Informasjon til barnet

Foreldrene strever med hvordan de skal snakke med barna om sine vansker. Det er jo også vanskelig å forklare hva dette dreier seg om. Ofte er det slik at når foreldrene er slitne, så øker konfliktnivået i familien, de blir sinte og irritable i samvær med barna.

Æ har aldri .. tatt de der store samtalan, før det trur æ bi førr ... de stoppa seg sjøl. Så æ har tatt det i små drøpp.

A

Ho ser det fort, - tegnan på om æ har en dårlig dag.

Æ har jo dårlige daga innimellom, og e mer irritabel enn æ e sånn jevnt over.

Så ho ser det ganske fort. Og da e det ett av to som siger .. - enten tar ho hensyn tel det, eller så ... blir ho provoseranes. Det kommer vel an på hennes dagsform, tenker æ, men vi har snakka om tingan hele veien.

Sønnen min har æ jo mange ganga blitt sint på førr bagatella, -ikke sant. Da har æ bedt om unnskyldningførst. Og kunna ha sagt at; - Det va dumt av mæ å bli sint.

Men æ e så sint at æ bli sliten og æ bli sint før ingenting. Men det ikke din feil, det e førr at æ e syk, og bli fort sliten og sånne ting. Så da har æ vinkla det bort i fra han i

hvertfall. Så æ prøva åforenkle det så det bli etforståelig språkfØl'r han.

Æ har ikke akkurat dreve på å prata mye om det. Kanskje æ skulle ha gjort

det ... kansIge ikke? Men æ trur jo det at når dem føle at dem treng å prate om det, så tar dem det opp sjøl. Førr dem nevne det jo av og til. Dem snakke om det her med at æ e syk ifølelsan mine. Før det e vel kansIge den greieste måten å si det ...

Av og tel så gjør den sykdommen at æ vet ikke om æ e sint eller æ e trist. Og så kan det godt være at æ skjennes på noen, uten at æ mene det. "

Foreldrene strever med å finne et språk for hva de skal si til barna, men er opptatt av å gjøre det på en måte som passer til deres alder og forståelse.

Ungan e så/orskjellig.. ikke bare i alder, men også i sinn. Sønnen min e en sånn tenksom type og kan gjerne bare sitte og vurdere og tenke og sondere terrenget.

Dattera mi e som en sommer/ugge! som sprett fra blomst til blomst, og eie ikke ei bekymring i livet i det hele tatt. Så dem e jo så 1gempeforskjellig og da e det vanskelig å prate med dem om sånne her ting, for det at.. du må gjøre det på forslgellig måte, førr å få dem til å forstå.

Likevel opplever hun at hun kanskje er kommet et lite stykke på vei og at hun klarer å snakke litt med barna, selvom hun ikke synes at hun er flink nok. Mødrene forstår hvor vanskelig dette kan være for barna og forsøker å avhjelpe situasjonen, selvom de ikke alltid klarer å endre sin egen adferd. Et dilemma er jo likevel om det er tilstrekkelig for barna å få en forklaring på mors irritasjon, samtidig som det negative samspillet fortsetter.

For noen av mødrene har deltakelse på Tirsdagstreffet blitt et puff til å snakke mer med barna sine. Ei av mødrene forteller at det var først da de skulle begynne i gruppa, at hun for første gang valgte å snakke med barna om dette. Hun synes det er godt at gruppa kan være med på å ufarliggjøre at foreldrene er syke og at bama kan se at også andre unger også kan ha syke foreldre. Det er også et håp om at søsknene kan ha støtte av hverandre ettersom de vokser til, og kan snakke seg i mellom om det de har opplevd.

Ei av mødrene ble innlagt på nytt i psykiatrisk sykehus. Innleggelsen kom ganske brått på, men hun fikk litt tid til å snakke med barna først. Hun forsøkte å forklare at hun var sliten og trøtt og at hun skulle prøve å se om nye medisiner kunne gjøre henne litt bedre. Etter at hun hadde vært innlagt i 6 uker ble datteren på 7år veldig urolig og sa at hun var redd for at det var hennes skyld at mora var syk. Mora forsøkte å forklare henne at det som skjedde ikke var hennes skyld, -at det var ingen sin skyld. Hun prøvde også å forklare hva en depresjon er for noe. Hun opplevde at datteren forstod mer enn da hun var innlagt forrige gang. Da var hun bare 4 år. Hun har forklart henne litt om medisiner, og fortalt at sykdommen ikke kommer helt brått og uforutsigbart på, men at mora merker det litt gradvis. Hun tror at jenta kjente det litt tryggere da fortalte at hun har litt kontroll over sykdommen. Det er jo også stor forskjell

på en 4 åring og en 7 årings mulighet til å sette ord på og forstå det som skjer. Barna bodde sammen med sin far mens mora var innlagt. De var på besøk på sykehuset og mor var også på besøk hos dem. I denne perioden deltok barna på Tirsdagstreffet ved at faren kjørte og hentet dem. Mor opplevde det som godt at de kunne dra dit, og at det der var rom for å snakke om dette.

Faren fikk tilbud om å spise middag og være sammen med dem, men takket nei til det. Mor har forståelse for det og at det kan være vanskelig å komme inn i en slik etablert gruppe, selv om han kjente en av de psykiske helsearbeiderne fra tidligere. De har en god kommunikasjon om praktiske ting, men mor er usikker på om han klarer å ta vare på barna på den måten at de får snakke om det de bekymrer seg for i tilknytning til at mor blir syk. En samtale med begge foreldrene i tilknytning til innleggelsen i sykehuset, ville kunnet støtte far til å ivareta bama best mulig i denne perioden.

Etter innleggelsen kom de raskt tilbake igjen i vanlig gjenge. Ungene hadde behov for litt ekstra mye kos og klem, og kan bli lett bekymret dersom mora ligger på sofaen. De er imidlertid aktive sammen med venner. Æ e veldig glad/ør at sønnen min har tatt opp igjen det å besøk venna. Han e ikke så redd før mæ at æ ska bi borte at han ikke tørr å fer ut.

Mor snakket også med personalet i bamehage og skole, og ba de ta litt ekstra vare på ungene mens hun var innlagt. De bekymret seg litt i barnehagen, over at det ene barnet ikke ville si noe om det, men begynte å gråte veldig når den andre snakket om savnet av mor.

For barna var det veldig lenge å vente på at mor kom hjem igjen. De spurte hvor mange dager det var, og mor måtte vise det med fingrene. Først hadde hun fortalt at hun skulle være der i 3 uker, men dette ble forlenget til 3 uker til. Hun forteller at dette var svært vanskelig for ungene, men det ble litt bedre da mor lovet å komme hjem en helg og ha dem hjemme, og at de avtalte besøk en til to dager i uka.

Sykehuset har innredet et familierom der de kunne være uforstyrret sammen, leke og spille spill. Ellers trivdes ungene godt med å være i sykehusets gymsal. En gang var gymsalen opptatt, og barna ville gjeme avtale at de kunne dra til gymsalen neste gang. Det nærmet seg utskriveise og da mor sa at det ikke ble noen neste gang, sa barnet: Ja, men neste gang du blir syk, mamma. Barna er blitt mer fortrolig med at det kan bli en neste gang, men at det er

overkommelig dersom de får komme på besøk. Nå varte jo denne innleggelsen mye kortere enn forrige gang, da mor var innlagt i 6 måneder. Det er jo svært lang tid for et lite barn. For de minste bama er det vanskelig å forstå hvilken tidshorisont man snakker om, og fraværet av forelderen kan virke som en evighet. Det er vanskelig for mor at hun ikke være sikker på at hun ikke blir syk på nytt. Ho e no ennå litt sånn at ho e no reddfør at æ ska bli syk

igjen ... Men det ejo liksom ikke nå man kan lov, at man ikke blir syk.