Mæhlum (1992:101) er sentralt for ei kvalitativt orientert datainnsamling der det mest karakteristiske er “ønsket om ˚a oppn˚a et i størst mulig grad subjekt-subjekt-forhold”.
Fordi valg av metode ikke er noen selvfølgelighet, og fordi valget foretas ut fra problemstilling og informantutvalg, er det viktig med ei metodepresi-sering. “Det sentrale i et sosiolingvistisk studium blir derfor ˚a kartlegge de ekstralingvistiske forhold som p˚avirker spr˚akbruken, slik at en kan beskrive variasjon p˚a bakgrunn av den sosiale matrisen spr˚aket er nedfelt i,” sier Jen-sen (1999:25). Forholdet mellom spr˚ak og samfunn eller spr˚ak og individ er det overordnede perspektivet i denne type undersøkelser. Grønmo (1982:95) sier at metodene svært ofte kan “gjensidig supplere hverandre, særlig i for-bindelse med ulike typer av lokalsamfunnsstudier”.
Jeg ønsker i denne undersøkelsen ˚a kombinere kvantitative og kvalitative metodegrep. Jeg vil b˚ade gjøre kvalitative intervjuer med informantene og kvantifisere bruken av bestemte spr˚aktrekk i dialekten deres. Dette medfører at denne undersøkelsen vil være metodisk todelt.
4.2.1 Det kvalitative forskningsintervjuet
Ettersom den kvalitative metoden tar utgangspunkt i et nært forhold mellom forsker og informant, vil en av forutsetningene for denne metoden være at
re-lasjonen utgjør et kommunikasjonsfelleskap. Dette felleskapet skapes innafor rammene av det kvalitative forskningsintervjuet. Det sentrale i denne typen undersøkelser er derfor at interaksjonen mellom de to partene i en intervju-situasjon foreg˚ar mellom “to samhandlende subjekter” (Mæhlum 1992:142).
Grønmo (1982:105) sier at et av hovedprinsippene bak denne typen intervju er at “hver enkelt respondent behandles ut fra sin egenart”. Videre hevder han at “de stimuli- eller spørsm˚al- som intervjueren presenterer, skal være tilpasset den enkelte respondents egne forutsetninger og premisser”.
Det kvalitative forskningsintervjuet representerer i motsetning til and-re intervjutyper en halvstrukturert intervjusituasjon. Det kan ofte ligge en intervju-gaid til grunn for samtalen, men spørsm˚al og samtale tilpasses etter den enkelte situasjon, tema og informant. Forskeren kan til en viss grad styre tema inn p˚a bestemte forhold, men stiller ofte relativt ˚apne spørsm˚al for ˚a unng˚a ˚a p˚avirke den som blir intervjuet. Dette medfører at den som gjør inter-vjuet f˚ar en sentral posisjon ettersom strukturen ikke er fastlagt p˚a forh˚and.
Her ligger det ogs˚a ei utfordring i ˚a ikke styre samtalen s˚a mye at informan-ten blir ledet til ˚a svare eller akkomodere i retning av forskeren. “Sentralt her st˚ar den tendensen vi har til ˚a inng˚a i en viss grad av interaksjonell synkro-nisering med v˚are kommunikasjonspartnere,” sier Mæhlum (1992:143). Hun p˚apeker at i mangelen p˚a struktur er en av farene at de sosiale omgivelsene kan komme til ˚a influere b˚ade meningsinnhold og talem˚al. Dette unng˚as først og fremst ved ˚a stille ˚apne spørm˚al, der det ikke legges bestemte føringer p˚a svaret.
Grønmo (1982:101) sier at
kvalitative tilnærminger - basert p˚a et fleksibelt design og et nært og sensitivt forhold til kilden - skulle gi gode muligheter til relevante tolk-ninger. Datainnsamlinga kan styres slik at den resulterer i informasjon som er mest mulig dekkende i forhold til b˚ade undersøkelsens problem-stillinger og kildens egenart.
Den ˚apne strukturen i intervjuet gjør at forskeren kan f˚a utdypet ulike problemstillinger som dukker opp underveis. Det medfører at flere sider ved
problemstillingen kan bli belyst, men det fører ogs˚a til at intervjuet kan bli lite fokusert, og derfor vanskelig ˚a sammenligne med andre intervjuer i samme undersøkelse. I informantgruppa fra Lyngen ble hvert intervju tilpasset den enkelte informant. Dette gjorde at hver enkelt fikk snakke relativt fritt innafor visse rammer. Samtidig medførte denne tilnærminga at det ble store ulikheter i tema og lengde p˚a intervjuene, noe som igjen førte til at det ble vanskelig ˚a sammenlikne utsagnene ut over kvantifiseringen av de spr˚aklige variablene.