En lærdom man kan dra med seg fra den forhenværende finanskrisen er at banker burde holde mer kjernekapital (ren egenkapital) i deres kapitalstruktur. «(…)Men selv om kapitaldekningen i norske banker har økt, må bankene styrke egenkapitalen ytterligere dersom de skal kunne møte store tap uten alvorlige konsekvenser for norsk økonomi» - Sentralbanksjef Øystein Olsen til db 05.12.2013.
Dette var også blant finanskriseutvalgets hovedkonklusjoner om hvordan man kunne bli bedre rustet mot finanskriser (Finansdepartementet, NOU 2011). Ren kjernekapital er den første kategorien av bankkapital som er tilgjengelig til å absorbere tap, jo større buffer, jo mer tap kan banken tåle før den får finansieringsproblemer. På grunn av andre
finansieringskilders før-prioritet, er egenkapitalfinansiering en antatt dyrere form for
bankkapital. Investorer forventer å bli kompensert for denne risikoen gjennom dividende og aksjeavkastning (Berk & Demarzo, 2011). Hvis banker er forventet å holde mer ren
kjernekapital i deres kapitalstruktur, vil dette påvirke bankenes totale
finansieringskostnader? I lys av den senere tids lovforslag om gjennomføring av Basel III og CRD IV-reglene i Norge, har det vært en pågående diskusjon i media mellom akademia, sentrale politikere og næringslivet om hvilke konsekvenser økte kapitalkrav til bankene vil få. Finansnæringen og bankene hevder at økt kapitalisering vil medføre store
ekstrakostnader, som igjen vil gi en konkurranseulempe i forhold til utenlandske filialer som ikke er omfattet av det samme regelverket. Nordea, SEB, Swedbank og Handelsbanken er alle aktører med betydelig markedsandeler i Norge, men som følger svenske regler (Norges bank, 2013). Isolert sett kan strengere kapitalkrav være konkurransevridende. Bankenes argumentasjon er todelt, dels bygger den på kostnader ved å binde opp og bruke mer av den relativt sett dyre egenkapitalen og dels bygger den på kostnader ved å hente ny kapital. Det første argumentet er sterkt relatert til at egenkapitalholdere er mer eksponerte for risiko enn gjeldsholdere, fordi gjeld har før-prioritet ved en eventuell konkurs. Egenkapitalholdere er altså de første som må ta tap, dersom selskapets finanser starter å vakle. Av den grunn så er avkastningskravet til egenkapitalen høyere enn avkastningskravet til gjelden. Forskjellen blir forsterket ved at skattesystemet favoriserer gjeldsfinansiering, da gjeldsrenter er
fradragsberettigede. Følgelig blir det argumentert for at en økt andel av en relativt sett dyrere finansieringskilde, vil gi økte finansieringskostnader totalt sett.
Administrerende direktør, Idar Kreutzer i FNO uttalte til Finansavisen den 22. Oktober 2013;
«Vi er enige om at det er behov for å ha større kapitalbuffere for å kunne stå imot fremtidige kriser. Vi mener samtidig at vi har en forpliktelse til å gjøre oppmerksom på at dette har en kostnad og vil få konsekvenser for pris i markedet. Vår bekymring er at norske myndigheter ønsker strengere krav enn resten av Europa, og at de ønsker å innføre disse kravene
tidligere enn i andre land. Dermed får norske banker en konkurranseulempe.
Norske bankers egenkapitaldekning ligger nå i gjennomsnitt på omkring 10 prosent.
Bankene legger til grunn, og forbereder seg på, at kravet vil øke til minst 12 prosent i tiden som kommer. Dette kan ikke gjøres kun gjennom å holde tilbake overskudd, uten at en samtidig risikerer å begrense utlånskapasiteten.»
Kreutzer advarer i sitt innlegg om økte kostnader forbundet med økte kapitalkrav. Videre problematiserer han at bankenes utlånsmengde kan krympe med høyere egenkapitalkrav.Økt kapitalbinding på boliglån vil bidra til å redusere bankenes insentiver til å yte boliglån. Det har vært hevdet at bankene i stedet vil redusere utlån med høyere risikovekter, for eksempel næringslån, for å opprettholde kapitaldekningen uten kapitaltilførsel. Videre kan et økt krav til kapital bak hvert boliglån medføre økte marginer på boliglån og dermed høyere
boliglånsrenter (Batta, 2013). Mangel på finansering kan gi uheldige konsekvenser for økonomien, da selskaper og privatpersoner kan ha problemer med å finansiere lønnsomme investeringer og utjevning av konsum over tid (jamfør consumption smoothing).
Det andre argumentet er knyttet til det å hente ny kapital. På grunn av adverse selection (pecking order theory) og informasjonsasymmetri vil markedet ofte reagere negativt på at selskaper velger å benytte egenkapitalfinansiering (Berk & Demarzo, 2011). Selskapets ledelse vil foretrekke egenkapital sist i rekken over alternative finansieringskilder, slik at emisjoner kan tyde på at selskapet sliter, er overpriset i markedet eller rett og slett ikke har noen andre alternativ. Videre så vil det være større kostnader forbundet ved å gjennomføre en emisjon kontra utstede en obligasjon (utstede gjeld). Dette fordi underskrivere
(underwriters) krever en større provisjon for å garantere for fulltegning, samt at de ofte har forhandlet frem en lav tegningspris ut mot investor (Berk & DeMarzo, 2011). Emisjoner er imidlertid ikke den eneste måten bankene kan øke egenkapitaldekningen. De kan også holde tilbake overskudd, øke inntekter og/eller redusere kostnader.
Politikerne viser i sin argumentasjon til teorien, hvor Modigliani & Millers teorem
predikerer at bankers kapitalkostnad er uavhengig av valg av finansiering. Modigliani–Miller har lenge vært det ledende rammeverket om hvordan man tenker på selskapers
kapitalstruktur. Teorien sier at under visse antakelser; som at markedspris dannes ved random walk, fravær av skatt, konkurskostnader, agent/byråkostnader, asymmetrisk
informasjon og i et effisient marked, så vil verdien av et selskap være uavhengig av hvordan det er finansiert (Cohen, 2004). Dette fordi en investor kan, gjennom kapitalmarkedet, reversere selskapets endring i gjeldsgrad ved å gjøre endringer i sin egen portefølje. I og med at en investor kostnadsfritt kan reversere bankenes endring i kapitalstruktur, så vil endringen følgelig hverken tilføre eller forringe noen verdi. For eksempel kan en investor respondere på bankenes nedgang i leverage, ved å øke belåningsgraden i sin egen portefølje. Teorien predikerer at en investor kan låne til samme betingelser som et selskap (risikofri rente). I henhold til teorien, så spiller det følgelig ingen rolle om selskapets kapital er hentet ved å utstede aksjer eller ved å selge gjeld, eller hvordan selskapets utbyttepolitikk er. M&M blir derfor ofte omtalt som «capital structure irrelevance principle» (Cohen, 2004). Videre så vil teorien predikere at mer robuste banker vil redusere kapitalmarkedets avkastningskrav, fordi risikoen synker. Bankene vil følgelig bli stilt overfor en lavere egenkapitalkostnad fordi de blir mer robuste, slik at totalkostnaden forblir uendret.
Vår oppgave prøver å forklare sammenhengen mellom leverage og egenkapitalkostnad. Vi vil benytte et metode-rammeverk tilsvarende det man finner i Miles et. al, (2011), for å teste om en reduksjon (økning) i bankers leverage vil redusere (øke) bankers risiko og indirekte egenkapitalkostnad, slik standard finansteori predikerer. Vi vil senere utvide rammeverket for å se hvordan kapitaldekning påvirker bankenes finansielle risiko. Vi vil gi en utfyllende presentasjon av data og metode i egne avsnitt.