Kule av sibirkornell med røde bær

I utkanten av Hundremeterskogen fant jeg busker med sterkt rødfargede kvister. Det var Sibirkornell, som vanligvis er en hageplante. Da jeg samlet inn materiale for et arbeid, oppdaget jeg at de buskene som hadde stått i sterkest sol, var de rødeste, mens de som var i konstant skygge var mer brune og grønne i farge. Det var også bare de nyeste skuddene som hadde den spesielle rødfargen (fig 37). Fargen ville komme i vakker komplementær fargekontrast til alt det grønne i skogen.

Arbeidet med å flette en kule startet, og jeg trengte et hjelpemiddel for å holde kvistene samlet. Jeg fant et rødt ullgarn som harmonerte bra med greinene og brukte det for å knytte greiner sammen. Starten på flettingen er ujamn. Jeg holder et indre bilde av en kule mens jeg fletter kvist etter kvist inn mellom de andre. Som om jeg forsøker å la tankene styre formen som hendene skaper. Jeg må bruke stor kraft inn mot kula, stramme opp konveks flate. Der kulen har flate eller mer konkave partier må det fylles ut med mer kvist.

For å gi kula et særpreg samlet jeg røde asal- bær og nyper, som jeg tredde på en tråd og festet i overflaten i et slyngende mønster. (fig. 38 og 39)

Figur 37. Sibirkornell Figur 38. og 39. Røde bær ble samlet og festet på kula.

___

65

Nypene er vanskelig å stikke nåla gjennom, de er fylt med harde små frø. Jeg må bruke knipetang for å trekke nåla ut av nypene. Asalbærene er saftige, og lette å stikke

igjennom.

Jeg hadde ennå ikke planlagt hvor arbeidet skulle plasseres, så når kula var ferdig forsøkte jeg flere ulike steder i skogen. Jeg hang den i en selje, som stod å toppen av en skråning, (fig.40) men stedet passet liksom ikke. Føler meg like uformelig stor som den gang da jeg gikk med trillinger i magen. Jeg la den i sentrum av Torus, som jeg hadde laget tidligere, (fig.41) og inntil en trestamme(fig.42). Da kula havnet i mellomrommet mellom to gamle graner falt noe på plass, det var en nesten magisk opplevelse av å ha funnet det rette stedet. (fig.43) Kula ble liggende mellom trærne et par

Figur 40. I en skråning Figur 41. I Torus’ navle

___

66

Figur 42. Inntil en trerot Figur 43. Hjemme! I rommet mellom to graner dager, før jeg kom på at den kunne henges opp over bakken. Jeg kilte fast en tynn stokk mellom granleggene, i ca. 3meters høyde, og hang kula fra den. Dette så enda mer riktig ut, linjene i granenes stammer og røtter fulgte kulas form. Det røde kontrasterte med det grønne (fig.44).

Figur 44. Opplevelsen av å ha funnet rett sted. Figur 45. Grafisk uttrykk

___

67

På høsten skjedde det noe, kula hadde falt ned, med tverrstokk og snøre. Noen hadde lagt den pent opp i Torusen som står like ved. Jeg undret en stund, men så sanset jeg hvordan de høye grantoppene bølget i vinden. Som et svevende hav av bølger, som også beveget seg nedover i stammene. Tverrstokken hadde løsnet i disse massive

bølgebevegelsene. Jeg var svært glad for at noen hadde lagt kula et trygt sted, så nå kunne jeg feste stokken med fleksibel hyssing, og kula ville tåle en høststorm.

Når snøen la seg, avslørte det mange spor rundt kula. Spor i snøen viser høy aktivitet fra ekorn, og et rådyr har passert mellom trestammene, og har nok gitt kula et dytt for å komme fram.(fig.46)

Noen små støvelpor viste at noen har stått og dyttet på kula.

Kula pendler og snurrer i luftstrømningene, den er aldri i ro. Når snøen la seg dypere, dannet det seg snøformasjoner i området rundt, mens akkurat i rommet der kula henger, er det svært lite snø. Det kan se ut som den har påvirket vinden i de helt nære

omgivelsene(fig.48). Jeg hadde forventet at den skulle snø ned, og at snøret kanskje ville ryke når snøen sank sammen på ettervinteren.

De tynne greinene i fletningen går på kryss og tvers. Når jeg tittet opp gjennom kula sto greinene mørke i kontrast mot himmelen og tretoppene(fig.45). I møte med snøen fikk den røde fargen en ny kontrastvirkning(fig.47).

Figur 46. dyrespor inntil kula. Figur 47. Hvit snø mot rød fletning.

___

68

Figur 48. Snøen la seg aldri dyp under kula.

Mens jeg flettet, hadde jeg tanker om at dette ble som en rød prikk i skogen. I

kunstverdenen er en rød prikk et symbol på at verket er solgt til en fastsatt pris. Dette blir en kommentar til verdidebatten om både naturens og kunstens rolle i samfunnet.

Her i skogen kan en ikke fastsette en bestemt pengeverdi på et kunstverk.

Når kulen fant sin plass mellom grantrærne, ble den som en pendel som måler tiden.

Rommet mellom trærne blir som en klokkekasse på et gammelt bestefarsur. I skogen går tiden umerkelig, mens endringer i årstider gir stadig nye kvaliteter til skogen.

Til sist kan sola trekkes fram som en egen kraft. Den store rødglødende kula som svever over skogen. Sola gir lyset, som er en livsbetingelse for alt liv, i skogen og verden.

Didaktisk refleksjon: Å flette denne kula var ganske krevende. Med naturvokste materialer er det en utfordring å skape rene geometriske former. Jeg tenker at dette arbeidet passer for de eldste elevene. Jakten på røde kvister er derimot en oppgave for alle aldre, det samme med å finne røde bær og træ perlekjeder. Nyper viste seg å være uegnet da de var svært harde. Kanskje ville det hjulpet å lage hull med bor først.

Opplevelse av farge med alle de røde bærene kan derimot invitere til andre utprøvinger og uttrykk.

___

69

Tabell 4. Analyse av Kule av sibirkornell

Sted

___

70