Kritikk  av  metode  og  datamaterialet

Et særtrekk ved kvalitativ forskning er at forskeren er nærmere informantene, og forholder seg mer subjektivt til informantenes opplevelse, enn i kvantitativ forskning. En av forskerne er en del av politietaten og kjenner til, på kolleganivå, noen av informantene og til dels deres arbeidssituasjon. Forskeren kan derfor i større grad gå i dybden på det enkelte fenomen. Det å holde distanse og upartiskhet når en forsker på «hjemmebane» er imidlertid en utfordring. I tillegg kan det å være «ekspert» på sitt eget felt også være problematisk i forskningen (Repstad 2014, s.39). I følge teorien (Repstad 1993 sitert i Jacobsen 2005, s. 40) er det derimot ikke snakk om at en må velge mellom nærhet eller distanse. Situasjonen fordrer imidlertid en evne til å bevege seg mellom de to idealene. Nærheten er viktig for å forstå den undersøktes virkelighet, mens avstanden er også viktig for å sette denne oppfatningen inn i et videre perspektiv. I dette tilfellet er ikke forskeren selv politiutdannet og dermed heller ikke

på detaljnivå med respondentene arbeidshverdag, i tillegg jobber ikke forskeren sammen med noen av respondentene i det daglige. Med over 800 ansatte i distriktet er det mange mer eller mindre kjente kolleger en treffer i arbeidshverdagen, og ingen av respondentene var nært kjent av forskeren. Repstad (2014, s.39) sier at disse innvendingene mot å forske på

hjemmebane ikke nødvendigvis skal forhindre en å sette i gang, men at de heller er noe vi må huske på underveis i forskningen. En fordel med å forske på hjemmebane som Repstad (2014, s.39) fremhever er at forhåndskjennskap til miljøet en skal forske på kan være positivt ved at forskeren bedre forstår hva som skjer og at en kan unngå feilslutninger og misforståelser.

Det er flere ulemper med telefonintervjuer.(Jacobsen 2005, s. 143). Undersøkelser viser at det kan være lettere å lyve eller lure intervjueren ved telefonintervju (Frey & Oishi 1995 sitert i Jacobsen 2011, s.143). Det er også nevnt at det for respondentene ofte er lettere å snakke om følsomme temaer i ansikt-til-ansikt intervjuer. Imidlertid anså vi ikke våre temaer som spesielt følsomme siden de ikke var av personlig art. Dermed tilla vi ikke dette punktet avgjørende vekt. Kostnadsspørsmålet med en reise for våre respondenter, eller eventuelt for oss to forskere, ble vektlagt sterkere. I tillegg sparte vi mye tid ved å foreta telefonintervjuer. Et annet problem med telefonintervjuer er at vi som forskere mister muligheten til å se hvordan respondenten reagerer og opptrer under intervjuseansen. Det er lettere å vurdere situasjonen og avgjøre om en bør be om utdyping av et spørsmål eller ikke dersom en sitter ansikt-til-ansikt med respondentene (Jacobsen 2005, s.144). Dette er mulighet vi ikke har hatt ved å gjennomføre telefonintervjuer, og det medfører en klar ulempe. Et annet aspekt som Jacobsen (2005, s. 144) nevner er at en ved telefonintervju unngår den såkalte «intervjueffekten».

Denne «innebærer at intervjuerens fysiske nærvær kan medvirke til at intervjuobjektet opptrer mer unormalt». Ved telefonintervju slipper en at respondenten finner på noe for å tilfredsstille intervjueren, hvis han for eksempel skulle oppfatte at intervjueren kjeder seg eller lignende.

Ved bruk av intervjuer er utfallet i stor grad avhengig av fortrolighet mellom intervjuer og respondent. Intervjuer vil alltid være med på å konstruere intervjusituasjonen og dermed påvirke utfallet av intervjuet. For å minske effekten av dette, valgte vi at det var den samme personen som foretok alle intervjuene og at den andre kom med oppfølgingsspørsmål der det var naturlig og/eller nødvending. En annen fordel med åpne intervjuer er at vi kan møte respondentene med en viss åpenhet overfor holdninger og tanker om emnet. Intervjuet blir da mindre styrt av vår egen oppfatning av temaet. Noen av respondentene svarte så og si kun på de spørsmål som ble stilt, mens de fleste reflekterte og assosierte over emnene våre. De

respondentene som reflekterte ga oss en dypere innsikt i kunnskapen, interessen og engasjementet de hadde rundt emnet.

4.7.1 Rollekonflikt    

Vi var spesielt oppmerksom på den ene forskerens rolle som politiansatt og forsker da vi skulle undersøke kollegers erfaringer. Endel av informantene våre er også kolleger denne ene forskeren kjenner mer eller mindre godt fra før, selv om de ikke har jobbet direkte sammen.

Jacobsen (2005, s.149) mener at for å få til en mer åpen informasjonsutveksling mellom forsker og respondentene er det nødvendig med tillit mellom intervjuobjekt og intervjuer.

Tillit er noe som skapes over tid. Tillitsaspektet er det altså all grunn til å tro at vi har dekket så godt som vi kan på grunn av det kollegiale kjennskapet intervjuobjektene har til den ene forskeren.

Vi var i forkant noe bekymret for om respondentene ville føle seg presset til å stille til intervju fordi vi kjente til hverandre fra før. Imidlertid syntes respondentene temaet var spennende og de svarte overbevisende på at de gjerne ville stille til intervju. I tillegg tok vi først kontakt med respondentene via mail og la opp til at det var greit å ikke svare positivt på henvendelsen.

Et par av de første respondentene vi kontaktet valgte også å gjøre dette, da de mente at de enten ikke hadde noe å bidra med eller at de ikke hadde tid.

Kjennskap til informantene kan imidlertid være en ekstra utfordring, da det kan være fare for å tillegge det de forteller en fortolkende tilnærming ved gjengivelse av datamaterialet. Det var derfor viktig for oss å bruke diktafon for å skille tydelig mellom det informantene faktisk sa og våre egne tolkninger av utsagnene i analysens neste fase. Det er svært viktig å være bevisst dette skillet, så en leser til en hver tid skal vite hvem sin stemme vi refererer til. Når et

forskningsprosjekt er basert på kvalitativ metode, setter det strenge krav til forskeren.

Den ene forskeren opplevde at hun hadde lett for å få empatisk forståelse for erfaringene som respondentene fortalte om. Jacobsen skriver at man i slike situasjoner kan miste den

akademiske distansen og få personlige interesser i det som skjer på feltet (Repstad, 2007).

Med innsikt i denne faren prøvde vi å være ekstra bevisst dette i arbeidet med undersøkelsen.

På den andre siden sier Repstad (2007) også at man ikke skal undervurdere de positive sidene ved å forske på hjemmebane. Han hevder at personlig engasjement kan gi utholdenhet og

motivasjon i prosessen. Den rene forskerrollen i samfunnsvitenskapene er ifølge Repstad (2007) en fiksjon. Han mener at en forsker som er tilknyttet samme organisasjon som respondentene vil ha mer intime og sosiale bånd til respondentene enn en forsker som kommer utenfra. En ulempe kan likevel være at den ene forskeren i sin analyse preges av forholdet til etaten. Fremtidsbildene som vi kom frem til sammen med respondentene kan ubevisst være alternativer som vil fremme forskerens eget syn på etaten og utfordringene den står overfor. Forskeren kan være for involvert i respondentenes måte å snakke på slik at hun overser sentrale elementer i det som blir sagt. Dette har vi vært bevisst på i prosessen og valgte at denne forskeren kun var observatør under intervjuene slik at hennes forforståelse ikke skulle påvirke resultatene fra undersøkelsen. Vi har i tillegg hele tiden under prosessen med innsamling av data og analysen vært to slik at dette nærhetsaspektet eventuelt skulle bli mindre dominerende og ikke påvirke undersøkelsen vår.