Storting og Regjering har satt innovasjon på dagorden. De understreker betydningen av innovasjon og hvor viktig det er for Norge og den enkelte at Norge utvikles. “Innovasjon er en vesentlig faktor for å vedlikeholde den helsetjenesten vi har utviklet i Norge, og vesentlig for å vedlikeholde den ved vedvarende fornying, slik at Norge blir et (mer) bærekraftig velferdssamfunn” kan vi lese i St.mld 7 - Et nyskapende og bærekraftig Norge.
33 Helsetjenesten har et kontinuerlig behov for utvikling og har over mange år drevet intens forsknings- og utviklingsaktivitet både på produkter og tjenester. Og mange av oppfinnelsene og nyvinningene er utnyttet og anvendt både i arbeidsprosesser og i forbedret
pasientbehandling. Det er mange eksempler på kombinasjonen av grunnforskning,
produktifisering, og endringer og forbedringer i pasientbehandlingsforløp som med rette kan defineres som innovasjon. Bedriften Photocure et er godt eksempel på slik innovasjonsarbeid.
Et annet eksempel er Intervensjonssenteret ved Oslo universitetssykehus.
Intervensjonssenteret er en multidisiplinært organisert enhet, i sin tid satt i gang av Frode Lærum og Arvid Stordal. De hadde utarbeidet ideer om de organisasjonsmessige
konsekvensene av den nye medisinske teknologien. Senteret tar utgangspunkt i teknologier og hvordan disse kan utnyttes for å få bedre og mer presis behandling, og til en vesentlig mindre kostnad for pasienten og med optimal og kostnadseffektiv utnyttelse av kompetanse og ressurser. Senteret inngår i den vanlige avdelingsstrukturen i sykehuset. Samtidig er senteret en viktig utviklingsavdeling der nye medisinske behandlingsformer utvikles og prøves før de tas i regulær bruk. Senteret står for en rekke nyvinninger, blant annet bruk av
kikkhullsteknikk for å erstatte tradisjonell operasjonsmetode på lever. Teknikken gir langt mindre belastende inngrep for pasientene enn åpne inngrep og fører til en mer
kostnadseffektiv utnyttelse av kompetanse og ressurser enn tilfellet var ved åpne inngrep.
Sosiologen Bjørn Erik Mørk har med utgangspunkt i studier utført på Intervensjonssenteret påvist med sitt doktorgradsarbeid på hvilke måter nye teknologier tas opp og diffunderer i de etablerte fagmiljøene. Han viser at multidisiplinær tilnærming og organisering av oppgaver er viktig bidrag til denne innsikten.
Helsetjenesten har det siste hundreåret vært gjennom en rivende utvikling, godt hjulpet av sektorleverandørene, brukerne, i tillegg til helsetjenestens egne fageksperter. Vi tenker ofte at de store hendelsene skjer i spesialisthelsetjenesten, men om vi kikker inn i fastlegens kontor ser vi raskt at fastlegen har gått en lang vei fra det «enkle» termometeret, oftalmoskopet og plansjen for synssjekk, og har vært raskt og tidlig i gang med elektronisk
informasjonsbehandling. Ved å tre inn på legekontoret hengis vi til “alle teknologier
samtidig” og vi gjør det til og med en viss glede og med en sterk tro på at vi skal få adekvat oppmerksomhet og behandling. Utviklingen på legekontoret har sannsynligvis blitt slik blant annet fordi det er mange store og små selskaper, oppfinnere og gründere som ønsker at deres oppfinnelser skal tas i bruk og det er et lite, enkelt, miljø som ikke i vesentlig grad er
34
avhengig av å samvirke i komplekse systemer12.
Den teknologiske revolusjonen i den samlede helsetjenesten har bidratt til en kvalitativt forbedret praksis og høyt forsvarlighetsnivå i alle tjenesteledd. Som jeg skal komme inn på senere, har den teknologiske utviklingen skjedd i avgrensede rom og sjelden på tvers av de ulike fagområdene. Nye fagområder har kommet til, og bidratt til både forbedringer og nye utfordringer. Helsetjenestens innovasjonsarbeid har vært og er fortsatt fragmentert, et fenomen som sektoren ikke er alene om. Fagerberg & al (2009) innleder «The Oxford Handbook of Innovations» ved å vise at fragmentering også gjelder innovasjonsforskningen, og at det generelt er behov for å ulike perspektiver for å skape forståelse for hva innovasjon er og hvor og hvordan den skapes.
Pleie- og omsorgstjenesten har frem til nylig ikke dratt særlig nytte av denne utviklingen. Det kan skyldes flere forhold. For det første er det inntil nylig ikke vært satset på utvikling av omsorgsteknologi. Det er ikke til å stikke under en stol at omsorg ikke har blitt oppfattet som
“juicy” nok for det store grosset teknologiinnovatører, og det må ligge noen snubletråder i det faktum at omsorg ikke er teknologi - selve holdningen og motviljen til mekanisering,
produktifiseringen av mennesket og tjenestene som skal tilbys. I et innovasjonsperspektiv har myndighetene med meldingene Samhandlingsreformen med påfølgende lovendringsarbeider og utredninger som “Innovasjon i omsorg” gitt rammer og peilet ut ny retning.
I InnoMeds årsrapport for 2009 sier helseministeren:« Innovasjon er viktig for å skape gode og dynamiske helse- og omsorgstjenester, slik at vi står bedre rustet til å møte utfordringene som kommer med økningen i andelen eldre». Innovasjon, fortsetter helseministeren, er ikke en lovpålagt oppgave for helseforetakene, men i likhet med forskning er innovasjon et virkemiddel for å nå de helsepolitiske målene. Pasientbehandling er og blir førsteprioritet for helsetjenesten, men gjennom innovasjoner kan man ta i bruk nye behandlingsmetoder som kan gi et bedre tilbud til pasienten og gjøre tjenestene mer kostnadseffektive.
De regionale helseforetakene har utarbeidet omfattende handlingsplaner for innovasjon, forskning og utvikling. Oslo Universitetssykehus, ved det som da var Det norske
radiumhospital, laget for øvrig allerede på 90-tallet en fusjon mellom grunnforskning og
12 Dette bildet er en forenkling. Oganiseringen av mange og ulike helsetjenesteytere fordrer selvfølgelig samhandling og inngår slik sett i et komplekst system. Bildet er forøvrig i endring som følge av det helsepolitiske målet om ett helhetlig pasientforløp, og omorganisering som følge og innføring av IKT og myndigehtenes krav til elektronisk samhandling.
35 klinikk, kalt translasjonsforskning, der man kombinerer laboratorieforskning og klinisk
forskning. Fusjonen var innovativ i sin struktur og i sin metodeutvikling. Denne
organiseringen er fortsatt en viktig innretning i helseforetakets forsknings-, innovasjons- og utdanningsstrategi.
En ikke uttømmende (og noe summarisk) gjennomsøking i RHF’ene, Innovasjon Norge, InnoMed, NIFU, Sintef og Inven2s rapporter og statistikker viser at det er utstrakt
innovasjonskativitet som utfoldes hovedsakelig på fire forskjellige områder: produkter og tjenester, prosesser, organisasjon, markedsføring og kommunikasjon
(informasjonsvirksomhet).
I tabellen nedenfor har jeg på veldig grovt nivå sammenstilt (og klassifisert) noen store aktører og forskjellige typer aktiviteter de utøver13
RHF (alle) UIO / Metodeverk – fra idé til produkt Idéportal
Innovasjon i helsesektoren kan sies å ha vært sterkt FOU drevet, og det vil man fortsatt ha fokus på. Men, innovasjonsperspektivene er i endring også i helsesektoren.Både etter påtrykk og som konsekvens av edringene i helsetjenesteorganiseringen fra myndighetene side, men også fordi samfunnet forøvrig er i sterk endring. Demografiske endringer,
demokratiseringsprosesser som har pågått over lengre tid, økt borgerbevissthet og krav om medvirkning og ikke minst kontroll krever endring og nytenking. InnoMeds fokusering på
13 Materialet, som ikke er uttømmende, er hentet fra søk i:
http://www.innovasjonnorge.no/Helse/Nettverkets-arrangementer/, Regionale helseforetak og helseforetaks nettsider.
14 NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon forskning og utvikling
36
metodeverk og støtte til ulike brukerorienterte (brukerdrevne) aktiviterer viser at denne nye forståelsen også påvirker arbeidet med og for innovasjon og innovasjonsprosesserer. Særlig er satsingen på utvikling og forbedring av tjenestyting i omsorgssektoren er godt tegn på det.
InnomMeds innoavsjonskonferanser er en vuktig arena for å spre og skape engasjement for innovasjon, og ikke minst bidra til erfaringsutveksling.
37