Den franske sosiolog og antropolog Pierre Bourdieu (1930 — 2002) utviklet teorien om habitus og kapitalformene. Bourdieu kaller kapital for akkumulert arbeid i materialisert eller kroppsliggjort form, og uttaler at det er umulig å gjøre rede for den sosiale verden uten gjennom kapitalformene (Bourdieu, 2006, s. 6). Han deler kapitalformene inn i tre; kulturell kapital (kan omsettes til
økonomisk kapital og formaliseres i utdanning), sosial kapital (sosiale forbindelser som er omsettbare til økonomisk kapital og utmerkelser/titler) og økonomisk kapital (kan omsettes til penger og eiendom) (Bourdieu, 2006, s. 7-8).
Han deler videre inn kulturell kapital i tre former eller tilstander; den kroppsliggjorte, den objektiverte og den institusjonaliserte (Bourdieu, 2006, s. 5-8). Den kroppsliggjorte tilstanden er som begrepet tilsier – en kroppsliggjøring av den kulturelle kapitalen, der kulturen inkorporeres i en innprentingsprosess som tar tid. Dette er en individuell prosess som ikke kan utføres av andre. Når kapitalen er blitt en integrert del av personen har den blitt til habitus. Habitus er tillærte måter å
___
41
tenke og handle på som blir til væremåter. Disse væremåtene blir innprentet og forankret helt fra barndommen. Ens habitus er ikke overførbar til andre og dør med sin eier. En slik kulturell kapital kombinerer arvede medfødte egenskaper med tilegnede egenskaper. Den objektiverte tilstand til kulturell kapital kan være bøker, malerier, instrumenter osv., og defineres i relasjon til den
kroppsliggjorte kapitalen. Slik objektiv materiell kapital er overførbar i form av eierskap. Kulturelle materielle goder kan dermed tilegnes med økonomisk kapital, og med symbolsk kapital – som forutsetter inkorporert kulturell kapital (Bourdieu, 2006, s. 13). Den siste tilstanden er
institusjonalisert tilstand – kulturell kapital objektivert i akademiske kvalifikasjoner eller utdanning.
Dette er et sertifikat for kulturell kompetanse «som overfører på sin besitter en konstant juridisk garantert kulturell verdi» (Bourdieu, 2006, s. 15).
Sosial kapital kaller han ressursene som er tilgjengelige for deltagere i grupper eller nettverk. I slike grupperinger eksisterer et nett av etablerte relasjoner i en felles eid kapital der aktørene støtter hverandre. Manerer, holdninger og måten å snakke på i gruppen kan høre innunder sosial kapital.
En slik gruppe kan være familie, skoleklasse, parti, et jaktlag el.l. En forutsetning for reproduksjon av sosial kapital er en konstant sosialisering. Den sosiale kapitalens størrelse avhenger av en
kombinasjon av størrelsen på det sosiale nettverket og størrelsen på kapitalformene han eller hun besitter (Bourdieu, 2006, s. 17-19).
Alle kapitalformene forutsetter økonomisk kapital mener Bourdieu. Konvertering av økonomisk kapital til kulturell kapital vil forutsette bruk av tid, i eksempelvis lange sosiale læringsprosesser som utdanning, men være mulig kun hvis økonomisk kapital er tilstede (Bourdieu, 2006, s. 24).
Bourdieu så på den enkeltes klassetilhørighet eller posisjon i samfunnet som avhengig av
vedkommendes kulturelle, økonomiske eller sosiale kapital. Bourdieu så det sosiale rommet som oppdelt i felt med hver sin kapitalform og tilhørende aktører. Det sosiale spillet mellom feltene utgjør en maktkamp om sosial kapital og innflytelse, og opprettholder sosiale strukturer i samfunnet (Scott Sørensen et al., 2008, s. 76)
Strukturer som er knyttet til sosial og kulturell kapital sammenfatter Bourdieu i en symbolsk kapital.
Symbolsk kapital er summen av verdier, tradisjoner, kunnskap og sosialt nettverk (Bourdieu, 2006, s. 8). Når den symbolske kapital er blitt en del av oss, og påvirker vår væremåte og våre
tolkningsmønstre, har den blitt vår habitus. Hver kultur har sin form for symbolsk kapital, sin
___
42
habitus. I boka Distinksjonen fra 1979, går Bourdieu inn i begrepet habitus og viser hvordan smak og behag opptrer forskjellig i de ulike sosiale klassene. Uttrykk for personlig smak blir uttrykk for habitus og sosial tilhørighet, som synliggjør forskjeller eller distinksjoner mellom mennesker: 11
[...] habitusformene innebærer ... ulike prinsipper for klassifiseringer, ulike prinsipper for anskuelse og for inndelinger, og ulik smak. De skaper forskjeller mellom det som er bra og det som er dårlig, mellom det gode og det onde, mellom det fornemme og det vulgære osv. – men vurderingene er ikke de samme (Bourdieu, 1995, s. 37).
Friluftslivsforsker Bjørn Tordsson mener at Bourdieus teori impliserer at i et samfunn som ikke preges av store økonomiske forskjeller vil spørsmålet om god smak bli desto viktigere, som «en siste barriere mellom sosiale grupper» (Tordsson, 2010, s. 270).
Bourdieu var opptatt av hvordan makt og dominans etablereres i samfunnet, og hvordan de skjulte mekanismene fungerer i kampen om hegemoni. Trass i at Bourdieus teori henvender seg til det mer klassedelte franske samfunnet, fant jeg hans teori relevant å benytte i analysen. Jeg anvender Bourdieus teori om kapitalformene, habitus og sosiale felt, for å analysere aktørenes ulike roller og maktposisjoner: turistverten, sauebonden, politisk og administrativt nivå i kommune og
fylkeskommune, fjelloppsynsmann, DNT og DNTs oppsynsmann på Gråhøgdbu.
11 Det franske ordet distinction har flere betydninger: forskjell/skille og distingvert/fornemhet – en måte å skille seg fra andre på. Det kan også bety utmerkelse/hedersbevisning.
___
43
5 Analyse
Debatten rundt Gråhøgdbu startet med plassering og bygging i 1967, og vedvarte frem til stenging og nedlegging av hytta i 2020, og flytting til Maihaugen i 2021. DNT-arkivet om Gråhøgdbu
omhandler saksmessig i størst omfang prosessen rundt etablering av selvbetjeningshytta Gråhøgdbu i 1967, og i noe mindre grad prosessen som førte til stenging og flytting av hytta.12 Innholdet i debatten har endret seg undervegs, men bygger på de samme temaene både i 1967 og fram mot 2020. Diskusjonene dreier seg om eksistensen til selve hytta, men det er likevel et mer underordnet tema. Hoveddiskusjonen dreier seg om villreinen, og hvor stor grad av hensyntagen denne arten skulle få. Analysen omhandler hvilke natursyn som blir dominerende og får betydning i kampen om naturen på Venabygdsfjellet. Analysen er delt inn ulike kapitler: kapittel 5.1 og 5.2 omhandler etablering og stenging av Gråhøgdbu, og kapittel 5.3 er en diskursanalyse.
Først går jeg gjennom DNT-arkivet og skriver historien om etableringen i 1967 ut fra dette
materialet. Deretter tar jeg for meg arkivmaterialet som omhandler prosessen fram mot stenging i 2020 og vedtak om flytting. Jeg velger derfor å gruppere dette materialet i to tidsbolker, 1967 og 2020.