Integrasjon og kjønn

Tid til å forske og publisere er både et privilegium og en viktig investering med tanke på å bli renommert og å oppnå status og ære i et akademisk hierarki. Tid er i seg selv ikke nok.

I Akademia er deltakelse i uformelle nettverk en viktig nøkkel for å akkumulere

vitenskapelig anerkjennelse. Deltakelse i slike nettverk er som regel en forutsetning for å komme inn i en fruktbar sirkel av anerkjennelse, forskningsmidler, stillinger, tilgang til å publisere og deri gjenom få ny anerkjennelse, nye forskningsmidler osv. Robert Mertons

teori om Matteus- effekten i vitenskapelige karrieresykluser bibringer forståelsen av verdien i det å komme inn i en fruktbar sirkel av anerkjennelse, forskningsmidler,

stillinger, tilgang til å publisere og få nye anerkjennelse, nye forskningsmidler osv (Merton 1973). Å være en anerkjent deltaker i uformelle nettverk på feltet er en forutsetning for å komme inn i en god sirkel, mener han. Mertons teori har mye til felles med Bourdieus begrep om at kapital avler mer kapital, men til forskjell fra Merton relaterer Bourdieu fordeling av kapital til maktstrukturene i det akademiske feltet (Bourdieu 1988). Aktørenes posisjon i feltet beror på kapitalvolum og sammensetning av akademisk kapital for

eksempel i form av ledende universitetsverv som dekanus etc., vitenskapelig kapital,for eksempeli form av ledende verv i forskning, f.eks leder av forskningsprogram etc. I det akademiske feltet er slike ressurser ulikt fordelt, og gir opphav til et uformelt posisjonelt hierarki der ulike posisjoner gir aktørene ulike muligheter til å akkumulere kapital og oppnå status osv. Dette er en mye brukt forklaring på hvorfor kvinner i mindre grad enn menn ikke når opp i det posisjonelle hierarkiet. Siden kvinner i en dobbel betydning kan stilles utenfor den akademiske verden, i kraft av at de er få og at de representerer det andre kjønn, blir de i mindre grad enn menn integrert i nettverk som er avgjørende for å bygge opp en vitenskapelig karriere. Uformelle kontakter er ikke bare viktig for å fremme egen forskning, men for å få tilbud om publisering, informasjon om og hjelp til å søke midler, vurdering av arbeider, men de kan også være nødvendige for å posisjonere seg for

fremtidige utlysninger av stillinger. Kjønnsrepresentasjonen i forskning tyder på at kvinner tenderer til å forbli i en ond sirkel, dvs. en posisjon der de får mindre tilgang på

meriterende aktiviteter (Se f.eks Zuckerman, Cole & Bruer 1991, Luukkonen-Gronow &

Stolte-Heiskanen1983).

En innvending mot en slik forståelse er at den lett kan resultere i generelle slutninger og statiske perspektiv om at bare menn, i motsetning til kvinner, overlever

forskningsverdenen, et forhold som jo slett ikke er tilfelle. Modellen er likevel anvendelig som et utgangspunkt for å forstå de betingelser som har betydning for å meritere

vitenskapelig og på hvilken måte logikken i tilknytning til karrierestrukturen kan fungere kjønnet, så vel som hvorfor sosiale allianser og uformelle nettverk på feltet kan være kjønnssegregert.

3.5.1 Publisering og kjønn

Forskere ved NIFU har i to tidsperioder, 1982 og 1992, kartlagt forholdet mellom kjønn og publiseringsaktivitet blant faste vitenskapelige ansatte ved samtlige norske universitet (Kyvik 1988, Kyvik og Teigen 1994, Kyvik og Teigen 1996).

dagtid og etter skoletid kunne forklare hvorfor kvinner med omsorgsansvar publiserte halvparten så mange faglige arbeider som menn i samme situasjon. For det tredje gjaldt det hvilken rolle forskningssamarbeid spilte for publiseringsaktiviteten og hvorvidt

samarbeidsmønstrene var kjønnssegregerte.

De to undersøkelsene gav mulighet for å sammenlikne hvorvidt kvinners stilling ved universitetene endret seg i perioden mellom 1982 og 1992. Som vår statistiske

gjennomgang i forrige kapittel også viste, var kvinneandelen økende i dette tidsrommet på alle stillingsnivåer, men minst i de faste stillingsgruppene og minst på professornivå (Se også Eeg- Henriksen 1985). I tillegg hadde forskjellene mellom mannlige og kvinnelige forskere blitt mindre, både når det gjaldt publiseringsaktivitet, tidsbruk og ekstern forskningsfinansiering. Forskerne fant imidlertid at det fremdeles eksisterte klare

kjønnsforskjeller med hensyn til omsorgsansvar og forskningssamarbeid. I undersøkelsen fra 1992 kontrollerte man for grad av tilfredshet med ordninger for barnepass og fant at de fleste var godt fornøyd.

Begge disse undersøkelsene konkluderte at kvinner med barn som var ti år eller yngre bare var ”ca. halvparten så publiseringsaktive” sammenlignet med mannlige kolleger i samme situasjon (47 prosent færre artikkel- ekvivalenter i 1982). Forskjellen var imidlertid betydelig mindre blant kvinnelige og mannlige universitetsforskere med barn eldre enn ti år (14 prosent færre artikkel- ekvivalenter i 1982). Undersøkelsen fra 1992 tydet på at fødselspermisjonen så vel som tiden etterpå i sterk grad reduserte kvinners

publiseringshyppighet. Til forskjell hadde ansvar for små barn ingen innvirkning på menns publiseringsaktivitet. Når man sammenlignet menn og kvinner på samme stillingsnivå, var kvinner med store barn like produktive som menn.

En lignende tendens blir bekreftet i Teigen og Tvedes (1993) undersøkelse av

forskerrekrutters situasjon. Til forskjell fra menn i samme livssituasjon, opplevde mange kvinnelige stipendiater med små barn at kombinasjonen av småbarnsfase og

rekrutteringsfase bød på problemer, tidspress og uforutsette problemer, som syke barn.

De norske undersøkelsene av sammenhenger mellom lav vitenskapelig produktivitet og omsorg for små barn er interessant i sammenlikning med internasjonale studier som viser andre tendenser. En amerikanske studie konkluderte f.eks med at det ikke var noen

sammenheng her, selv om det må påpekes at man i denne undersøkelsen ikke tok hensyn til barns alder (Cole & Zuckerman 1984). Vi kan også nevne at empirisk studier i Finland har vist at familieliv kan virke gunstig inn på produktiviteten både for menn og kvinner

((Lukkonen-Gronow & Stolte- Heiskanen 1983, Lukkonen-Gronow 1987).

Slike nasjonale forskjeller kan forklares ved forhold som at norske akademiker- kvinner får flere barn og bruker mer tid på barnepass enn kolleger i andre land. Kvinnelige forskeres situasjon kan ikke sees løsrevet fra privatsfæren også i betydning at den fremdeles bærer preg av manglende likestilling mellom menn og kvinner.

Men det har også vært debattert hvorvidt kvinners omsorg for barn er gyldig som

forklaringsmodell. Lukkonon-Gronow (1987)hevder at fokus på kvinners omsorgsansvar har ført til en neglisjering av kvinnediskriminerende holdninger og praksiser i det

akademiske system.

3.5.2 Forskningssamarbeid

Undersøkelsen fra 1982 (Kyvik 1988) viste at kvinnelige og mannlige universitetsforskere kom likt ut når det gjaldt: faglig kontakt med kolleger ved andre norske forskningsmiljøer, deltakelse på konferanser og seminarer, studie- eller forskningsopphold,

gjesteforelesninger, jevnlig kontakt med kolleger ved utenlandske forskningssteder og lengre faglige utenlandsopphold. I tillegg oppgav flere kvinner enn menn at de faglige utenlandsoppholdene hadde bidratt til betydningsfull personlig kontakt med utenlandske forskere med tanke på å holde seg oppdatert med utenlandsk forskning,. Nesten like mange kvinner som menn hadde publisert sammen med andre forskere. Begge undersøkelsene viste at flere menn enn kvinner hadde forskningssamarbeid med kolleger ved eget institutt og i andre forskningsmiljøer. Kvinner samarbeidet minst i de forskningsmiljøene hvor kvinneandelen er høyest, dvs. i humaniora og samfunnsvitenskap hvor en individualistisk forskningsstil er særlig utbredt. Gitt dette, antok man at fravær av samarbeid blant kvinner ikke var et resultat av at menn ekskluderer kvinner fra sine etablerte nettverk.

Undersøkelsen fra 1992 viste at forskningssamarbeid hadde ulik betydning for menn og kvinner. Kvinner som ikke samarbeidet med andre forskere på prosjekter, var mindre produktive enn både sine mannlige og kvinnelige kolleger. Det kunne imidlertid ikke påvises noen signifikant sammenheng mellom samarbeid og publiseringsaktivitet for menns vedkommende.

Man fant imidlertid at langt flere kvinner enn menn ønsket flere interne

samarbeidsprosjekter, bedre psykososialt miljø, mer faglig støtte og oppmuntring fra kolleger og mer langsiktig planlegging av forskningsvirksomheten ved eget institutt.