Spørsmål:
I følge forskriftens § 5 kan viltfondmidler brukes til å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt - ofte etter påkjørsler. Store deler av fondsmidlene i mange kommuner går til dette formålet, og det blir lite igjen til reelle viltformål. Denne praksisen strider med manges oppfatning av hva slike midler burde gått til.
Vil statsråden se nærmere på anvendelsen av vilt-fondsmidlene, og vil hun eventuelt ta initiativ til å endre denne?
Begrunnelse:
Forskrift om kommunale og fylkeskommunale viltfond og fellingsavgift for elg og hjort sier bl.a.:
"§ 5.Disponering av fylkeskommunale og kommunale vilt-fond
a. Fondet kan brukes til:
- Tilskudd til tiltak for å fremme viltforvaltning, styrke kunnskapen om viltet, jaktorganisering m.m. i kommunen og nabokommuner gjennom samarbeid i regi av organisasjoner, enkeltpersoner eller kommunen selv.
- Å dekke kommunens utgifter til ettersøk og håndtering av skadd vilt og fallvilt i kommunen.
- Tiltak for å forebygge skader på landbruksnæring voldt av hjortevilt.
b. Fondet kan ikke brukes til:
- Kommunal og fylkeskommunal administrasjon av vilt-forvaltningen (faste utgifter til lønn, møtegodtgjørelser, reiser mv.).
- Å erstatte skader voldt av vilt.
- Skuddpremier. "
Det er mange som reagerer at så stor del av fond-smidlene går til annet strekpunkt på bekostning av de an-dre punktene, spesielt første strekpunkt.
Det er rett og slett dette som er bakgrunnen for spørsmålet, og som kanskje landbruksministeren, som nettopp har fått overført disse artene til sitt ansvarsom-råde, burde se nærmere på.
Svar:
Rundt årtusenskiftet ble deler av hjorteviltforvaltnin-gen lagt om med sikte på en sterkere lokal forankring, jf. Ot.prp. nr. 37 (1999-2000). Dette innebar blant annet
at kommuner hvor det var adgang til jakt på elg og hjort skulle opprette kommunalt viltfond der fellingsavgifter var en viktig inntektskilde. Kommunen skulle med dette få en bedre styringsmulighet også for de økonomiske sidene av hjorteviltforvaltningen. Videre ble viltloven endret slik at verdien av fallvilt av hjortevilt tilfalt kommunen. Med denne endringen skulle kommunen selv beholde inntek-tene fra fallviltet til å dekke utgifter forbundet med fallvilt.
Siden årtusenskiftet har både hjorteviltbestandene og antallet hjorteviltpåkjørsler økt betraktelig, og i dag er det rundt 15 000 fallvilt av elg, hjort, rådyr og villrein årlig. Kun enkelte av disse er mulig å omsette som mat, og derfor vil ikke inntektene fra fallvilt dekke alle utgiftene kommunen har i forbindelse med håndtering av fallvilt.
I slike situasjoner kan kommunale viltfond brukes til å dekke utgiftene.
Kommunene skal fastsette mål for bestandene av elg, hjort og rådyr når det åpnes for jakt på disse artene. Vi vet at en større hjorteviltbestand vil gi flere viltpåkjørsler, og dermed økte utgifter til håndtering av skadd vilt og fall-vilt. Til en viss grad kan derfor kommunens oppfølging av dette via tildeling av fellingstillatelser, bidra til å styre utviklingen. Når kommunen både styrer bestandsut-viklingen og mottar fellingsavgift, taler dette for at det økonomiske ansvaret for fallvilthåndtering bør forbli et kommunalt ansvar. Videre finnes det også et statlig vilt-fond som bidrar til å finansiere viltformål og tiltak som styrker kunnskapen om viltartene våre.
Jeg mener det er bra at det er kommunen som i stor grad har ansvar for viltforvaltningen. Det gir lokale løs-ninger på lokale utfordringer og muligheter. Jeg ser derfor ikke behov for å se nærmere på anvendelsen av kommu-nale viltfondsmidler nå.
SPØRSMÅL NR. 1716
Innlevert 24. mai 2019 av stortingsrepresentant Siv Mossleth Besvart 7. juni 2019 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen
Spørsmål:
I 2014 hadde sauebønder i Grane store dokumenterte tap til bjørn. Miljødirektoratet signaliserte at dersom det var bjørn i området før beiteslipp skulle de tas ut. Da ble det leita etter spor på vårsnø, og det ble tatt ut to bjørner våren 2015. I dag er situasjonen i Grane den samme, med store tap av sau til bjørn i fjor. Men nå gis det ikke tillatelse til våruttak av bjørn.
Hva har endret seg fra 2014 til i dag, og hvilket råd vil ministeren gi til sauebøndene i området?
Svar:
Jeg er kjent med at Miljødirektoratet har gitt avslag på søknad om skadefelling av bjørn i Nordland. Avslaget deres er begrunnet med bestandssituasjonen for bjørn i Nordland og at det ikke foreligger en akutt tapssituas-jon. Bjørnebestanden er under bestandsmålet, og det er påvist færre bjørner i Nordland (fra 11 bjørner i 2014 til 2 bjørner i 2018). Videre er skadeomfanget på sau er re-dusert (fra 329 sau/lam erstattet i 2014 til 143 sau/lam
er-stattet i 2018), og det er ikke påvist skader på sau så langt i 2019.
Vedtak fattet av Miljødirektoratet kan påklages til Klima- og miljødepartementet, og jeg vil derfor ikke kom-mentere denne saken nærmere nå. På generelt grunnlag vil jeg imidlertid vise til at det i tråd med rovviltforliket skal legges til rette for en videre vekst i bjørnebestanden slik at bestandsmålet for bjørn oppnås. Samtidig skal det tas hensyn til beitenæringen, og dette kan i noen situasjon-er være krevende vurdsituasjon-eringsituasjon-er. I tilfellsituasjon-er dsituasjon-er forvaltningen kommer til at det ikke bør tillates felling av bjørn vil jeg vise til at vi har en god tilskuddsordning til forebyggende tiltak, og jeg mener det er viktig at den enkelte sauebonde eller beitelag kontakter Fylkesmannen for nærmere in-formasjon og dialog om eventuelle aktuelle tiltak. Videre er det slik at forvaltningen har en høy beredskap, følger situasjonen og vurderer tiltak fortløpende i ulike områder gjennom beitesesongen, for å sikre best mulig oppnåelse av den todelte målsettingen der vi skal oppnå bestands-målene for rovvilt, samtidig som skadeomfanget på beit-edyr er så lavt som mulig.
SPØRSMÅL NR. 1717
Innlevert 24. mai 2019 av stortingsrepresentant Kjersti Toppe Besvart 6. juni 2019 av helseminister Bent Høie
Spørsmål:
Betyr helseministerens uttalelse om at «akuttsykehus har akuttkirurgisk beredskap» at statsråden vil sikre at Helge-landssykehuset utreder to sykehus med akuttkirurgi?
Begrunnelse:
I 2013 vedtok styret i Helgelandssykehuset HF å sette i gang en utredning av en ny sykehusstruktur på Helgeland.
I september 2016 vedtok Helse Nord RHF et mandat som fastslår at det skal utredes tre alternativer til sykehusstruk-tur i regionen (styresak 105-2016):
I. 0-alternativet (dagens løsning)
II. Alternativ 2a - Stort akuttsykehus med inntil tre dis-triktmedisinske sentre
III. Alternativ 2b-1 Stort akuttsykehus i kombinasjon med ett akuttsykehus og inntil to distriktmedisinske sentre
Overfor Rana Blad (22. mai 2019) har helseminister-en understreket at et to-sykehus-alternativ fortsatt er helseminister-en del av mandatet for prosessen, og at han ikke utelukker to sykehus med både fødeavdeling og akuttkirurgi. Som svar på spørsmålet om et «akuttsykehus» kan ha fødeavde-ling, uttaler helseministeren følgende: «Akuttsykehus har fødeavdeling og akuttsykehus har akuttkirurgisk bered-skap.»
Imidlertid foreslo helseministeren gjennom Nasjonal helse- og sykehusplan å innføre et prinsipp om at sykehus
med opptaksområde på mindre enn 60.000 innbyggere er for små for å ha akuttkirurgi. Dermed foreslo helseministeren at et
«akuttsykehus» ikke skal ha akuttkirurgi, men kan ha det «der-som geografi og bosettingsmønster, avstand mellom sykehus, tilgjengelighet til bil-, båt- og luftambulansetjenester og værfor-hold gjør det nødvendig»
I behandlingen av Nasjonal helse- og sykehusplan, vedtok Stortinget at sykehusene som hadde akuttkirurgi, i hovedregelen også skal ha det i fremtiden – helt uavhen-gig av helseministerens befolkningsgrense. Dermed fikk den foreslåtte befolkningsgrensen ingen praktisk konse-kvens for hvilke sykehus som skal ha kirurgisk akuttfunks-jon.
På tross av dette har den såkalte «eksterne ressurs-gruppa» – som foreløpig er premissleverandør for proses-sen i Helgelandssykehuset – lagt stor vekt på den foreslåtte befolkningsgrensen for akuttkirurgi, og konkluderer med at det ikke er mulig å ha to sykehus med akuttkirurgi på Helgeland:
«Dersom hensynet til for eksempel geografi gjør det nød-vendig å dele befolkningsgrunnlaget i to, må det diskuteres hvordan delingsforholdet skal være. Dersom befolknings-grunnlaget deles i to like deler, dvs. to sykehus med 40 000 i befolkningsgrunnlag, vil begge være for små til å lage et faglig sentrum. Dersom delingen blir 20 000 + 60 000 vil det minste sykehuset nesten være for lite til å ha akuttfunksjoner i det hele tatt og det store sykehuset vil knapt være stort nok til å ha kirur-giske akuttfunksjoner.» (Rapport fra ekstern ressursgruppe).
Svar:
Prosessen om framtidig sykehusstruktur på Helgeland har pågått over flere år: Målet er en framtidsrettet
syke-husstruktur for hele Helgelands befolkning. Allerede i no-vember 2015 avholdt jeg foretaksmøte med Helse Nord hvor de fikk klarsignal til å endre sykehusstrukturen. Før møtet besøkte jeg sykehusene og berørte kommuner i Helgeland som ga grunnlag for å si at det var stor enighet om behovet for endringer.
I Nasjonal helse- og sykehusplan som ble behandlet våren 2016 ble det definert to typer akuttsykehus, hvor det skilles mellom stort akuttsykehus og akuttsykehus.
I tråd med planens definisjoner vedtok styret for Helse Nord i september 2016 mandat for utviklingen av Helgelandssykehuset ved å utrede alternativene med ett stort akuttsykehus, og ett med stort akuttsykehus i kom-binasjon med ett akuttsykehus. For begge alternativene planlegges også distriksmedisinske sentre. I tillegg skal null-alternativet utredes.
Når det gjelder innhold i et akuttsykehus har jeg som oppfølging av Nasjonal helse- og sykehusplan gitt de re-gionale helseforetak følgende føringer: Akuttsykehus skal ha akuttfunksjon i indremedisin, anestesilege i døgnvakt, planlagt kirurgi, beredskap for kirurgisk vurdering og stabilisering, og håndtering av akutte hendelser. Når bo-settingsmønster, avstand mellom sykehus, bil-, båt- og luftambulansetjenester og værforhold gjør det nødvendig skal akuttsykehus ha traumeberedskap og generelt aku-ttkirurgisk tilbud. Akuttsykehusene vil ettersom lokale forhold tilsier det, ha ulik kompetanse og systemer for vurdering, stabilisering og håndtering av akutte hendelser
Helse Nord og Helgelandssykehuset har nå ansvar for å gjennomføre utredninger innenfor vedtatt mandat, og i tråd med føringer fra Nasjonal helse- og sykehusplan.
SPØRSMÅL NR. 1718
Innlevert 27. mai 2019 av stortingsrepresentant Arne Nævra Besvart 4. juni 2019 av klima- og miljøminister Ola Elvestuen
Spørsmål:
I den nylig utgitte boka Polar Bears and Humans og i nyhetsoppslag om det samme, framgår det at Norge er verdens nest største importør av isbjørnskinn. Alt tyder på at Norge enten bryter CITES-regelverket eller i beste fall lukker øynene for deler av det, f.eks. ved at Norge ikke krever at hvert skinn har tag eller at skinnene kommer fra områder som har bærekraftig avskytning.
Hva vil statsråden gjøre for at norske myndigheter ud-iskutabelt følger CITES-krav til import av isbjørnskinn og hindre omgåelse av dem?
Begrunnelse:
Det er oppsiktsvekkende opplysninger forfatteren, Ole Jørgen Liodden, kommer med i sin nye bok. Hvem ante at Norge er verdens nest største importør av isbjørnskinn.
CITES-regelverket som regulerer internasjonal han-del med rødlistearter stiller flere krav til en sikker hanhan-del av produkter fra slike arter. For isbjørnskinn er dette rele-vant:
1. Det skal dokumenteres at dyret er lovlig skutt, dvs. at skinnet skal ha CITES-papirer OG tag som beviser dette.
2. Skinnet skal være fra dyr skutt i et område der det er bærekraftig forvaltning. Canada, som er største ek-sportør, kan bare vise til to territorier (muligens tre) der dette kravet kan sies å være innfridd. Kanadiske myn-digheter sier selv at seks av territoriene viser nedgang i isbjørnbestandene. Det eksporteres (og importeres til Norge) mange skinn fra territorier uten bærekraftig avskytning.
CITES-regelverket sier dessuten at dersom etter-spørselen etter produktene (i dette tilfelle isbjørnskinn) øker kraftig, skal handelsregimet revurderes. Etterspørsel-en HAR økt kraftig de seinere år!
Dessuten slås det fast at føre-var-prinsippet skal gjel-de. Hvor alvorlig tas det?
Mye tyder på at norske myndigheter ikke har tatt dett spørsmålet om CITES-regelverket alvorlig når det gjelder import av isbjørnskinn. Det ligger også store muligheter for å trikse og mikse med regelverket, ikke minst siden Svalbard er involvert. I følge NRK-oppslag 26.5.19 frykter seksjonssjef Ragnar Dahl i tolletaten at det er enkelt å juk-se:
"Svalbard er avgiftsfritt område, og tolletaten har liten kon-troll på varer som kun går i transitt gjennom Norge til Svalbard.
Det er fullt mulig å fjerne merkingen på skinn, og sende doku-mentasjon på at bjørnen er skutt lovlig tilbake til Canada, slik at den kan benyttes igjen på en ulovlig skutt bjørn."
Vi snakker her om at Norge er en viktig brikke i en handel med skinn fra en art som globalt er aller mest ut-satt for de globale klimaendringene og som burde hatt all den beskyttelse som vi kan gi den.
Det hører også med i bildet at de eneste som har tilla-telse til å jakte isbjørn i Canada, urbefolkningen, i sum tjener svært lite på både utleie av trofejakt og egen jakt.
NRK: https://www.nrk.no/norge/
norge-verdens-nest-storste-importor-av-isbjorn-skinn-1.14523783
Svar:
Temaet som blir tatt opp i boka Polar Bears and Humans er viktig, og departementet har derfor nylig hatt møte med forfatteren av boka.
Vi må gjøre alt vi kan for å ta vare på isbjørn. I Norge har vi satt i verk strenge tiltak for å beskytte arten. Jakt på isbjørn er forbudt i Norge, og det er lagt ferdselsbegrens-ninger blant annet i kjerneområdet for isbjørn øst på Sval-bard. Sysselmannen innfører også ved behov midlertidige
ferdselsbegrensninger for å beskytte isbjørn mot for mye ferdsel i særlig utsatte perioder.
Samtidig er det viktig at Norge internasjonalt byg-ger opp under en bærekraftig forvaltning av isbjørn.
CITES-konvensjonen, som regulerer internasjonal handel med truede arter, er en vesentlig del av dette arbeidet.
ID-merking er, som representanten viser til, vik-tig for å dokumentere opprinnelsen til ulike produkter.
CITES-konvensjonen stiller ikke krav om ID-merking.
Norsk regelverk krever imidlertid merking av isbjørn-skinn og eiersertifikat ved besittelse av isbjørnisbjørn-skinn i Norge. Mangel på slik merking er straffbart.
Import av Cites-eksemplarer til norsk tollom-råde følger standard tollprosedyrer, noe som inkluder-er kontroll med at original CITES-eksporttillatelse og norsk CITES-importtillatelse følger med forsendelsen.
CITES-varer som føres gjennom norsk tollområde til Sval-bard kan kontrolleres av tollmyndighetene, men import som skjer direkte fra utlandet til Svalbard kontrolleres ikke av tollmyndighetene. Jeg mener det er grunn til å vurdere om kontrollen med Cites-varer til Svalbard er god nok, eller om den bør styrkes.
Når det gjelder representantens anførsel om bærekraftig uttak av isbjørn i Canada, støtter Norge seg på vurderinger fra Polar Bear Specialist Group (PBSG), som ligger under Verdens naturvernunion (IUCN). Dette består av et internasjonalt utvalg av faglige spesialister på isbjørn, og vurderingene holder høy faglig kvalitet.
PBSG er også anerkjent som den primære kunnskapslev-erandøren til arbeidet under isbjørnavtalen av 1973, som er et internasjonalt samarbeid mellom alle isbjørnland-ene. Gjennom denne avtalen er landenes myndigheter også forpliktet til å utveksle oppdatert informasjon om nasjonal isbjørnforvaltning og -forskning, og nasjonale statusvurderinger. Både Canada og de øvrige landene leg-ger fram slike rapporter annethvert år under partsmøtene under avtalen, sist i februar 2018.
Boka Polar Bears and Humans kommer med opplys-ninger som sår tvil om hvorvidt høstingen av enkelte av de kanadiske isbjørnbestandene er bærekraftig. I likhet med representanten Nævra er jeg opptatt av en bærekraftig forvaltning av verdens isbjørnbestander. Vitenskap-skomiteen for mat og miljø (VKM) skal derfor gjennom-føre en ny vurdering av risiko forbundet med import og handel med isbjørnskinn. Dette vil gi et godt, oppdatert kunnskapsgrunnlag for å vurdere nye krav ved import av isbjørnskinn til Norge.
SPØRSMÅL NR. 1719
Innlevert 27. mai 2019 av stortingsrepresentant Karin Andersen Besvart 5. juni 2019 av arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie
Spørsmål:
Omsorgsstønad ytes bl.a. til pårørende for at de skal kunne stå i omsorgsoppgavene over tid og er nødvendig for at familien selv skal kunne velge hva som er barnets beste uten å tvinges til løsninger der barna ikke kan bo hjemme.
Mener statsråden det er riktig rettferdig at en syk mor som ivaretar to egne barn med omsorgsbehov skal få avko-rtet sin AAP på grunn av at hun mottar omsorgsstønad for sine barn, i motsetning til en som mottar fosterhjemsgod-tgjørelse som ikke får avkortet sin AAP?
Begrunnelse:
Jeg har fått flere henvendelser om en kvinne som har blitt syk og mottar arbeidsavklaringspenger. Kvinnen har helseproblemer uforenlige med tidligere yrke og har fått innvilget arbeidsavklaringspenger. På grunn av endringer i regelverket fra 1. januar 2018, må hun føre opp timene med omsorgslønn på meldekortet, noe som får store kon-sekvenser for utbetaling av AAP.
Omsorgsstønad ytes bl.a. til pårørende for at de skal kunne stå i omsorgsoppgavene over tid, slik moren det i dette tilfelle har gjort. Kommunen har også vurdert at det er ønskelig og best for barna at "det særlig tyngende om-sorgsarbeidet" utøves av mor.
I tilfeller som hennes risikerer man å tvinge om-sorgsoppgaver som pårørende best tar hånd om, over til kommunale tjenester som man i utgangspunktet ikke har vurdert som mest ønskelig eller best for barna.
Jeg håper derfor statsråden vil rette opp urettfer-digheten i forskjellsbehandlingen i regelverket når det gjelder fosterhjemsgodtgjørelse og omsorgsstønad. Det første skal nemlig ikke føres opp på meldekortet og vil ikke føre til reduksjon eller bortfall av arbeidsavklarings-penger.
Svar:
Omsorgsstønad er en kommunal tjeneste etter helse- og omsorgstjenesteloven. Tjenesten innebærer at dersom en har særlig tyngende omsorgsarbeid kan en få kommunal omsorgsstønad i stedet for (eventuelt i tillegg til) at den omsorgstrengende kan få pleie- og omsorgstjenester fra kommunen. Den pårørende eller andre nærstående blir engasjert av kommunen som oppdragstakere, eventuelt som arbeidstakere. Kommunal omsorgsstønad er skat-tepliktig og innberettes som pensjonsgivende inntekt (gir
opptjening til og tas med i beregningsgrunnlaget for blant annet arbeidsavklaringspenger, uføretrygd og alderspens-jon). Ingen har en lovfestet rett til omsorgsstønad, men kommunen har en plikt til å ha tilbud om ordningen.
Det følger av folketrygdloven § 11-23 at fulle arbeid-savklaringspenger ytes til personer som har tapt hele sin arbeidsevne. Dersom arbeidsevnene bare delvis er tapt skal arbeids-avklaringspengene reduseres slik at stønaden tilsvarer til den delen av arbeidsevnen som er tapt. Det gjøres ved at timene mottaker har arbeidet innrapport-eres på meldekortet og kommer forholdsmessig til frat-rekk i stønaden.
Kommunal omsorgsstønad anses i utgangspunktet som pensjonsgivende inntekt i relasjon til folketrygdens ytelser. Når arbeidsomfanget i avtalen med kommunene er oppgitt i timer, skal disse føres på meldekortet. Der-som arbeidDer-somfanget ikke er oppgitt i timer, beregnes timeantallet som skal føres på meldekortet ved å dele omsorgsstønaden som utbetales med høyeste avlønnede timelønn for barnehageassistenter i kommunen.
Siden kommunal omsorgsstønad er skattepliktig og gir pensjonsopptjening, gir den også rett til inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet. Omsorgsstønad in-ngår også i grunnlaget for beregningen av størrelsen på stønadene. For en person som har hatt både "vanlig" løn-net arbeid og omsorgsstønad og som senere får nedsatt arbeidsevne, vil arbeidsavklarings-pengene tilsvarer 66 pst. av summen av disse to pensjonsgivende inntektene.
Det at inntekt som gir rett til trygdeytelser også kommer til avkorting, er blant annet for å sikre at folketrygden ikke kompenserer for inntekt mottaker fortsatt har. Det er et viktig prinsipp i folketrygden at man kompenseres for inntekt som har falt bort, ikke inntekt man fortsatt har.
Dersom omsorgsstønaden ikke avkortes i trygdeytelser, vil mottaker få overkompensasjon.
En styrke med folketrygden er at den i størst mulig grad er universell. Å gi særregler for enkelte grupper er generelt lite ønskelig. Det skaper komplisert regelverk og det er krevende å begrunne noen enkeltgruppers særbe-hov fremfor andres.
Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr.
Som oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak nr.